Hei! Jente på 33 år.. Jeg har slitt med angst i 7 år,men etter jeg fikk barn fikk jeg virkelig føle på hva angst er! Før jeg ble gravid brukte jeg cipralex, den dagen jeg fant ut at jeg var gravid sluttet jeg tvert.. Noe jeg ikke burde gjort.. Hadde det så fint,så dette ville gå så bra! Hele perioden jeg gikk gravid gikk veldig bra..:) fødselen gikk ikke som forventet,jeg fikk brått svangerskapsforgiftning og dagen etter jeg ble lagt inn på sykehuset ble det ks på meg.. Og lille gutten min ble født 1 Mnd for tidlig .. Alt gikk bra men når lille gutt var ca et halvt år slo angsten virkelig ut for fullt! Var på fest og ble litt alkohol ,hadde ikke tatt alkohol på leeeenge! Dagen etter ble det full angst,noe jeg ikke har kjent på lenge .. Panikken steg,jg hadde hjertebank,begynte å hyperventilere,kroppen min stivnet på en måte og jeg var på vei til legevakt! Tenkte nå dør jeg !! Synet ble uklart og veldig redd! Tenkte hjertet ville stoppe ! Og dette var min siste dag! Men fikk beskjed at dette er panikk anfall! Kunne virkelig ikke være mulig ? Etter det har jeg vel tenkt på denne angsten hver dag fram til idag .. Utrolig slitsomt :( her går det veldig mye i hjertet.. Liv redd for at hjertet mitt skal stoppe eller at jeg får et hjerteinfarkt .. Hver gang jeg kjenner det stikker så kommer tankene som oj, er dette noe nytt? Har jeg hatt denne stikkingen før? Stiv og ømme brystmuskler hele tiden.. På morgenen kan jeg våkne med full angst,redsel kvalm og liv redd! Hender jeg kaster opp for jeg blir så redd.. Jeg venter på behandling for tiden og er veldig klar for det.. De sier jeg har generalisert angstlidelse .. Har vel sagt det i 2 år nå.. Og jeg vil helst greie meg uten tab.. Liv redd for å bruke tab,bare en paracet er jeg redd for å ta.. Får jeg symptomer må jeg rett inn å Google ,for å se om noen andre har det som
Meg.. Fy er lei denne angsten.. Har noen det her som meg? Har dere noen tips ? Begynner å bli så lei dette .. Legen min har jeg fin kontakt med ,han vet hva jeg sliter med og tar meg ganske fort inn til time hvis
Jeg trenger det.. Har tatt så
Mange ekg og han har hørt på
Hjertet mitt så mye,så har ikke tellinga lengre.. Blodtrykk osv,sjekket masse! Ikke noe å finne! Kunne ønske jeg greide å roe meg ned med at legen sier at jeg er frisk.. Er ikke lett.. Når jeg får lite søvn er det masse angst.. Kan også våkne på natta med stikkinger,som at kroppen min også ligger på vakt også på natta .. Flere her som har det som meg? Hele tiden kjenner jeg etter om det er noe med kroppen min..

Legen sier du er frisk, ser jeg. Det virker som at du ikke er så veldig frisk ut fra det du skriver. Da er det ikke noe rart at du føler at noe ikke stemmer helt...Prøvene er ok, men du føler deg langt fra ok. Da blir det et misforhold, og kroppen din lyver ikke. Disse tingene du opplever er helt virkelige, fysiske greier. Om det skulle være noen tvil om det.

