Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min (LANGE) historie om min angst.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min (LANGE) historie om min angst.

okt 25 2012 - 22:35
Jeg er 28 år. Jeg har hatt angst ca siden 11-12 års alderen.
Ja og la oss ikke glemme depresjonen som regel går hånd i hånd med angst.

Har hatt angst mot forskjellige ting... noe verre enn annet.

Min første angst jeg opplevde var husangst. Der man er redd for at noen, eller som i mitt tilfelle, at NOE er i huset. Når jeg var alene hjemme brukte jeg av og til å sitte i korridoren i leilighetblokka våres å vente til min mor kom hjem.
Kunne jo ikke sjekke rom for rom heller... for det var jo ikke snakk om noe jeg i utgangspunktet kunne se.

Jeg hadde også sosial angst, ble mobbet som barn som nok ikke gjorde saken bedre. Jeg hadde dårlig selvtillit... og følte meg rar, utilpass blant folk. At andre så på meg å mente jeg gikk rart, kledde meg rart... Gikk hele tiden å rettet på klærne og fokuserte på meg selv. Spise ute ungikk jeg så mye jeg kunne... for så klart følte jeg at alle så på hvor rart jeg spiste... at jeg tygde så mange ganger.

Disse to fulgte meg gjennom tennårene, og i en alder av 17, så flyttet jeg til ett nytt sted. Hvor jeg tok motet ifra vet jeg ikke, men jeg visste at dette var en ny plass, ingen kjente meg... Og nå kunne jeg få sjangsen å være meg selv. Og tørre vise hvem jeg er. Så startet på videregående der.... gikk der i to år, og gikk fra å være en stille, sjenert jente som satt og så nedi pulten til å bli.... muligens en av de som ga mest lyd av seg i klasserommet^^ Andre skoledag sa jeg hei til folk, lot meg selv snakke... Det var to fantastike år, og har fortsatt venner fra den tid.

Jeg måtte si til meg selv, at liker ikke mennesker meg for den jeg faktisk er, så er de ikke noen jeg vil kjenne... så jeg lot meg være meg... og jammen fikk jeg de rette vennene for meg:)

Jeg flyttet tilbake... og bodde da hos min mor. Så var det da husangsten... Jeg hadde en venninne på besøk en helg da min mor var bortreist for jeg visste at jeg var inne i en litt tung angstid. Den kvelden når vi skulle legge oss så blinket ganglyset og det var det som skulle til for å sette igang den verste husangsten jeg noen gang hadde hatt. Og hadde aldri hatt husangt når jeg faktisk hadde noen der sammen med meg.
Ettersom jeg om en uke skulle bli alene igjen, da en hel uke, så snakket jeg med lege om angstmedisin som skulle taes ved behov. Fikk 2mg stesolid.
Første kvelden alene så tok jeg da en tablett når jeg kjente angsten komme sigende... og joda... funket fint den. Deretter slapp husangsten mye pga jeg visste at jeg hadde tabletter liggende i tilfelle, så det ble en trygghet.

Så flyttet vi, og jeg fikk en egen kjellerleilighet i nyhuset. Og så klart da var jeg veldig spent på angsten, det å bo i en kjeller.... men... har ikke hatt noe husangst til den grad at den forstyrret meg siden den gang.

Den sosiale angsten... den knuste jeg ved å jobbe mye med tankemåten min først og fremst. Ja hva så om noen ser rart på meg å tenker ditt eller datt? Jeg vet jo ikke hvem det er, jeg får ikke vondt eller noe som helst. Jeg lærte meg selv å gi faen... for å si det sånn.
Videre så SÅ jeg faktisk på folk, jeg gikk ikke med unnvikende blikk eller så nedi bakken... jeg så rundt meg, og oppdaget jo det at folk enset meg ikke. De hadde alle nok med sitt eget. Det gikk ikke lange tiden før den sosiale angsten ikke var noe problem mer... ja den kan fortsatt snike litt en dag, men ikke sånn at den hindrer meg i å komme meg ut av døren.

