Hei dere som måtte lese,

Først vil jeg bare fortelle at jeg ble så glad da jeg kom over et forum som dette - hvor man har muligheten til å dele av seg opplevelser/tanker/følelser. Det dreier seg om ting egoet ikke ønsker å avduke men som man så inderlig har stort behov for.

Først:
Jeg mener vi lever i et samfunn hvor den rådende norm er langt fra det som ligger naturlig for oss mennesker. Jeg leser om og ser mennesker som sliter med psykiske lidelser som trolig skapes av et samfunn under press med krav de færreste kan leve opp til. Det kan føles som om det ikke er godt nok å være den beste alternative "selv" man kan være. Som om man burde lukes ut og kastes på dynga for det er uverdig å være den du er - nettopp fordi du, blant annet, ikke bestandig har den mentale styrken det kreves for å ta unna trykket som kommer din vei i livet.

I tillegg:
Vi lever på mange måter mer isolert enn det som ligger i menneskets natur - vi har skapet et samfunn hvor vi lever tett i tett - ja vi bygger hus vegg i vegg - eller opp i høyden. Vi har aldri vært nærmere hverandre men likevel er vi så isolert. Vi mennesker har det så travelt at vi ikke får tid til å ta del i hverandres liv lenger fordi vi skal rekke over mer enn døgnet har timer. Joa - vi har det ikke så verst i Norge, i vesten, vi er rike og har ressurser. MEN vi tar ikke meget godt vare på hverandre - egentlig.

Konklusjon:
Når presset er så stort at man ikke evner å ta unna - og er så isolert at man ikke føler man kan lette hjertet sitt til sine nærmeste - så er et ikke rart at livet kan oppleves kaotisk og at livskrisene kan komme som perler på en snor.

Jeg beklager at innlegget mitt blir langt, men så er det slik – med psykiske utfordringer – at det dreier seg mye om tanker, mange tanker. Det føles som om det ikke er plass mellom to permer. Det tar stor plass hos den det gjelder, i livet ditt og dine nærmeste.

Jeg bruker mye tid på å tenke, reflektere over livet mitt – og andre sitt. Unormalt mye. Det har bare blitt sånn. Ser på hvor vellykkede folk er. Det er vel derfor man har sosiale medier – slik at man kan få et innblikk over hvordan ting bør være. Hvor mye lykke folk oppdriver. Hvor bra alle sammen har det. Det er det man får innsyn i. Det som er bra og godt i livene deres. Det er lett å dele det som er bra. Jeg er ikke bedre enn dem. Jeg deler gjerne øyeblikkene mine/våre som jeg er stolt av, som jeg investerer mye tid i å skape. Det er jommen meg godt å få de fine tilbakemeldingene, likerklikkene, oppmerksomheten på at det man gjør er bra/hyggelig/betydningsfulle. Men så er det de resterende prosentene som kanskje ikke virker så store men som er veldig dominerende i ens liv og tar stor plass. Styggen på ryggen. De dårlige ulovlige følelsene/tankene, det negative aspektene med å være menneske. Når ting kommer i uballanse og man føler man blir trengt opp i hjørnet, når man ikke klarer å finne rømmningsveier. Kroppen setter igang overdrevene forsvarsmekanismer i tankesettet og rent fysiologisk som etterlater kroppen med for mye stress. Dette kan man ikke tillate seg å videreformidle. Ikke bør man kjenne på disse følelsene. De bør undertrykkes og ikke tillate dem dagens lys. Det er da kaoset kan komme. Man klarer ikke se det før det er i ferd med å skje. Man er naiv og tror man har kontroll, man kan erobre alt man sikter til og drømmer om. Inntil det ikke lar seg gjøre. Det føles som om barnet i deg har lyst og lov og kan klare det meste man ønsker seg – til man erfarer det motsatte. Jeg er voksen nå, men jeg kan kjenne på at jeg trenger omsorg, nærhet, forståelse, tilgivelse som man tenker bare et barn kan. Disse behovene kan føles uoppnåelige og ikke tilgjengelige da de tenkes å kun tilhøre barna våre. Man skjemmes og tenker man bør klare mer, tåle mer, være sterkere, vise pågangsmot, ikke ta til seg det stygge bare vi mennesker kan utøve. Det er jo ikke slik. Vi har en økt tendens til å tenke at vi bør, skal, må men strekker oss langt for å forstå, og tillate andre å være menneskelig og feile litt av og til.