At du er redd for hjerteproblemer, synes jeg virker fornuftig. Det blir fort mye "rusk" med hjerterytmen og blodtrykk, puls og mange andre ting når man har en del angst. Og da er det ganske logisk, å tenke at det er noe galt- i grunnen. Det hadde vært merkelig om du ikke brydde deg om det, mener jeg. Alle prøvene du har tatt, viser også logisk sett, at du er "frisk"- altså ingen påvisbar fysisk sykdom i tradisjonell forstand. Her skjer det noe rart, for med logikk så skulle man enkelt kunne overbevise seg selv om at "jeg er frisk, siden prøvene er ok". Men det skjer ikke for deg, og du er langt fra alene om dette. Det er altså noe annet som foregår her, tror jeg. Noe som har sin egen logikk, på en måte, men ikke logikk som i...2+2=4.

Jeg tror du er inne på noe når du skriver at "kroppen min også ligger på vakt hele natta..". For kroppen din er tydeligvis på vakt. Antagelig mange av døgnets timer, om ikke alle timene til tider. Noe som er utrolig slitsomt. Jeg tror at kroppen din prøver å beskytte deg mot noe den oppfatter som farlig. Videre tror jeg at dette ikke er noe som foregår i tankene dine. Kroppen din har sitt eget språk, og den prøver visst å fortelle deg et eller annet som er veldig viktig. Jeg vet ikke hva det kan være- men viktig må det være- ellers hadde ikke kroppen din laget sånt leven.

Du nevner at fødselen ikke gikk helt som "planlagt", det ble komplikasjoner og keisersnitt, 1 måned før termin. Dette kan ha vært traumatisk for deg. Kan hende dette har noe å gjøre med det du opplever nå, eller det kan være noe annet, noe eldre. "Gamle traumer" kan dukke opp når som helst, særlig om de blir trigget av et eller annet som ligner på hvordan det var, den gang. Man trenger slett ikke å huske det opprinnelige. Kroppen vet. Og den vil prøve å "redde deg" fra et eller annet fælt. Helt til den klarer å redde deg. Som du nevner, har du slitt med angst i 7 år. Det er nok noen viktige grunner til det der også. Gode grunner- som kanskje ingen vet noe særlig om. Kroppen lager ikke sånne her ting, for moro skyld- den vet hva den gjør- på sitt eget finurlige vis.

Det går nok an å finne en eller annen slags vei ut av dette for deg, for å si det slik. Jeg tror kroppen din kan spille en betydelig rolle i dette, selv om det for tiden kan virke som at den er din verste fiende.

Det er svært sjeldent jeg griper inn i et kommentarfelt på denne måten, men denne gangen klarer jeg ikke la være. Ihht. reglementet her på sidetmedord.no kan jeg ikke gå inn på person, men jeg skal gjøre det med kommentaren din, dcba4321, så jeg beklager om dette kan høres litt krasst ut. Du kan arrestere meg i en oppfølgingskommentar.

Så, på en så lang kommentar sitter jeg egentlig bare igjen med én ting da store deler egentlig bare var gjentagelse av hva Jente_33 skrev: "Jente33s symptomer er reelle og hun bør være bekymret" (parafrasering). Jeg tror kommentaren egentlig er godt ment, men jeg mener den kan oppfattes det stikk motsatte. Enten er kommentaren en bevisst provokasjon eller så er det en kompleks måte å fortelle at det er angst på (ref. "Det er altså noe annet som foregår her, tror jeg. Noe som har sin egen logikk, på en måte, men ikke logikk som i...2+2=4. "). Det blir også feil å hevde at kroppen snakker sitt eget språk. Sett bort i fra kroppsspråk så er det hjernen, det er du som sliter med angsten, som sender ut mentale signaler - bevisst eller ubevisst - og setter da kroppen i alarmberedskap (nhi.no). Kroppen responderer bare på de mentale sporene du legger ut. Den har altså da ikke snøring på hva som egentlig skjer og ikke, dette må tas med en klype salt. Men igjen - arrester meg om jeg tar helt feil i oppfatningen av kommentaren, for det håper jeg at jeg virkelig gjør.