Nå var jeg da altså kvitt disse to... og nå kommer jeg inn på dagens situasjon.
Jeg har alltid vært livredd for kvalmesjuka. Selv om jeg er hjemme, jeg vet det ikke er farlig... ja så freaker jeg fullstendig ut når jeg blir kvalm. Skikkelig panikk, hyperventilerer og holder på som verst. Denne vokste når de to andre ble borte.
Jeg begynte å slite med å ta lange kjøreturer pga redd for å bli kvalm, eller bare dårlig i magen og ikke ha tillgang på do. Jeg begynte å slite med å bare dra på besøk eller ut å handle pga redsel for kvalme... og dårlig mage ellers.

Utover det så fikk jeg forrige desember min første smak på ren panikkangst som dukker opp bare sånn plutselig. Der jeg følte halsen lukker seg og jeg ikke får puste. Stengte meg inn i ca 2 uker, men så pushet typen jeg hadde da på meg for å få meg en tur ut av dørene. Jeg bodde ikke hos min mor mer da, så skulle over til henne (ca 30 min kjøretur) og hente noe. Snikende angst hele veien, mot slutten kom panikken... og jeg kvalte den. Jeg planla det ikke, jeg bare kjente på de fysiske reaksjonene som vanligvis tipper meg til hysterisk... men jeg bare fortsatte å puste normalt...og jeg satt å bilen og bare levde meg inn i det jeg kjente i kroppen... kjente godt på alt som skjedde. 2-3 min etterpå så var panikken borte. Har ikke hatt det flere ganger etter det. På veien hjem så gråt jeg først halve veien, og lo resten... ^^

Jeg plages nå med den redselen for, spesielt kvalme og mageuro, men kort sagt for å miste kontrollen over meg selv.
Angsten min idag går på kroppen min, hovedsakelig på magen.
Dette er, føler jeg, min verste angst... den er vanskelig å ta...

Jeg er nå gravid, fant det ut for ca 3-4 uker siden. Med gravid kommer kanskje kvalme. Har ikke kjent noe til det, men sliter ekstra med å komme meg ut av dørene nå. Jeg måtte slutte med cipralex som jeg gikk på (begynte på det litt før desember pga depresjon), så angsten er jo litt jojo nu. Jeg kan heller ikke ta angstmedisin ved behov.
Jeg har hatt opplevelse nettopp der jeg følte alt rundt meg var uvirkelig, at jeg ikke hadde noe med noe å gjøre. Dette fant jeg ut er en type angst. Tror den kom pga jeg var så sliten av å stresse med hva som skjedde i livet mitt nå.

Grunnet til at jeg skriver alt dette er for min del å få ut litt, få luftet alt man har vært gjennom. Og friske opp i det at jeg faktisk har klart noen utrolige ting.
Videre håper jeg noen også kanskje leser dette og ser at det er mulig å sparke den angsten i rævva.

Ett annet knep jeg brukte mot angsten var sinne... jeg gjorde meg selv så sint før jeg skulle noe der angsten kunne herje med meg. Føler du sinne så føler du deg sterk. Jeg sto for meg selv å kjeftet høyt, både på meg og på angsten. Og jammen hjalp det litt:)

Jeg jobber nå for å få vekk det jeg sliter med... jeg får snart ett annet liv jeg må ta vare på, og jeg håper at gjennom 9 mnd der kroppen min vil endres mye så vil jeg også bli mer herdet da angsten min går nå direkte på kroppen og det å ha kontroll, og kontroll er vel gjerne det siste jeg kommer til å ha^^

Jeg vet denne teksten er grusom lang, og er du kommet helt hit så er jeg imponert:p Ikke glem at det er du som har kontroll på ditt liv, selv om det ikke alltid føles sånn. Det er du som bestemmer hva du vil, selv om du kanskje må ty til sinne for å klare det, eller gå i en tillstand der du lærer deg selv å gi litt faen.

Angst er no dritt. Og det er vanskelig å leve med... men det er mulig. Og man kan bli bedre.
Jeg ønsker alle som sliter med angst all godt. Og stå på...:)
Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 25 2012 - 23:05
For en herlig tekst:-)!!! All ros til deg for det du har klart!!! Håper jeg en gang kan klare det samme!! Ønsker deg alt godt og tillykke med prinsen eller prinsessen:-)!!!
Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 26 2012 - 01:54
Langt var det da vidderlig ikke.. :-)
En del, men ikke laaangt liksom.
Helt greit forklart og med det som trengs å tas med for å få et innblikk i situasjonen.

