Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min historie i møtet med veggen - en positiv skildring av antidepressiva

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min historie i møtet med veggen - en positiv skildring av antidepressiva

des 1 2020 - 22:17
Min historie i møtet med veggen
- Behandling av angst og depresjon
- Av «Kristian»

Jeg har tenkt frem og tilbake om jeg skulle produsere dette innlegget. Jeg er nå på en plass i livet hvor jeg egentlig ikke har behov for å bruke tid på dette. Det vil si at jeg nå i dag har det bra med meg selv og kan rette fokuset utover. Så heldig er jeg.

På en annen side hadde den Kristian som for et og et halvt siden fikk livet sitt snudd på hodet satt pris på å få vite akkurat dette. At det vil gå bra. At du kommer til å finne tilbake til den bekymringsfrie og til dels lykkelige Kristian som du var, før alt dette.

En av årsakene til jeg velger å skrive innlegget på akkurat denne siden er at jeg, som sikkert veldig mange andre, googlet meg ihjel da problemene først oppstod. Dette for å finne en løsning på akkurat mitt problem: Et svar på hvordan jeg skulle få livet mitt tilbake. Etter et par Google-søk (som til slutt skulle overstige flere hundre) havnet jeg på sidetmedord.

Så til problemet. Jeg klarte ikke å finne en eneste forumpost som traff meg 100 %. Jeg følte meg så alene. Så desperat. Var det virkelig ingen som hadde opplevd det jeg nå opplever? Er det ingen måte å unngå det å miste meg selv helt og bli steike gal på? For det var akkurat sånn det føltes. Jeg kunne heller ikke finne noe informasjon på internett for øvrig som traff meg noe særlig. I retrospekt ser jeg at dette kanskje skyldtes mangel på innsikt over det jeg gikk gjennom.

Lenger ut i sykdommen ble medisinering aktuelt. Jeg skulle begynne med antidepressiva. Cipralex. Ny runde på internett og sidetmedord. Jeg satt igjen med et inntrykk av at antidepressiva, cipralex spesielt, var livsfarlig. Et nytt nederlag for meg. Igjen fant jeg ingen erfaringer som kunne gi meg håp.

Håp er i dette innlegget sentralt. Det er årsaken til at jeg ønsker å skrive dette til dere. Jeg har full forståelse for at det er mange som sliter mer enn det jeg gjorde. Jeg har forståelse for at psykisk helse og lidelser er komplekst. Jeg er på ingen måte helsepersonell, men ønsker med denne posten og fortelle min historie og hva som fungerte for meg. Dette fordi jeg i ettertid har forstått at det jeg har gått gjennom er vanlig å oppleve. Jeg ønsker å være den forumposten som kan gi håp for den posten treffer.

I motsetning til mange andre vil jeg fortelle om hvor utrolig bra Cipralex fungerte for meg, samt hva jeg i tillegg gjorde for å få det bedre.

Møtet med veggen - angst og depresjon ut av det blå
Jeg har mange ganger hørt historier om at folk har møtt veggen. Slik jeg har forstått det, fører det «å møte veggen» til at man blir sliten og må hvile. Ikke mer. Så feil kunne man altså ta.

I juni 2019 var jeg 25 år gammel. Jeg hadde, som nå, fast jobb i staten. På det tidspunktet hadde jeg hatt fast jobb i underkant av to år. Jeg hadde et alle tiders liv. Fullspekket av sosiale sammenkomster, fysisk trening og en jobb jeg trivdes i. Jeg ble satset på og fikk en lederstilling på 6 måneder. Livet var så til de grader fantastisk, og så å si alt var kjekt. I tillegg hadde jeg akkurat møtt en jente og forelsket meg i henne. Forholdet gikk meget bra, og livet smilte til meg.