JENTE_33
Høres ikke godt ut, det der! Jeg kommenterte på din andre publisering her på sidetmedord, men kan skrive det igjen her og komme med noen andre råd/tips som har fungert veldig bra på meg den siste tiden. Vit at jeg ikke kommer til å legge skjul på noe. Først: råd/tips:

- Slutt å søke opp symptomer på nett med én gang. Det fjerner bare alt håp og gir ubegrunnede bekymringer. Vit at alle symptomer alle kjenner kan være tegn på noe, men de ytterst sjeldent faktisk er noe som helst alvorlig. Det at du har slitt med angsten i 7 år er et ordentlig godt tegn på at det ikke er noe alvorlig (da hadde det smelt for lenge siden), men jeg unner selvfølgelig ikke den påkjennelsen det har vært ettersom jeg kjenner til hvor slitsomt det er.

- Slutt med tobakk, vær varsom med alkohol og slutt å drikke koffeinholdige drikker, hvis du i det hele tatt bruker det. Det er i bunn og grunn en real vitamininnsprøyting favør angsten.

- Begynn å trene regelmessig, hvis du ikke gjør det. Fint for å lære seg pulsen å kjenne samtidig som at det er angstforebyggende og sunt.

- Gå til psykolog og ha et langsiktig mål om å gå helt fra piller (bra at du ikke liker dem!). Pillene vil forebygge angsten kortsiktig, psykologen langsiktig. Jeg brukte å stappe i meg flere paraceter for å drepe smertene før, men sluttet og var heller mer åpen med familien om angsten og fikk god oppfølging. Trenger ikke være psykolog, men en fortrolig person du kan lene deg til. Dialog er stikkordet.

Dette var mine råd/tips. Be om henvisning til DPS fra fastlegen din. Når angsten tar så styring og er en såpass stor byrde for ditt liv og ve og vel, synes det jeg det er rimelig å få psykologtime fremfor pilleresepter og prøvetesting.

Jeg heier på deg!

Må bare legge til at jeg vet at det er tøft, du er ikke alene og jeg er tilgjengelig hvis du trenger en å prate med. Det er vanskelig å se angsten i hvitøyet, men noen ganger må det bare til. Det er vanskelig, men vit at Roma ikke ble bygget på én dag.

Kan ikke akuratt si det var et betryggende svar?:( vet jeg ikke er frisk psykisk:( men fysisk ja.. Hvorfor sier du jeg ikke er frisk? Hadde det vært noe hadde legen finni det ut på alle prøvene jeg har tatt hundre ganger ? Jeg sliter veldig med bekymringer rundt sykdom.. Kjenner etter på kroppen hele tiden.. Har veldig mye hjertesykdom rundt i familien ,eller min stefar skiftet hjertet for 2 år siden .. Min far døde når han var 41 år,pga av alkohol og tab misbruk,noe jeg aldri tar,for liker det ikke.. Min mormor fikk et hjerteinfarkt den gang hun var 50+ og samme med min mor på samme alder.. Men de har det supert enda :) jeg bekymrer meg mye .. Og prøver å finne mine teknikker som jeg kan bruke når jeg merker jeg har en dårlig dag.. Derfor spør jeg om tips ,ikke at du skal forelle meg at jeg ikke er frisk;( for det er jo det jeg prøver å
Fortelle meg selv.. Alle sier jo det.. Alle psykologene jeg har vært hos,også legene,også den angst gruppen jeg var i.. Må si den mld jeg fikk av deg gjorde meg bekymret :(

Behynner også nok Engabg på dps 28 oktober :) da er det kongnitiv beghandling på gang ..

Må si jeg ble utrolig bekymret etter den mld her .. Føler nok engang at jeg må haste til
Lege for å masse sjekker han alltid gjør på meg som viser samme svar om
Og om igjen .. :( kjente det trigga angsten veldig ..