En ting du helt glemmer vekk her er hvor angsten kommer fra. Du går rundt og bytter den ene angsten med den andre. Fordi angst er et symptom på underliggende årsaker så er det kun en ytre manifestasjon av indre ubalanse. Og det er ikke en såkalt "kjemisk ubalanse" som gjökorna ofte snakker om for å prøve å selge mer av pillene sine. Ja, piller kan maskere både det ene og det andre, men det behandler veldig lite annet enn å gi mer tro på seg selv. Dersom en gjør dette uten tabbiser blir effekten faktisk sterkere.

Såh.. Hva er det som gjør at jeg bastant kan sitte og påstå alt dette? Vel, med en fot innenfor et lass med diagnoser opp igjennom årene så får en mye erfaring. Lange studier gir også innsikt i hva stoda er og mine samtaler med et ikke ubetydelig antall mennesker peker også på det samme. Vi som vikler oss inn i angsten er ikke funksjonelle på et godt nivå som passer oss selv. Vi tråkker over grenser og prøver febrilsk å passe inn i denne lille boksen vi tror omverdenen vil ha oss inn i. Ja vi blir såpass fragmenterte at vi tror vi hører hjemme i denne boksen også. Vi klarer også å dra inn sammeligninger fra 100+ mennesker og alle deres gode sider. Hvilket gir oss enda mer triggere til å stresse med denne boksen og vi glemmer helt hvordan det er å være oss selv.

Der ligger mye av problematikken fordi spekteret av det å være et menneske ikke kan defineres til en enkelt type. Det er for mange variabler og dersom en havner for langt utenfor det normerte spekteret eller ikke innehar nok suppport i daglig omgang, ja da kommer det vi kaller for angst.

Det er flere årsaker også, men den mest vesentlige årsaken til angst er energisk ubalanse. Og her har vi faktisk veldig langt igjen før vi er inne på det rette området. Mange mennesker begynner igjen (ja, for menneskeheten har ikke alltid hatt disse problemene) å finne tilbake til hva som fungerer. Ved å benytte oss av informasjonsteknologi i positivt øyemed kan vi dele mye lettere enn før. Dette funker dog også negativt og er for mange en faktor som forårsaker angst igjen.

Sirkelen som man havner i dannes på bakgrunn av informasjonsgrunnlaget en sitter med til enhver tid. Det er ikke så at det er en rent mekanisk prosess, men det aller meste kan spores til hendelser og reaksjonære mønstre som innprogrammeres innen et individs personlighet. Begynner det å bli litt komplisert enda?

Det hele er ganske enkelt. Vi kommer til verden som en blank plate med iboende trekk. De iboende trekk vil føre til en bestemt tolkning av inngående nerveimpulser samt en del andre ting som det strengt tatt ikke er nødvendig å ta tak i akkurat nå siden det fort blir litt langt vekke fra det Ola og Kari kan ta tak i med det første.

Vi ser ofte sammenligninger innen et menneskes utvikling med en datamaskin. Noe som ikke er helt borte, men en data vil ha ren programmering. Et menneske kan ikke ha dette fordi det ligger inne en fprhåndsprogrammert hardware som tar for seg inngående software. Dvs at en kan ikke ha lik utvikling på to mennesker selv i identiske miljøer.
Det er jo kakestykke å forstå akkurat dette. Så hvor kommer poenget hen? Jo nå skal du høre. Poenget ligger i at en er nødt til å ta individuelle hensyn til satte rammer og tilpasse inngående informasjon i henhold til potensiale fremfor å prøve å standardisere prosessen. Ved å følge en standard vil en naturlig nok ha et utrolig snevert område med mennesker som passer inn. De aller fleste vil falle på utsiden. Årsaken til dette er enkel å se. Det handler om energiflyt i det store og det hele. Dog er ikke det viktig akkurat nå heller.