Tirsdag i siste arbeidsuke før sommerferien i 2019, snudde livet seg på hodet. Jeg var på vei til jobb og jeg kjente meg sliten. Jeg pleide alltid å gå til jobb og gjorde også dette denne dagen. Jo nærmere arbeidsstedet jeg kom, jo mer ubehagelig følte jeg meg. Jeg følte meg ekstremt rastløs og hadde en klump i halsen. Jeg ble også mer og mer svett jo nærmere arbeidsstedet jeg kom. På morgenmøtet satt jeg bare og trippet på stolen og fulgte med på klokka. Det eneste jeg ville var å komme meg ut av rommet og bort fra kollegene som jeg 4 dager før hadde det utrolig kjekt sammen med.

Jeg tok ut egenmelding da jeg ikke klarte å fokusere på noe som helst. Arbeidsoppgaver jeg pleide å få unna på null komma niks brukte jeg nå et par timer på. Jeg fungerte ikke.

Hjemme i min egen leilighet ble alt verre. Jeg klarte hverken spise eller sove. Jeg følte at jeg holdt på å bli gal, og at eneste rette plassen for meg var akuttpsykiatrisk. Jeg har selvfølgelig ikke noe negativt å si om akuttpsykiatrien og de som må få behandling derfra. Men for en som aldri har hatt problemer med psyken var dette ekstremt skremmende. Men kanskje det som skremte meg aller mest: Jeg hadde over natten mistet følelsene for hun jeg var stormforelsket i for 3 - 4 dager siden. Jeg hadde mistet meg selv så til de grader. Jeg kjente meg ikke igjen.

De påfølgende dagene hadde jeg det samme ekstreme ubehaget. En klump i halsen som aldri ville forsvinne, og et tankekjør uten sidestykke. Heller ingen matlyst. Det nye var at nedstemtheten og depresjonen hadde meldt seg. Uansett hvem jeg snakket med så brast jeg ut i gråt. Helt unormalt for meg. Nok et tegn på at jeg hadde mistet meg selv. Jeg hadde mistet kontrollen. Og det på 1 - 3 dager.

Min måte å håndtere dette på var å oppsøke lege for å få hjelp. Der ble jeg henvist til psykiatrisk sykepleier. Jeg sa selv at medisiner var uaktuelt for meg. Deretter var det sommerferie i 4 uker.

Stampe i motbakke - ingen markant bedring
Da sommerferien var over fortsatte jeg i samme gjenge på jobb. Jeg jobbet 100 % og jobbet like mye som før. Jeg likte å være på jobb, for da følte jeg ikke så mye. Jeg hadde fått tilbake matlysten og kunne sove om natten. Problemet var bare at jeg våknet 5 - 7 ganger hver eneste natt. Heldigvis sovnet jeg raskt igjen.

Av symptomer: klump i halsen, ekstrem indre uro og nedstemthet.

Jeg gikk nå i samtaler med psykiatrisk sykepleier og fikk håp av dette. Problemet var bare at jeg ikke ante årsaken til at jeg følte som jeg følte. Derfor konkluderte jeg delvis med at årsaken til at jeg følte meg så dårlig var at jeg hadde mistet følelsene for jenta jeg var stormforelsket i. Samtidig uteble «lettelsen» av å identifisere hva som var galt. Det føltes ikke riktig dette heller. Hvordan er det mulig å miste følelser over natta?

Jeg gikk til samtaler en gang i uken. Jeg følte meg bra nok når jeg jobbet, men så fort helgen kom fikk jeg nye nederlag. Da var angsten like brutal som før. Dette utviklet seg til at jeg mistet håpet om bedring. Videre var jeg livredd for at de vonde følelsene skulle komme tilbake. I ettertid har jeg skjønt at dette var den klassiske «angst for angsten».

Etter hvert gikk forholdet til jenta i vasken, og jeg følte på en ustoppelig angst og depresjon. Jeg hadde angst i form av indre uro og klump i halsen hver eneste dag, gjennom så å si hele dagen. Jeg var ikke redd for noe som helst, men angsten var der. Mitt absolutte (følte) nederlag var da jeg var ute og gikk tur i skogen med niesen min. Plutselig begynte jeg å gråte ustoppelig. Ustoppelig gråt i en situasjon som skulle gi meg glede. Igjen hadde jeg mistet kontrollen over meg selv.