Og er det ikke det angsten dreier seg mye om? Den skal spille
Meg et
Puss? Jeg er veldig usikker hele tiden og derfor flyr jeg ned lege kontorene hele tiden.. For å få den sjekken så jeg kan se at jeg nok Engang er frisk.. Og hvorfor har jeg alle de symptomene som alle andre da? Og hvorfor kjenner jeg meg igjen i mange ? Skjønte virkelig ikke denne mld fra deg...

Takk for tilbakemelding :) godt å
Høre at jeg ikke er alene .. Tusen Takk for tips og råd :)

Hei Jente_33 og Chillpadde.

Dette ble ikke helt som jeg hadde håpet.

Jeg er ganske fortvilet over utfallet innlegget mitt fikk. Jeg mente det godt, og er lei meg for at det endte opp sånn som det gjorde.

Dette ble mye for meg:) hehe.. Men hva skal jeg ikke tro på legen da? Som har sjekka meg hundre ganger ?

Har jo sjekket meg for det ene og det andre ?? Jeg føler meg ikke dårlig fysisk? Har masse sympt som jeg føler fysisk pga av angsten?? Synes ikke det er noen bra tips.. Alt jeg ble var veldig bekymra :(

Ja er jo ekspert på det:) dessverre .. Også ta masse ting negativt :/ men tips hadde jeg satt stor pris på :)

Først vil jeg si at jeg føler meg ganske ok nå, og det jeg skriver her er ikke ment å bli oppfattet som noe slags aggressjon. Jeg vil prøve å oppklare noe i starten her, for dette plager meg endel.

Det er forskjell på å skrive "det virker som at du ikke er helt frisk ut fra det du skriver" og å skrive at "du er syk". For meg iallfall, er det forskjell. Kanskje ikke for deg. Så derfor sier jeg det igjen: Jeg har ikke ment at du er syk på den måten at legen din har oversett noe. Sier legen din at du er frisk, så er du det. Du har helt rett i at prøvene ville vist om du hadde en eller annen fysisk sykdom. Jeg ser at jeg kunne formulert meg annerledes, jeg gjorde ikke det - for jeg forutså ikke i hele tatt det som skjedde etter at jeg postet det første innlegget.

Min hensikt var å lansere noe litt nytt som kanskje kunne være til hjelp for deg på sikt. Det er ikke mange psykologer som jobber på den måten min gjør her til lands., ifølge vedkommende. Men det kommer seg, og det er en slags prosess i fagmiljøene. For kognitiv terapi står sterkt. Det er ikke noe galt med det- men vi trenger flere ting etter min psykologs mening. Faktisk oppdaget vedkommende dette her etter å lenge ha forsøkt å behandle seg selv for en fobi- uten suksess- men nå er det ganske bra for personen. Det er jo fint, men ikke sikkert det passer for alle.

Som du nevner skal du begynne med kognitiv terapi på DPS snart. Poenget med kognitiv terapi er kort sagt, at tankene påvirker kroppen og at ved å endre tankene så kan vi endre hvordan vi føler oss. Indremedisiner og psykiater Ingard Wilhelmsen har skrevet flere bøker om hvordan man kan bruke kognitiv terapi på "hypokondere" (jeg liker ikke ordet) og driver også en egen klinikk til formålet. Som psykiater Bessel van der Kolk er inne på i sin bok "The body keeps the score", er dette en av 3 typer behandling som han ser som viktig innen traumefeltet. Mange fagfolk ser traumer og angst som to sider av samme sak. Jeg har også sett Dr. Wilhelmsen sitert på at traumer kan være en årsak til helseangst i en avisartikkel/intervju. Derfor skriver jeg dette slik jeg gjør. De to andre er medikamenter og en slags metode som går omvendt av kognitiv terapi. Altså med kroppen som utganspunkt, og så kommer tankene etterpå. Som er det jeg fokuserte på tidligere her. Det er kort sagt sånn at sistnevnte kan være veldig fin om en ikke er i stand til å prate, er veldig urolig, eller lignende. Da kan nemlig prating være ganske dumt. Man kan ikke kreve mer av seg selv enn man til enhver tid er i stand til å klare, etter min mening- og det kan være vrient å finne ut av i utgangspunktet. Det synes iallall jeg.