Om det hersker tvil så kan jeg jo forenkle det hele. Det er vesentlig for et individ å bli kjent med seg selv, sine preferanser, sine muligheter og sine begrensninger. Jobber man innenfor egne rammer fremfor å prøve å tilpasse seg andres, ja da vil en ikke gå i mot naturkreftene som søker balanse. Og er det balanse så vil det ikke komme symptomer på sykdom.

Det er fullt mulig å gå i detaljer på dette, men det krever innblikk i person og lang tid. Derfor vil jeg først og fremst oppfordre folk til å gjøre sine hjemmelekser og lære hvem de er, hva de er og hva de trenger å gjøre. Ved å følge intuisjon så vil en komme langt. For å kickstarte denne fra sovende tilstand lønner det seg å være i naturlige omgivelser. For mye input og stimuli vil være forstyrrende fra den indre stemmen.

Det kan også være greit å prøve en hel del ting dersom en ikke får veiledning innenfra. Følelsene våre vil fortelle oss om det vi gør er bra for oss eller ikke. Og en trenger å holde regnskap her slik at en på slutten av hver dag går i pluss.

Enda en ting som er planetarisk viktig er at vi alle er forskjellige og vi liker forskjellige ting. Det må aksepteres fullt ut. Vi trenger tillit og respekt til hverandre. Det koster ingenting å gi det, og sjansen er større for å få det også når det er på plass. Når folk bryter dette vil en få greie på hvor de står og da er det en markør for folk du ikke lenger trenger å ha noe med å gjøre.




Igjen..
Dette er en veldig generell omtale av vesentlige momenter som har med angst å gjøre. Alt kan faktisk relateres tilbake til angst når en kommer inn i sakens kjerne. For angst er ikke en smittsom sykdom som plutselig angriper. Det tar tid med negativ innflytelse og dårlige valg for å installere det som trengs for å manifestere angst. Traumer er den absolutt "beste" måten å iverksette den prosessen. Alle som har hatt overgrep i livet vet godt hva jeg snakker om her.


Så stikkord for et liv uten angst er:
Kjenne seg selv
Vi er alle forskjellige
Grenser
Energibalanse

Når den grunnleggende informasjonen er på plass for å forstå disse problemene så vil angsten fort slippe mye av taket. Det er en gang slik at innen vår arts utvikling er det helt nødvendig å ha et apparat som fører til angst. For ellers ville vi ikke overleve særlig lenge. Når vi kjenner til prosessene som skjer og hva det er som trigger oss kan vi ta valg. Og valg er avgjørende for kontroll og mestring.
Siden vi alle er forskjellige er det opptil den enkelte å lære seg om miljøpåvirkninger og deres effekter innad. For ingen der ute kommer noen gang til å gjøre jobben for deg. Du kan få råd og støtte, that´s it! Jobben, den må du gjøre selv.



Håper ikke det ble altfor langt og keitete og at det kom noe lurt ut av det. De profesjonelle er ofte ikke flinke nok til å ordlegge seg på en måte som trigger egen utvikling. Det er mer en "kom til oss så skal vi reparere deg" holdning over det hele. Jeg kan fortelle mye om akkurat det også som er veldig interessant. Dog vil jeg holde dette så kort som mulig.

Informasjonen finnes tilgjengelig for alle som vil ha den. Det er "bare" ens egen innsatsvilje som er avgjørende. Hvor langt du kommer er direkte relatert til egen innsats.


Og ja.. En positiv holdning kommer en faktisk utrolig langt med. Fake it till you make it!
Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 26 2012 - 12:57
Takk for responsen:)

Som en "liten" svar til siste innlegget... der du aller først spør hvor angsten kommer fra....

Hvor angsten MIN kommer fra, eller hva skapte den... vel... jeg har ikke noe direkte svar på det. Jeg kan nevne det at min mor, mine søstre + andre i familien lengere ut sliter med angst og depresjon. Sier ikke at det er i seg selv arvelig... men absolutt mulig at jeg har plukket dette opp uten å være klar over det...
Jeg tror at i bunn og grunn for meg, så handler det om kontroll. Jeg føler jeg MÅ ha kontroll... dette fører til at jeg er anspent... kan liksom ikke slappe av. Skal jeg prøve noe nytt så har jeg ett stort behov for å vite alt som skal skje, hvor, hvordan det er der.... ja alt som gjør at jeg dermed føler jeg får bedre kontroll.
Samtidig ønsker jeg ikke å ha dette behovet, skulle gjerne kunne slappe av og ta livet mer som det kommer.