Jeg anser meg som en stille, rolig, omsorgsfull, tenkende, kreativ og analyserende og er i utgangspunktet en glad person. Men jeg har fått ambivalent forhold til mitt liv og min rolle i det, som om man ikke passer inn og ikke hører til denne verden. Jeg ser, hører og gransker menneskene rundt meg, og føler ofte utilhørighet, bortsett fra til mine aller nærmeste.

Depresjon og angst går ofte hånd i hånd. Man kan ikke velge mellom "pest eller kolera" heller - for de begge dukker som regel opp sammen.

Jeg skriver her for å åpne en dialog om tanker rundt dette vanskelige temaet. Det er så mye jeg undrer på som jeg føler ikke hører hjemme noen sted i den virkelige verden - for det er så mye tabu rundt dette. Håper noen har lyst å åpne til en prat. Det føles rett og slett tungt å bære alt dette alene.

Hilsen fra
Barnetimeg

Hei Barnetimeg,

Jeg syns det var utrolig godt skrevet og speiler mye av det jeg føler inn i meg.

Du skriver: ...Vi lever mer isolert .... (i) et samfunn hvor vi lever tett i tett...
Jeg er hundre prosent enig, selv om det er så utrolig paradoks.
Jeg hører om folk som har mange venner men allikevel føler seg ensom. Jeg tviler ikke. Men hvordan snu trenden at man føler seg så ensom blant folk?
Hva tror du må til for at et enkelt menneske føler seg mindre alene i et overfladisk sett så sosialt og tett samfunn.

...Mye går vel på personlige egenskaper. Også tror jeg det er ganske komplisert om der finnes en løsning. For meg tror jeg man må skape gode relasjoner til noen man klikker godt med. Man må i alle fall føle at man kan være/vise hvem man er blant de man omgås. Kunne ha de gode samtalene. Ikke sette opp murer. Tror man må få bere selvinnsikt. Vite hva man vil. Hvem man ønsker å bruke vår dyrebare tid på. Det skal vel gjerne erfaringer til før man finner ut hva man egentlig har behov for. Og ofte kanskje slike realitetsskjekk som jeg opplever/har opplevd. Som jeg skrev - så har jeg følt meg naiv på sett og vis tidlig i voksenlivet. Jeg har bare kjørt på og hoppet på det som antakeligvis var det riktige for meg. Slik som utdanning. Jeg liker kjemi så da blir jeg bioingeniør. Man skulle vært flinkere til å se hva man holder på med - hvilke konsekvenser det vil gi. Jeg har kanskje vært litt naiv til folk rundt meg. Stoler blindt på mennesker - så går det gæærnt. Ikke med alle, men prisen man må betale for de gangen ting skjærer seg. Hjernen lærer og glemmer ikke særlig fort. De dårlige erfaringene veier som oftest tyngre enn de gode. Dessværre. En annen ting kan være teknologien vi har gjort oss så avhengig av. Vi møter ikke folk lenger, men henger heller på facebook eller instagram. Får noen likes og sier seg fornøyd med det. Vi er jo så innmari sliten i hverdagen. Etter jobb, skole etc. at vi får oss ikke over dørstokken for å treffe folk. Milen kan være ekstrem lang og tung. Kanskje man legger litt opp til det selv også. Hva tror du?

Jeg må i tillegg bare få sakt om sistnevnte. Om at kanskje man legger opp til det selv, Jeg HÅPER ikke det. Altså at man må ta alt ansvaret alene for at ting går som det går - når man kanskje opplever ting i livet som ikke er under din kontroll. Det er mange ting som kan skje i ens liv som kan være forferdelige, urettferdige etc. som er med på å forme deg til den du er. For eksempel kan et barn som blir utrygg av dårlige familieforhold ha dårlige utsikter videre i livet. Da vil jeg si at det er ikke barnet sin feil om han senere i livet feks ikke klarer å holde på venner, kjæreste, jobb etc.

