Dette er første gang jeg skriver åpent om hva jeg går gjennom, samt har vært gjennom. Håpet mitt er at det kanskje er noe som ser seg selv i dette. For når man sliter med angst så er det veldig lett å føle seg alene. Men etter å ha lest en del her og ikke minst snakket med andre så forstår jeg at det ikke er riktig. Det er mye å ta tak i og alt kommer nok ikke frem, men jeg skal prøve å få ned så mye jeg klarer. Jeg klarer ikke trekke frem hele min opplevelse fordi det er så mye, men jeg kan trekke frem noen deler og utsnitt av den. Om du ønsker mer info om min opplevelse og mitt pågående arbeid med angsten, så svarer jeg gjerne på spørsmål eller skriver mer.

Min angst er «generell angst» og «helseangst». Jeg sliter også med stress og er hyperårvåkenhet for min omgivelser og er hypersensitiv for mine kroppslige reaksjoner.

DEL 1 LITT OM MEG:

Min angst har alltid vært en del av meg så langt bak jeg kan huske. For meg tok den først form som bekymringer for alt og ingenting, men det var ikke før jeg var ferdig med mine studier at det virkelig tok fart. Jeg stod nå på egne ben. Studieboblen sprak og tryggheten den ga meg forsvant. Jeg begynt å stille spørsmål ved alt. Min jobb, forholdet til min samboer, mine verdier, samt mål jeg hadde i livet. Det gjorde meg deprimert og innelukket. Den konstante bekymringen tærte på meg, min familie og forholdet til min samboer. Jeg var selvopptatt og søkte heletiden bekreftelse, og kontroll over noe som var ukontrollerbart. Jeg hatet nye situasjoner fordi det medførte en usikkerhet.

En dag fikk jeg nok og begynte å ta kontroll over det som var fast. Jeg sluttet å snuse og gikk hardt inn for trening (løping) og kosthold. Det ga meg mening igjen og en glede for noe annet enn å sitte foran en skjerm å gjemme seg for sine tanker. Videre ga det meg en god følelse fordi mitt ønske om 100% kontroll ble litt mindre. Jeg viste bare ikke at hva dette ville føre til. Det eneste som drev meg var en lettelse av å slippe litt unna usikkerheten/bekymringen jeg levde med.

DEL 2 MØTET MED VEGGEN:

Jeg trente hardt! Kan nesten beskrive det som en tvangstanke. Kunne jeg ikke trene så var løpet kjørt. Jeg veide meg konstant for å se hvordan vekten bevegde seg i løpet av dagen. Det som startet som noe sunt ble usunt. Mitt behov for kontroll hadde nå tatt over denne delen av livet mitt også, mens mine andre bekymring ble foret mer og mer. Det var ikke før jeg løp langt i varmen en sommerdag at jeg merket at noe ikke var riktig. Jeg følte meg ør i hodet og uvel, som om jeg skulle besvime. En kombinasjon av lite veske og mat var tydelig. Det ble ikke bedre av at jeg senere på dagen dro ut med noen venner, og kvelden ble fylt med masse alkohol og lite mat.

Jeg følte meg virkelig dårlig dagen etter, men etter planen skulle jeg og min sambo til Sverige for å feire midtsommer. På dette tidspunktet tenkt jeg ikke stort over kvelden før, men når jeg ankom hytta vi skulle bo på begynte symptomene. Jeg slet med pusten og fikk en følelse av jeg ikke kunne trekke ordentlig ned. Videre begynte det å gjøre vondt i hjerteregionen. Jeg hadde ekstrahjerteslag når jeg skulle sove og hørte tydelige hjerte banke mens det stakk nedover armen. Jeg klarte helle ikke å stoppe svette. Inni meg selv så trodde jeg at jeg ikke ville våkne om jeg sov. Det pågikk i 3 dager frem til jeg kom hjem. Utslitt og lite å gå på så dro jeg på jobb. Jeg var plutselig blitt bedre. Jeg merket ikke noe før lunsj, men det var da det skulle smelle. Plutselig kom svetten og jeg slet med å puste. Verden begynte plutselig å gynge og jeg var på en båt. Jeg trodde jeg skulle falle mens jeg gikk og jeg hadde ingen krefter i bena. Sykebilen kom og jeg ble raskt sjekket om det var noe galt med hjerte på legevakt. De fant ingen ting og det ble raskt hintet til at det kunne være psykisk. Det var nå hva jeg kaller helvete skulle begynne.