Jeg er ikke så inne på det du snakker om, har aldri tenkt på det sånn. Men at noe er i ubalanse tviler jeg ikke på.
Og at det bare er en selv som kan endre det vet jeg. Ingen kan komme å vifte en tryllestav så blir alt bedre.

Som jeg nevner over så sitter jeg nå med denne angsten som går veldig på meg selv, på den fysiske delen av meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke klarer gi slipp på behovet for å kontrollere alt som skjer i kroppen... vet ikke helt hvor den kommer fra heller. Men jobber med meg selv for å prøve å gi litt slipp. I bunn og grunn så kan jeg jo ikke kontrollere alt, så hvorfor bruke energi på å bekymre seg?

Hvorfor så mange mennesker idag sliter med angst og andre psykiske lidelser vet jeg ikke. Men at noe er skjevt med måten vi lever på idag tror jeg på. Mange lever nok etter hva de tror er den "riktige" måten... uten at det er det for dem.

Til slutt og sist... jeg vet nok ikke mye om hvor angst kommer fra eller hvorfor. Ei heller den beste måten å få den vekk på.... spesielt hvis den bare dukker opp på nytt i en annen form. Så klart sier det da til meg at det ligger en dypere grunn til hvorfor angsten er der.... men idag har jeg ennå ikke klart å finne den ut.

Beste måten jeg opplever det å endre dette på er å endre tankemåten. Som du nevner.. fake it til you make it^^
Bruker nok denne mer enn jeg er klar over.

Medisiner har jeg ingen tro på som en kur, de kan hjelpe hvis du faller så dypt i det at du ikke klare slåss mer.... men det fjerner ikke grunnen. De gir deg en mulighet å få trekket pusten litt igjen... så du kan jobbe videre. Er hvertfall det jeg mener om medisin. Tok en god stund før jeg gikk med på å prøve cipralex... jeg måtte falle langt ned før jeg prøvde det. Anbefaler det ikke hvis du klarer deg uten... sitter ennå etter å ha sluttet med de med abstinenser ala støtfølelse gjennom kroppen og inni hode, har hatt rykninger når jeg er avslappet og skal sove... Så... klarer du deg uten medisin... kjør på uten.

Dette ble en lengere tekst enn jeg tenkte:P Sånn går det når man har for mye fritid på hendene:)
Kunne bablet videre om mye rart, men avslutter nå:) Uansett... finnes nu håp for å pelme den angsten nedi jorden, men det ligger på ens egne skuldre å gjøre det.
Man må ikke være redd for å prøve ulike metoder for å klare dette heller:)
Jeg sto faktisk på ett punkt å kjeftet høylydt mens jeg smurte meg en brødskive... det hjalp:P Hvor en rart det der og da føltes:) hehe



Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 26 2012 - 13:17
Alt som hjelper uten å skade er en bra ting og det er ikke til å kimse av i det hele tatt.

Et vesentlig moment er bare å spore tilbake det som ligger i skyggene. For mange mennesker er ofte redd for å inkludere alle sider av seg selv og dermed blir det et veldig kraftig punkt inne i ens væren som syder og koker over av negativ energi. Det er ikke stort verre enn å sette lys på det og forløse. Da slipper det aller meste.
En ting er faktisk at dette er en naturlig renselsesprosess som vi trenger å gjøre hele tiden. Våre følelser fungerer som et kloakksystem. Tar vi ikke var på systemet og får ut driten så kommer det opp i kjelleren først. Og prøver vi å ignorere dette så blir kjelleren helt full av drit og det kommer opp i etasjen der vi bor.
Jo lenger man venter, jo større og mer omfattende blir jobben.