Nei, det finnes vel ikke noe fasitsvar.
Jeg tror at mye henger på en selv, selv om det ikke er noens egen feil. Men det er bare seg selv en har muligheten til å forandre, ikke folk rund seg. Deprimerende og frustrerende som det er.
Men når alle gi litt mer av seg selv, så blir det mye enklere for de som har det vanskeligere enn andre.

Jeg syns forresten ikke at det er nødvendigvis naiv og kaster seg ut i f.eks. utdanning eller stole lit blind på mennesker.
Utdanning er noe en må bestemme seg for tidlig i livet, med mangel på kjennskap og erfaring. Uansett hvor mye hjelp en få vet man aldri sikkert og så må man nesten leve med valget, finne seg i det eller angre. Å lure om det var riktig valg gjør man vel alltid en gang men så gjelder det å komme seg videre. Begynne nyt eller finne en måte å leve med det.
Å stole fordomsfritt lit blind på mennesker i begynnelsen er noe jeg tror er nødvendig. Det går jo an å reflektere på førsteinntrykk før en kaster seg ut i, så minsker man sikkert en del skuffelser, men hvis ikke du stoler har du allerede bygget en mur og det er utrolig vanskelig å rive ned.

Generelt så tror jeg at vi som mennesker er mer og mer ensom pga. forventninger / illusjoner og egeninnsats.
Med forventning mener jeg at vi tror vi er venner bare fordi vi har hukket av i riktig feltet på sosiale medier. Vi vil være venner helst fra første sekund ellers så er de ikke vert innsatsen. Vi glemmer at det tar tid å utvikle et forhold til hverandre, glemmer at også våre beste barndomsvenner har skuffet oss i blant og vi ikke lekte med dem en stund, men at vi kom over det. Vi tror at vi trenger mange og hele tiden rund oss, hvor det kan være nok å vite at det finnes andre når jeg trenger dem og som kan trenge meg. Vi ser bare det / de som er synligst og glemmer det / de som er gjemt. Vi sammenligner oss med andre uten å stole på oss selv.
Med egeninnsats mener jeg at vi gi bare der det allerede er perfekt. Vi har ikke tålmodighet til å vente til det utvikler seg og gir opp ved minste motstand. Vi prøver ikke flere ganger å feile. Vi gir bare når vi vet vi få tilbake.

Jeg tror at vi må alle gi lit mer av oss selv, ikke nødvendigvis til hvem som helst, men i hvert fall uten å forvente noe direkte tilbake.
Kanskje et smil for noen på gate. Og hvis ikke du får smil direkte tilbake gjør det ingenting. Mulig at vedkommende ikke klarte å reagere så fort på en uventet reaksjon, men klarer da et smil til neste personen isteden. Og hvem vet en annen dag får du helt uventet smil av en helt annen person.

Jeg er ikke sikkert om du forstår hva jeg mener. Jeg har litt vanskelig for å uttrykke det jeg tenker.

...Så er vi så forkjellige... Jeg var fornøyd med min egeninnsats (ikke nå for tiden) - men opp igjennom har jeg syntes jeg har klart meg bra med det jeg hadde. Jeg har gått på skole i mange år og ikke avsluttet løpet. Jeg gikk master men fikk ikke ferdigstilt siste avsluttende oppgave. Det var likegreit for mg for jeg fant ut at forskning ikke var noe som passet meg. Rent personlighetsmessig. Men så er det andres forventninger til seg som er mye vanskelig av og til. Føles som om så mange forventer at du skal klare det ene og andre - være slik og slik. Det er for all del ikke lov å komme i uballanse følelsesmessig for da får man høre det. Jeg mener med det at man kanskje har gale mennesker rundt deg som tar mer energi fra deg en å gi. Som heller kan være dær for deg å heie på deg enn å bryte ned når du kjemper for å komme opp. Det føles veldig frustrerende.