Slik som dette holdt jeg det gående i et helt langt år før jeg på ny oppsøkte lege. Samtaler med psykiatrisk sykepleier, jobb og trening var ikke løsningen for meg.

Medisiner - siste utvei?
Det som er positivt med meg er at jeg oppsøker hjelp og jeg forteller folk hvordan jeg har det. Jeg har vært helt åpen om dette fra dag en. Det var jo litt vanskelig å skjule det da jeg brast ut i gråt i telefonsamtale med sjefen i juni 2019…

Jeg hadde nå hatt angst og depresjon i ett år. Det var på tide å ta i mot absolutt all hjelp man kunne få hos legen. Det førte til at jeg fikk utskrevet Cipralex 10 mg og Quetiapine Teva (25 mg - mot tankekjør og hjelp til søvn) og ble 100 % sykemeldt i 2 uker. Deretter 50 % sykemeldt i 4 uker. Et meget fint møte med legen hvor jeg følte meg hørt. Jeg ble også henvist til psykolog.

Men hva gjør det med en 25 åring å bli sykemeldt og foreskrevet slike medisiner? Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen når jeg stod inne på apoteket til spot og spe og hentet ut i underkant av 100 tabletter Cipralex og 100 tabletter Quetiapine. På ny brast jeg ut i gråt og følte at jeg ikke klarte å håndtere livet.

Men det er her jeg selv føler at ting gradvis begynte å snu i positiv retning. Jeg begynte umiddelbart på Cipralex og følte en ekstrem lettelse av å være sykemeldt. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at jobben kunne være et problem.

Så til det mange lurer på. Hvordan virket Cipralex for meg? Jeg opplevde ingen bivirkninger ut over forsinket sædavgang ved samleie og onanering. Som jeg og legen ble enige om; ikke akkurat den verst tenkelige bivirkningen. Jeg opplevde heller ingen form for følelsesmessig avflating, annet enn at jeg ikke gråt i tide og utide gjennom dagen. Jeg vil derfor si at Cipralex fungerte meget godt for meg. Jeg ble mer fattet og fikk lyst til å gjøre ting jeg ellers ikke hadde hatt energi til.

Quetiapine gjorde at jeg fikk sove så å si uavbrutt gjennom natten. Jeg gikk fra 5 - 7 oppvåkninger til 1 - 2.

Jobben - årsak og løsning
Etter 1 og en halv måned med sykemelding var jeg tilbake på jobb for fullt. Jeg kjørte samme intensitet og innsats på jobben som tidligere. Etter hvert opplevde jeg en ekstrem utmattelse, og dette knyttet seg til arbeidstiden. Jeg var så trøtt at jeg ble svimmel og så slørete. Til tross for dette ønsket jeg ikke å ta ut ytterligere sykemelding.

Jeg var fortsatt på medisiner, trente, var i 100 % arbeid og hadde et sosialt nettverk som var der for meg. Likevel slapp ikke angsten taket.

Det hele endret seg imidlertid september 2020, ett år og tre måneder etter smellen med angst og depresjon. Jeg flyttet hjem til familien og begynte i ny jobb. Jeg gledet meg til hver dag på jobb. I tillegg hadde jeg truffet ei fantastisk jente hvor jeg følte at alt stemte (vi er sammen i dag og skal bli samboere!). Angsten ble mindre og mindre fremtredende for hver dag, og jeg begynte å føle meg lykkelig.

Slutte med Cipralex - ikke bare enkelt
Jeg må fortelle om det å slutte på Cipralex.

Da jeg begynte å føle meg bedre, begynte jeg å slurve med tablettene, og jeg fulgte heller ikke med på hvor mange tabletter jeg hadde igjen. Da det en dag var tomt bestemte jeg meg for å slutte helt og brått (seponere). Dette førte til noe hodepine og svimmelhet. Jeg var svimmel konstant, noe som ikke var forenlig med jobben min. I tillegg var det ekstremt ubehagelig.

