Når jeg leser opp symptomene mine høres det like mye ut som ME som angst.
Jeg vet jeg har angst, men det siste året har det endret seg. Jeg blir fysisk syk.

Angst for meg er å få panikk, en følelse av å måtte komme seg bort fra hva som skremmer deg. Angst gir meg hjertebank og rask puls. Angst er frykt. Likevel er det når jeg har angst at jeg føler meg mest levende, når jeg har angst er jeg full av energi og kroppen jobber på høygir. Ja det er helt forferdelig fordi man er redd. Men man kjenner at kroppen lever.

Sånn har ikke jeg det lenger. Nå blir jeg syk. Jeg sitter helt rolig i sofaen med familien og føler meg helt forferdelig. Jeg blir svimmel, sliten, orker ikke stå oppreist, føler meg ukoordinert, føler dybdesynet ikke funker, hjernetåke, klarer ikke huske hva jeg gjorde i går, mister all styrke i armer og bein, hjertebank, tung pust. Det er så langt unna angstfølelsen som det kommer. Null panikk, null redsel. Bare syk.

Sånn jeg beskrev angsten min. At jeg føler meg levende midt oppi det. Sånn føler jeg ikke når dette andre kommer. Da føler jeg at jeg skal dø. Utmattelse som ikke ligner noe. Orker ingenting når det skjer. Sengeliggende og klarer såvidt å gå til badet og tilbake.
Jeg pleier ofte å si at jeg er ikke trøtt, men jeg orker ikke være våken. Fordi det er ikke trøtthet, man er bare utslitt.

Også har jeg blitt satt i angst-båsen, fordi jeg har også angst. Men jeg skjønner ikke at dette bare kan være angst. Lurer på om noen andre har det sånn, om det virkelig kan bare være angst. Eller hvordan man kan få utredet seg for ME.
Sånn jeg lever nå går ikke.