Jeg forstår hva du mener og er helt enig at det er slitsomt og tungt.

Jeg var beste skolelev, kom hjem med gode karakter og hørte enten ingenting eller: Og så? Vi har jo ikke forventet noe annet fra deg, hvorfor skal vi da heie på deg?
Det var den gleden ja.
Og utenom det hører jeg fortsatt at det er jo ikke noe liv jeg har. Alltid med noe anklage i stemmen.

Jeg har vært en del til psykolog, det hjalp å bringe tankegangen i en annen retning.
Jeg vet at eksen min er en stor støtte og at han fortsatt gleder seg med meg over de små tingene i livet og det løfter meg opp. Det lar meg se ting lysere og det igjen for meg til å være mer åpen mot andre.
Men samtidig har jeg nesten lukket meg fullstendig fra de i familien som altfor lenge har dratt meg ned. Det sårer meg enda litt å se hvor kald og emosjonsløst jeg er blitt overfor de, men jeg ser egentlig ikke noe annen sjanse å beskytte meg, så lenge de fortsatt er i livet mitt.

Det var kanskje litt mye om meg.
Uansett...
Du må stole på deg selv og valgene du tar, vær glad i deg selv. Det er tungt nok å ta alle de små og store valgene en må ta her i livet. Og det er enda mer tungt å bestemme seg ( med begrunnelse) mot det som alle andre gjør. Spesielt når det gjelder å stoppe noe uten å avslutte.

Ikke at det er greit, men som regel har de som kritiserer deg, et veldig ubalansert forhold til seg selv. Og for å ikke måtte reflektere over seg selv, fordi det gjør vondt, går de minste motstandens vei og bryte ned en annen, ved å reflektere for mye over de og deres valg. Det de glemmer er at de ser dine valg med sine øyene og selvfølgelig hadde de valgt annerledes, men de er da heller ikke deg.
Ikke la de trekke deg ned. Det er lov å være lei seg for det de gjør, men er du glad i det du har oppnådd eller opplevd, så vær glad so lenge den følelsen holder.
Det finnes de som gleder seg med deg, sett pris på de istedenfor de som ikke gjør.

...kan jeg legge deg til som venn hær? Tenker det kan være font å snakke på en arena som ikke er synlig for alle

Hei,
det må du gjerne gjøre. Det hadde vært koselig.
Hilsen meg

Har sendt deg et venneforespørsel :)

... at teksten hadde slik virkning på deg. Mye sannhet i den.

Jeg synes det du har skrevet er så fint! Ikke fordi at innholdet i den første posten nødvendigvis er så veldig positivt, men fordi du skrev så utfyllende og reflektert rundt temaet. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Når jeg ser på Facebook og andre sosiale medier, føler jeg at jeg er på utsiden og kikker inn. At jeg stirrer inn vinduet og ser hva 'normale' folk driver med, hva slags aktiviteter de er på, hva slags ferier de reiser på, hva slags utdanninger de går på. Og jeg tenker stadig over om det jeg gjør er 'nok'. Om jeg er sosial nok, er i nok aktiviteter, jobber hardt nok osv. Jeg føler det er veldig høye krav til 'ting man skal drive med', dvs skole, jobb, aktiviteter og sosialisering, og at jeg ikke når opp til disse kravene eller ikke strekker til, om du forstår hva jeg mener?
Og sosiale medier og Internett gir oss 'idealer' som som oftest er fullstendig urealistiske, om hva vi bør strekke oss etter. Hvordan vi bør se ut (tannblekingsreklamer, solarium/spray-tan reklamer, hair extensions reklamer, slankereklamer osv osv). Det er ikke rart at at mange ungdommer (alle aldre forsåvidt!) sliter med selvbildet. Og vi sitter alt for mye med mobilen eller pcen i stedet for å reise ut og faktisk sosialisere med andre mennesker ansikt til ansikt.