DEL 3 LIVET ETTER SMELLEN:

Angsten og symptomene som fulgte hadde nå virkelig satt seg i kroppen. Det var ikke et eneste minutt hvor kroppen fikk slappe av. Selv om jeg ikke lenger var på en båt så hadde jeg en fornemmelse av at noe var galt. Jeg trodde heletiden at jeg var svimmel uten at jeg viste tegn på dette. Jeg kunne ikke bevege hodet mitt uten å føle meg uvel eller tro jeg var svimmel. Min beste forklaring var at jeg var ør i hodet. Dette pågikk konstant og frykten for å bevege seg noe sted gjorde vondt. Jeg turte rett og slett ikke å gjøre noe, og frykten hadde virkelig satt seg. Etter nye legebesøk og blodtester så fant de ingenting.

Ettersom det var sommerferie så var min fastlege bortreist. Jeg gjorde da noe man ikke skal gjøre, men som ble unngåelig. Jeg begynte å google min symptomer, og mitt behov for å få kontroll på situasjonen ble sterker. Jeg låste meg på 2 ting MS og Hjernesvulst. Svulst i hodet greide jeg å legge vekk men MS ble min store frykt ettersom jeg koblet mine symptomer opp mot noe nevrologisk. Jo mer jeg leste om det jo flere symptomer fikk jeg som kunne minne om dette. Jeg ble svak i bena og armer, fikk tåkesyn, prikking og trykk i hodet og panne, en følelse av å ikke være tilstede, løs mage, fæle drømmer, mye svetting, insomnia og en krampe følelse i bena. Jeg fikk faktisk de symptomene jeg leste om og kroppen min var i konstant høygir. Jeg kunne aldri slappe av.

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å prøve å søke støtte til hva jeg trodde det var. Dette tok meg et par ganger til legevakta og jeg var veldig langt nede. Jeg gråt utallige kvelder og ville bare at det skulle stoppe. Jeg var overbevist om at noe var galt og nektet inni meg å tro på angsten som synderen. DET VAR MS! Jeg lukket meg selv inne og alt jeg kunne prat om var mine problemer.

DEL 4 VEIEN VIDERE:

Jeg fikk tilslutt kavet meg til en MR av både hodet og nakken, og FY jeg var redd. Heldigvis var alt fint og de fant ingenting som tydet på min frykt som var MS. Veien videre var litt lysere og jeg begynte hos en psykolog som brukte Meta kognitive teknikker. Jeg arbeidet i stor grad med tankemåten og ikke selve problemet. Dette hjalp meg veldig ettersom min virkelighets forståelse var helt koblet helt ut.

Symptomene var på ingen måte borte og jeg levde fortsatt konstant med dem, men jeg kunne nå begynne arbeidet med å akseptere dem som angst. Dette er på ingen måte lett, og tviler man litt så kommer det tilbake. Livet begynte gradvis og bli litt bedre, men det tok tid. Symptomene ble mindre og mindre. Jeg skrev jevnlig mine negative tanker ned og gjorde dem positive. Jeg begynte å praktisere mindfullnes og utfordret meg selv i situasjoner hvor symptomene kunne blusse opp. Kroppen min trengt derimot tid fordi jeg hadde levd med kronisk stress i over 2 måneder og dette sliter ned kroppen fryktelig. Jeg måtte akseptere at dette ikke er noe som forsvinner over natta. Jeg lært å kjenne meg selv bedre og forstod at en balanse mellom kropp og sinn var viktig for meg. Ikke minst var det viktig å ta tak i de delene av livet mitt som var vanskelig og som stresset meg.

Problemet med å bli bedre er at man begynner i gamle spor igjen og jeg tror at det er viktig å ikke se på angsten som noe negativt. Den sier ifra når noe ikke er riktig og den er derfor en del av oss som vi må leve med og akseptere for hva den er. Jeg hadde et tilbakefall tidligere i år. Det ble som en resett for meg og jeg ble veldig observant på mine verste symptomer igjen og frykten for både MS plusset opp igjen. Tvilen kommer sigende og setter seg dypere og dypere sammen med depresjonen, men denne gangen var annerledes. Jeg har nå forstått hvorfor dette skjedde og jeg kunne på nytte begynne med aksepten, samt jobbe med situasjonen som førte meg dit. Jeg har nå på nytt begynt med det som gjorde meg bedre første gang, og jeg merker en forskjell. Kluet er å ikke stoppe.

Men tro meg jeg forstår at dette er vanskelig. For meg å tro at det er angst noen ganger er nesten som at en ateist skal tro på gud. Det går derimot ikke en dag hvor jeg kan gi slipp og dytte angsten vekk. Uansett hva den kaster etter meg så må jeg møte den med åpne armer. Selv jobber jeg med å se på angsten som en del av den jeg er. Ikke noe stygt som jeg vil bli kvitt.