Jeg bestilte ny time med fastlege og fikk foreskrevet Cipralex 5 mg (halvering) for 14 dager. Etter to uker sluttet jeg helt med Cipralex. De påfølgende dagene følte jeg meg svimmel, men etter tre dager med svimmelhet var det borte. Jeg er nå uten medisiner.

Svimmelhet og noe hodepine er de eneste bivirkningene jeg har hatt med å slutte med Cipralex.

Hva var det som skjedde med meg - og hva gjorde meg frisk?
I retrospekt er det ganske tydelig at det var veggen jeg hadde møtt. Problemet var bare at jeg aldri i mitt liv hadde trodd at det å møte veggen var så brutalt. Ett og et halvt år med angst og depresjon for å jobbe for mye og stille for høye krav for seg selv. Det er ikke småtteri.

Som innlegget kanskje legger opp til var jobben min en stor del av problemet og årsaken til problemet. Jeg var imidlertid meget aktiv på fritiden med fysisk trening og sosialt, samt et nytt forhold. Alt dette gjorde at det rant over og jeg «møtte veggen» uten et eneste faresignal.

Men så til det som har hjulpet meg til å få det bra med meg selv:

Som nevnt tidligere er jeg sosial. Jeg oppsøker hjelp når jeg trenger det, og jeg har en sunn livsstil med fysisk trening. Dette er slik jeg ser det de tre viktigste punktene for at jeg skulle få det bra med meg selv. Samtidig er det ikke å komme for uten at jeg var helt avhengig av medisinering. Jeg hadde kanskje klart det uten, men ikke på den tiden jeg ble bedre på.

Jeg har hatt god dialog med lege. Jeg kan ikke gi nok skryt på måten jeg har blitt møtt på. Jeg har blitt tatt på alvor fra første dag og følt at legen hele tiden har villet meg det beste. Og det tror jeg alle leger ønsker. Videre har jeg vært flink til å følge rådene fra lege.

Jeg har gått til samtaler med psykiatrisk sykepleier og psykolog. Dette har helt klart vært viktig for å finne ut årsakene til at jeg har fått det slik, og hvordan jeg kan jobbe med meg selv for å bli bedre.

Jeg har drevet med meditasjon i perioder. Dette har vært en måte å møte de verste dagene på. Jeg var dessverre ikke flink nok til å få noe særlig kontinuitet. Jeg ser imidlertid styrkene med meditasjon og ønsker å fortsette med dette nå som jeg har det bra med meg selv.

Jeg har tvunget meg selv til å være i fysisk trening og til å sosialisere meg, uansett hvor dårlig jeg har følt meg. Jeg var faktisk og trente klatring to dager etter jeg møtte veggen. Ganske vilt å tenke på i ettertid. Jeg har vært ærlig og åpen om hvordan jeg har hatt det, og jeg har holdt familien tett inntil meg.

Alt dette har hjulpet meg til å bli kvitt angst og depresjon.

Mvh
«Kristian».
Avatar

hmmmmm

des 2 2020 - 01:02
bra
å lese en
"solskinnshistorie"
du
har vært heldig

flere områder
håper
din lykke vedvarer
heier på deg ;)
Avatar

Re: Min historie i møtet med veggen - en positiv skildring av antidepressiva

des 7 2020 - 16:56
Takk for at du delte ❤️ Det gir håp! Glad på dine vegne :)
Avatar

Re: Møtet med veggen

des 8 2020 - 20:39
Hei<Kristian>. Det er som å lese hva jeg selv opplever mht jobb, men jeg har nettopp kommet inn i denne onde sirkelen. Jeg har heldigvis tatt tidlig kontakt med lege og fått kontakt med psykiatrisk sykepleier. Har samtale en gang i uken og har en positiv progresjon i følge helsepersonell. Og det er langt på vei konkludert med at jeg har tatt jobben med hele døgnet over flere år før det smalt(det er ikke ment at en skal gjøre alle arbeidsoppgaver selv). Ikke noe morsomt. Det er et kjempebra innlegg du har, og jeg tror det kan hjelpe min videre ferd. Sliter med søvnen som du også nevner, og har fått noe som tildels virker(Zopiclone og Vallergan), så tar jeg en dag i slengen. Friskluft, trening og annen aktivitet hjelper også til med avledninger.
Takker for ditt innlegg:)
Avatar

Trikkern67

des 8 2020 - 22:43
Hei! Flott å lese at innlegget mitt er av noe nytte. Det var akkurat det jeg håpet på.