Behovet for kontroll kan komme fra mange steder. Å være født sent på året gir faktisk økt kontrollbehov. Det er en del sykliske input som regulerer våre personligheter. Å ha vokst opp i et negativt miljø vil være en stor faktor. Der vil det også være spor etter hva du trenger å kikke etter fordi det mest sannsynlig ligger en fellesnevner for dere alle på dette området. I tillegg spinner det av i mer personlige retninger. Det kan manifestere seg i endring av angst fra en form til en annen når miljøet endrer seg. Som ved flytting eller nye relasjoner.

Med nok informasjon er det ikke så vanskelig å sette fingeren på sakens kjerne og ei heller spesielt problematisk å gjøre noe med det hele. Det er dog viktig å innhente informasjonen slik at en styrker seg selv. For prøver du bare å glatte over det hele vil du aldri komme videre. En må helt ned i dypet og ta det ved røttene. Om du får pærer på treet og ønsker epler så er det jo ikke frukten du må fokusere på. Du kan stelle og herje så mye du vil med frukten og uansett hvor mange timer du legger inn så vil det alltid bli en pære. For det er treet so bestemmer hvilken frukt som kommer. Og skal en endre dette må treet opp med roten.

Du har en veldig fin innstilling da. Det må jeg si. Og det kan hjelpe deg veldig langt ene og alene ved det. Jeg tror dog du trenger å studere litt nærmere for å finne de bakenforliggende årsakene til dagens tilstand. Det vil styrke deg mye mer enn du tror og er verdifull informasjon du kan dele med andre på veien også. Det er win win uansett.

Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 26 2012 - 13:41
Hei,

Dette syntes vi var et godt eksempel på en fin måte å takle angst på. Vi har derfor lyst til å spørre deg om du ville godta at vi legger din historie ut på siden for mestringshistorier? kanskje det er flere som også kan bli inspirert av denne. Vi er glad for innspill til flere mestringshistorier og inviterer flere brukere til å sende oss sine historier. Send dem gjerne til oss på Kontakt oss.

Hilsen
Administrator
Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 26 2012 - 18:12
Hei igjen og koselig at dette fører til tanker om angst og prat:)

Skal prøve å komme med litt respons på det dere skriver.
Kan jo først si til administrator hvis de ser denne, at de kan gjerne ta teksten og legge ut:) Hvis det er mulig at min erfaring kan hjelpe noen så er jo det bare supert.

Videre så ble det snakk om dette behovet for kontroll, og hvorfor den er så viktig for meg. Så noe Johnny81 skriver fikk meg til å tenke...
Når jeg var lite så bodde vi på ett øde sted først... kjente ingen, ble ikke sosialisert bra som liten... ble vel ærlig talt ikke vant med flere mennesker rundt meg sånn til jeg gikk i første klasse. Men... det jeg skulle fram til var at vi flyttet mye, min mor og jeg etter at hun og min far skilte seg. Jeg var vel kanskje 4 år da. Det var mye flytting, skifting av skoler oppover årene. Jeg har gått på 4 forskjellige barneskoler før man til slutt begynte på ungdomskolen.
Så klart... en trygg og stabil oppvekst vil jeg ikke si jeg har hatt... men noe verre enn det har det ikke vært. Og skulle absolutt ønske jeg ble tatt mer med på ting, så jeg ikke ble så usikker på alt nytt og ukjent. Har feks aldri tatt fly, og det skal nok litt til for å få meg inn i ett idag^^ Men det kan absolutt være andre ting jeg ikke husker fra barndommen ellers som har påvirket meg,

Dette store behovet for kotroll er veldig knyttet opp til kvalmeangsten... hvorfor jeg reagerer som jeg gjør når jeg blir kvalmesjuk.... det vet jeg ikke. Og jeg er som regel flink å grave i mitt eget hode, det er det som har hjulpet meg å knekke alle de andre angsttypene, men denne sliter jeg litt med å bli klok på.