Du etterlyser tips. Jeg synes det er vanskelig å gi enkle råd. Helhetsforståelse er viktig synes jeg. Men, jeg skal prøve meg på et unntak her siden du etterlyser flere tips. Kanskje det kan være interessant for deg, jeg vet ikke. Et sted får man begynne også:)

Her kommer noen ting du kan gjøre, helt konkret. Det kan være avgjørende å starte med dette før du blir såpass dårlig, uggen eller hva vi skal kalle det- får for mye angst- for på et visst tidspunkt vil disse greiene ikke ha noen effekt. Jeg går ikke nærmere inn på hvorfor nå, eller hva som er den faglige bakgrunnen for disse tipsene. Da kan du heller spørre om det senere og så kan jeg prøve å forklare etter beste evne.

-åpne og lukke en hånd, så den neste. Saaaakte. Prøv å kjenn etter hvordan det føles når du gjør dette. Denne her synes jeg er fin, personlig. Men noen ganger går det bare ikke, hendene er helt låst som knyttnever for meg. Da er jeg for langt inne i et eller annet fælt. For sent ute, kanskje.

-åpne munnen som en gullfisk. Når du åpner munnen, så prøver du å kjenne etter motstand. Når du merker motstand, begynner du å lukke munnen sakte. Kjenn etter motstand her og. Ved minste tegn til motstand, begynn å åpne munnen. Sånn holder du på en stund til du synes det er nok. Denne pleier jeg å bruke endel, jeg liker den.

- Du kan prøve å telle, til 10 for eksempel. Og så tilbake, ned til null. Flere ganger, kanskje du føler deg noe roligere etterpå, eller mens du gjør det.

- det fins metoder som går på å fokusere på pusten. Min erfaring er at disse kan gjøre vondt verre om en har endel angst fra før- så kanskje det ikke funker så bra alltid. Men om du er ganske rolig, ut fra din målestokk, så kan du prøve noe sånt. Da er det jo standard, kjenne på hvordan pusten går inn i kroppen, hvor den ender opp hen, og hvordan den går ut igjen. Kanskje kan du puste inn gjennom nesen og ut gjennom munnen hvis du føler det kjennes bra ut for deg. Jeg tror ikke det er så veldig viktig hvordan du gjør det, prøv litt og se hva du liker.

-Du kan prøve å ta noen dansetrinn, for eksempel- jeg kan ikke danse, men mange kan. Kanskje du er en av de? jeg pleier noen ganger å hoppe rundt uten noe mål og mening. Å bruke hver fot hver for seg, på en måte, kan være bra tror jeg. Kanskje i et slags mønster som føles bra.

-hvis du skjelver et sted på kroppen, for eksempel i beinene, prøv å la det skje uten å hindre det om du klarer. her tenker jeg på ting som, urolige bein- tripping med føttene og sånne ting. Kanskje har du behov for å reise deg plutselig, da kan du prøve det og se om noe endrer seg.

-hvis du begynner å tenke på ting som er ubehagelige, som sykdom kanskje. Hva om du prøver å kjenne etter hva som skjer med kroppen din? Slike ting som, er den rolig, anspent, vondt i magen, kribler det noe sted, og sånt.

Sånn, det var da noen. Kunne være interessant å høre hvordan du opplever disse, om du velger å prøve en eller flere av dem. Jeg skjønner om du vil holde det for deg selv, for kanskje jeg fremstår som en stor idi*t. Forøvrig er tipsene du fikk av Chillpadde gode tips så lenge du er i stand til å jobbe med dem- sånn er det med alle råd og tips etter min mening, inkludert de jeg listet opp selv.

Jeg ønsker deg alt godt.