Jeg er som nevnt på ingen måte helsepersonell, men jeg må si at det imponerer meg hvordan du har tatt tak, og det virker som om du er på den rette vei!

Men så et problem jeg selv opplevde. Jeg trente regelmessig, spiste godt, sov ok+, var sosial, i jobb, gikk til samtaler og gikk på medisiner. Likevel (!) følte jeg at jeg aldri kom til å bli bra igjen. Jeg var utrolig desperat etter å bli frisk så fort som overhode mulig. Jeg opplevde flere nederlag underveis hvor jeg tenkte «jeg kommer ALDRI til å bli bra igjen» og «jeg kommer til å falle utenfor arbeidsmarkedet». Dette er som kjent absolutter som overhode ikke stemmer. Men tross dette så ble jeg bra! Poenget med dette: hold motet oppe uansett om du føler det ikke går veien!! Det virker som om du virkelig gjør de rette tingene.

Og så til medisin. Når en har slitt seg ut slik som vi har gjort over tid, så er hjerner i kjemisk ubalanse. Da er det nok veldig lurt (det var det for meg) å følge rådene til lege om medisinering, noe jeg leser du også har gjort. Poenget med å skrive dette er å ta bort eventuell skam/tabu på bruk av slike medisiner. Noen ganger trenger man det rett og slett.

Masse lykke til! Det vil gå deg bra.
Avatar

Re: Min historie i møtet med veggen - en positiv skildring av antidepressiva

des 16 2020 - 20:11
Innlegget er redigert av administrator pga. innholdet ikke er i overenstemmelse med våre verdier.

Mvh

Administrator.
Avatar

Angsten01

des 23 2020 - 10:14
Hei!

Trist å høre at du har det sånn. Samtidig kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver.

Jeg gikk selv ut med toppkarakterer og jobbet knallhardt for det. Jeg jobbet like hardt da jeg kom ut i jobb, da jeg tenkte at det var forventningen.

Nå i ettertid ser jeg på det annerledes. Det er lov å være ny i ny jobb. Det er lov å stille spørsmål og ikke vite alt (slik jeg tenkte jeg burde fra skolen). Nå er jeg i ny jobb og har prøvd å etterleve dette. Det gjør at jeg senker skuldrene og heller ser hva jeg trenger å bli bedre på, uten å måtte perfeksjonere det.

Når du først har møtt veggen, slik det kan virke som om du har gjort, så vil det ta tid å bli bedre. For meg tok det 1 og et halvt år. Ikke for å skremme deg, men for å forberede deg. Det kan ta kortere tid, og det kan ta lengre tid.

Jeg hørte en ekspert på antidepressiva snakke på FHI sine sider eller en annen legitim side (jeg husker ikke hvilken) om bivirkninger og bruk av antidepressiva. Han sa at man alltid kunne finne en medisin med riktig doseringen som ikke ville gi ulevelige bivirkninger. Når det er sagt mener jeg ikke at du absolutt må bruke medisiner, men man må smøre seg med tålmodighet.

Om du skal bruke medisiner eller ikke kommer du imidlertid ALDRI til å få svar på inne på et forum eller på en annen side. Dette er noe du og fastlege må snakke om.

Som sagt: trist å høre at du har det sånn. Det er vanskelig å tenke konstruktivt når du har det sånn. Men se på dette som en mulighet til å få en annen innstilling på ting. Det er utrolig vanskelig, men det vil gå deg bra! Hold ut og ta i mot den hjelpen du kan få.
Til forsiden