Når jeg blir kvalm så får jeg da angst, ikke panikk med en gang, men en god dose angst. Jeg klarer fortsatt holde min logiske og fornuftige tankegang. Jeg er ikke redd for at det skal skje noe farlig, jeg vet at det er bare å kaste opp så blir faktisk også formen mye bedre. Men så kommer da en kvalmebølge... og ALT forvinner ut av hode mitt og ren panikk tar over. Dermed jobber også hele kroppen min på å ha kontroll, og som regel klare jeg å holde det nede lenge, før til slutt så klart tar kroppen å gjør det den trenger. Men da har det gått fort en halvtime med å slite meg selv ut unødvendig.
Jeg har ikke hatt noe opplevelse utenom det vanlige før angående kvalme... men jeg har bestandig vært svært sjelden syk.
Dette gjør jo også det sånn at jeg ikke kan utfordre dette ofte. Så klart i løpet av en kvalmesjuke så går det lettere, men det blir så lenge til neste gang at jeg faller tilbake på det.
Jeg tror selv... at jeg er nødt til å bli kvalmesjuk... og så faktisk klare å slippe kontrollen og la ting skje... og vise meg selv at jeg faktisk klarer å takle det helt fint.

Men nok om kvalme:P

Når det ellers gjelder å utfordre meg selv så er jeg flittig til det. Som jeg skrev i teksten oppe om da jeg hadde panikkangst i bilturen. Jeg lot meg selv kjenne på alt det som skjedde i kroppen, jeg fokuserte på det fullstendig... og merket så hvordan det bare slapp taket. Jeg lot angsten få lov å gå gjennom meg uten at jeg lot den føre meg til panikk. Og det var en stoooor seier.

Nå om dagene, etter at jeg fant ut av jeg er gravid så sliter jeg faktisk med å gå på butikken. Jeg tvang meg nu uansett dit for noen dager siden, og fikk veldig reaksjon mens jeg var der, men hadde som mål å få kjøpt en ting som jeg trengte, og klarte det... men ble overrasket over måten jeg reagerte på og at det var så kraftig.
2 dager senere gikk jeg på nytt... da gikk det mye bedre, kjente litt ja... men da gikk det helt fint egentlig.

Men så må jeg kanskje ta med i tankene, at jeg har jo ltit ekstra kaos i hodet pga det at jeg er gravid, og mange tanker om det flakser rundt.
Og måtte slutte med cipralex... som jeg har gått på en gang tidligere, og husker da også at jeg fikk en nedtur etter stopp der angsten herjet litt ekstra.
Så tar ikke det så tungt at jeg sliter litt ekstra nå, men vet jeg må holde meg gående og ikke gjemme meg fra livet utenfor dørene.

Jeg har heldigvis en type som ikke duller med meg, men som presser meg litt ekstra til tider når jeg selv bare føler håpløshet. Og det har hjulpet meg mye:)

Som barn så jeg aldri noen rundt meg ha angst som jeg husker. Jeg var hos min søster en gang når jeg var omtrent... 10-11 år... og da fikk hun angst pga redd for at noen var i leiligheten... så klart ble jo jeg også redd da, og vi stengte oss inne på ett soverom mens hun ringte vår mor. Dette kan nok ha noe å si om min husangst, men som sagt så er den heldigvis blåst bort:)

Jeg må takke for at dere svarer her, det får også meg til å tenke over ting, og som regel da jeg får AHA opplevelse og lærer noe nytt om meg selv:)

Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 26 2012 - 18:56
Kvalme kan faktisk bare være ett tegn på overbelastning eller stress. Sånn foruten graviditet da. Trenger ikke være værre enn det.
Kan hende at kroppen registrerer stresset men ikke du. Noen ganger er man flinke til å lukke ned ting uten å legge merke til det selv.

Du sier du ikke vet hva angsten kommer av men det blir vel litt feil vel. Stikkord:

Ustabilitet-----> Utrygghet-------> Kontrol -------> = Angst.
Avatar

Re: Min (LANGE) historie om min angst.

okt 26 2012 - 19:53
Åh nei men plages ikke ofte med kvalme, jeg kan bli sånn typisk kvalmesjuk... mageinfluensa sak... og jeg vet hva det er og at det ikke er noe farlig og greier. Så er ikke det at jeg ikke vet hva kvalmen kommer av som skaper bekymring:)

Men jeg har en redsel for at jeg plutselig skal bli sjuk mens jeg ikke er hjemme pga måten jeg da reagerer på når jeg først blir den type syk:p
Til forsiden