Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min Oppfatning av Angst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min Oppfatning av Angst

nov 19 2012 - 12:41
Hei alle su sammen.

Jeg er en mann på 24, der følte jeg meg gammel der.
nå jeg har hatt panikk angst i 6 år selv, 6 intresange år etter min mening med oppturer og nedturer som de aller fleste.
Er ganske så ny her, å er litt ny med å dele tanker med andre for når en har mistet mye annet i angsten blir en fort til å vokte de små tingene en har igjen.

Det jeg har vært gjennom når det kommer til angst er mye basert rundt panikk angst å hvordan det har påvirket meg da, for til dags dato har jeg vært paranoid i så stor grad at jeg ikke stolte på mine egne foreldre eller venner til uvirkelighets følelser der jeg har tvilt på virkeligheten (følelse av å gå gal).

skal prøve å gå gjennom de forskjellige tingene jeg har vært borti når det kommer til min panikk angst.

- Puste vansker, var mitt første symtom på angsten. dette var før jeg var klar over at jeg i det hele tatt hadde angst eller hva angst er.
så jeg var jo ganske så sikker på at jeg skulle kveles, så startet med å bevege meg ut fra pc rommet, litt klaustofobi så jeg gikk ned til stuen, gikk fram og tilbake der til jeg rett og slett måtte ut.. og da fikk jeg min første smell, ute var ikke stort nokk og da var panikken på full gang. I mitt livs store kamp om å roe meg selv ned, lagte jeg meg en plan B, at ja jeg kan jo tross alt bare dø. frykten kan ikkje ta full kontroll øve meg då.
men der kom mitt livs største sjøl ironi, etter noen minutt med ro kom panikken til bake for fullt, då var det frykten for hva som skjer når en dør og hele konsepte at jeg tross alt kunne dø forsvant den dagen. :b
Jeg kom til slutt fram til å ringe en venn av meg å få han til å kjøre meg til legen.
For min del vil jeg anbefale å gå til legen når det kommer til alle sterke fysiske smerter (puste vanske, hjertet osv)
når jeg fikk vite at det ikke var noe galt fysisk så hjalp det meg veldig med angsten.

- Paranoide, i men startstid var jeg veldig paranoide, og min ting var angående medesiner som jeg ikke ønsket å ta etter legen heiv noen beroligende til meg når jeg var hos hun.
tingen var at jeg vis jeg ikke hadde angst en dag var jeg sikker på at foreldrene mine hadde dopet meg ned, ser jo ironien i dette her for eneste rette var å ha angst hele tiden.
men den paranoide følelsen gikk til venner og alle rundt meg, stolte ikke på noen i runt et halvt år. Dette kan virkelig bli slitende i lengden og det jeg gjorde var å rett å slett ikke stole på mine egne tanker, aldri gjør noe før jeg kan virkelig bevise at det er noe.
(Jeg gikk enkelt å greit i krig med meg selv hver dag, noe jeg faktisk enda gjør)

Galskap/uvirklighetfølelse, dette er virkelig en stor mindfuck.
Vet ikke om det er andre som har fått noen slike følelser angående angst, men dette sette alt på hode for det rare med angsten er at den gjør at tankene dine virker mer sansynlige en det ellers ville gjort for en person uten angst. Så den rareste tanken som at nå er du i koma og du drømme alt dette, tingen i angst anfall så kan det virke som en sann mulighet.
det rare med det er at du ikke kan bevise mot det heller, så det blandet med følelsen av at dette er virkelig gjør at du må virkelig stålsette deg i tanken om at du faktisk ikke kan gjøre noe med det, fra eller til.. At med tiden vil du få svar, men det e en jæ**** følse å ha.

Har gått gjennom en del ting for å stoppe angstanfall, så jeg kan dele med de som vil.

Den ene tingen er at angst er en følelse noe en kan snu rundt på,
hehe, så jeg prøvde å snu angst til andre følelser som sinne, det går an du kan vri rundt angsten til sinne (absolutt ikke en ide jeg fikk fra star wars dette her :b) det rare var at det fungerte om det bare varte i en veldig kort periode og så er du tilbake.
ok denne her anbefaler jeg ikke, men jeg prøvde å starte å le, altså en veldig falsk latter riktignokk.. men jeg har aldri følt meg så galen noen gang før :b

Jeg har også prøvd etter å hatt angst i lengre parioder å virkelig grave meg ned i angsten å frykten, føle virkelig på alt og alle tanker.
da opplevde jeg faktisk at alle følelsene skrudde seg av og jeg sto der ganske likegyldige! faktisk en veldig fin følelse etter lengre periode med angst.

Men når alt kommer til alt tror jeg å ha en forståelse over det du har og vær klar over når du får angst så du kan vær litt mer observange på hva du tenker. Angst uten tanker er ikke så vanskelig å håntere som en med.

Vil bare beklage for skrive feil, en ny natt med 3 timer søvn :b
men gud så fort jeg komme til å såvne i natt, aldri glemme av at en kan snu alt rundt te noe posetivt :)
Avatar

Zentau 88

des 3 2012 - 19:51
Jeg vet en ting om angst eller to. Jeg har hatt tre "offisielle" psykoser og sliter til tide ukentlig med angst. på det verste blir jeg svært paranoid. men jeg lar det aldri gå så langt. Jeg tar en Attarx før det blir for ille. En Attarax er ikke rare greine, men det er ofte nok til at jeg kan Legge meg ned(med å høre på musikk) og koble littegran ut. Anbefaler også å ha litt sterkere medisiner tilgjengelig i tilfelle det ikke funker! :)
Avatar

hei...

mars 3 2013 - 00:38
Har hatt AKURATT de samme tankene som deg, og sliter så jævlig med uvirkelighetsfølelse. er jeg i psykose?? er det mulig.. hater tankene og alt. føler jeg drømmer, og at virkeligheten bare er i mitt hodet, føler dette er uvirkelig.. klarer snart ikke mer, jeg holder på å bli gal. har fått tanker om hvorfor jeg bare ikke kan dø, for jeg klarer ikke mer, helt seriøst.
Avatar

...

mars 3 2013 - 10:16
Uvirkelighetsfølelse er ikke i seg selv et tegn på psykose. De som er psykotiske har gjerne hallusinasjoner og vrangforestillinger og slike ting også. Jeg lurer på hvor vanlig uvirkelighetsfølelse egentlig er? Noen som vet? Jeg kjenner flere som har angst, men ingen av dem har fortalt om u.følelse og slikt. Er dette tabu å snakke om, eller er det såpass sjeldent at det skal noe til å møte noen med dette? Jeg har forressten snakket med et par stk for mange år siden som opplevde dette. Men ellers hører jeg ikke noe om det. Ikke engang psykologer vil ta i dette emnet. Når jeg spør de, blir de veldig unnvikende, føler jeg.
Avatar

hei fru angst!!

mars 3 2013 - 14:02
fant nettopp en utrolig bra artikkel om det, der står omtrent alt som skjer med kroppen din, men finner den ikke nå. hva er et annet ord for uvirkelighetssfølelse? minner noe om dispensjon
Avatar

fruangst

mars 3 2013 - 14:07
Redigert av administrator: Slettet link
Avatar

:-)

mars 3 2013 - 15:57
Ja, det var en fin artikkel du linket til der, quepasa. Der står det nokså klart og tydelig hva dette dreier seg om. Det heter depersonalisering og derealisasjon. Tror det er derealisasjon jeg har, og ikke så mye depersonalisering, for det er først og fremst den ytre virkeligheten som oppleves fremmed. Føler jeg stort sett har ok kontakt med min egen kropp.
Til forsiden