Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Livet, faren min, kjæresten og fremtiden min

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Livet, faren min, kjæresten og fremtiden min

mars 22 2020 - 17:28
Hei!

Jeg har det veldig tøft for tiden, det føles som om hodet mitt holder på å drukne av tanker og overtenking fra flere momenter i mitt liv og det stresser meg og lar meg ikke tenke fritt. Jeg er en person som kan tenke meg redd til ting, som "kanskje" skjer i fremtiden, men som ikke er helt sikkert. Jeg har alltid vært den som tenker framover og ikke bakover eller i øyeblikket "hvis det gir mening?".

La meg fortelle dere om meg så dere forstår hvordan jeg sliter og kanskje dere har noen råd eller tips, fordi i dette tidspunktet blir alt satt pris på;

Jeg føler meg som et veldig smart individ, når det kommer til livet føler jeg at jeg ble fortere voksen en flere gutter på min alder, mens andre gutter var ute etter fylla/sex/og faenskap, var jeg på en måte ikke så gira på det og tenkte mer voksent, selvfølgelig har jeg hatt mine fylla-turer og min ungdoms moro, det legger jeg ikke skjul på.

Jeg som individ føler at jeg tenker meget realistisk over ting, jeg ser på utdannelse som noe viktig og noe jeg virkelig ønsker og oppnå, samme med familie og de vanlige "a4" tingene de fleste drømmer om i voksen alder. Jeg har også på mange måter vært en "mini-psykolog" for mange av mine venniner og venner når de har hatt det tøft og da føler jeg meg utrolig voksen, fordi jeg ser på dem at det er godt for de å snakke med meg om livet egentlig.

Fra ungdomsskolen har jeg vært dårlig på skolen, jeg vet selv med meg selv at jeg er smart, jeg har de rette egenskapene og kan bestemme for meg selv og jobbe sykt hardt med skole å det er det jeg vil, men jeg gjør det aldri, og når jeg ikke jobber med skole gjør jeg egentlig heller ikke noe spesielt, jeg ligger egentlig bare i senga mi og tenker, tenker om alt egentlig. Jeg vet med meg selv at jeg har intelligensen, forståelsen, modenheten, og verktøyene jeg trenger for å få utdannet meg til noe skikkelig prestisjefullt, men jeg bare gjør det ikke, er ikke fordi jeg ikke vill jobbe med skole men jeg bare fysisk greier meg ikke å sette meg ned med en pensum bok og øve til prøver eller satse på meg selv med andre ord.

Foreldrene mine er ikke skilt og har alltid vært her for meg når jeg har trengt noen, de har vært tydelige på meg fra dag 1 at skole er viktig og det er viktig med tanke på framtiden og gjøre det bra så man kan få seg en god jobb, og jeg er 100% enig i det de sier og alt det gir mening og er noe jeg vill men fysisk greier jeg det ikke, jeg lider ikke av ADHD, eller andre forstyrelses-sykdommer som gjør meg distrahert så jeg aner faktisk ikke hva det er.

Pappa er den strengeste når det kommer til skole, jeg bor for øyeblikket hjemme med dem og betaler dem 1000,- for å bo her som er ingenting, selvom jeg blir kastet ut hjemme i fra nå til sommeren fordi faren min vil at jeg skal komme meg ut i livet. Jeg er innmari redd over fremtiden min, hva skjer vis jeg ikke får jobb, aldri får meg noen utdannelse eller fagbrev, og rett og slett ikke har noe? Det er tanker som svir i hodet på meg og gjør meg utrolig redd og bekymret for meg selv, det værste jeg vet er og skuffe foreldrene mine fordi det har jeg gjort alt for mange ganger tidligere og det er ingen bedre følelse enn å få dem sin godkjennelse.

Jeg har en kjæresten, en ganske pen, litt "stor" dame fra Ungarn, som ble adoptert når hun var ett år gammel, hun har egen leilighet og jeg finner meg ofte i og kunne sove over/henge med ho fra sånn Torsdag-Søndag vær uke nesten som en tradisjon, faren min har alltid vært utrolig dømmende over folk, når det kommer til rase, religion, vekt, utseende, eller legning. Jeg har enda ikke introdusert kjæresten min for mine foreldre enda, en av grunnene er fordi at jeg vil at jeg skal være 100% sikker på henne før jeg introduserer ho og for det andre er at jeg er redd for hva faren min blir og si fordi han er svært direkte, jeg har ikke lyst at han skal ødelegge noe mellom meg og ho, og jeg syns det er ganske sykt at jeg sier det om han, fordi han er en skikkelig bra pappa og han har alltid behandlet meg sinnsykt bra siden barndommen, men det er sånne tanker jeg sliter med da.

Moren min er ganske kjærlig og realistisk i form av at hun er lykkelig så lenge jeg har det bra med ho, og det er mange ganger jeg skulle ønsket at min egen far kunne utrykkett seg på samme måte som det mamma gjør men det er bare ikke i hans sin væremåte selvom han kan mene det uten og si det.

Er så utrolig mange faktorer i livet mitt som vær og en gir meg grufulle tanker og sorger fra og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal gå fram med alt dette :(

Har dere noen råd, har noen av dere vært i samme situasjon selv eller har du rett og slett bare lyst til å komme med innspill? Alt av innlegg settes pris på ! Takk for tålmodigheten.
Avatar

Ingen svar

mars 31 2020 - 21:40
Ingen som har noen synspunkt om dette og kan komme med noen inskudd?
Avatar

Re: Livet, faren min, kjæresten og fremtiden min

april 1 2020 - 14:33
Hei Fredrico! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om deg selv. Jeg har også måttet vokse opp ganske fort, føler jeg har en annen modenhet og intelligens enn andre på min alder (22) og er "fungerende hobby-psykolog" for mine venner og kjæresten min. Det er vondt å høre at du ikke føler deg 100% akseptert av din far og at du av den grunn er redd for å la dine foreldre møte kjæresten din.

Det høres jo ut som om du har ganske mye angst-problematikk og det kan være en stor grunn til at du ikke klarer å holde fokus og konsentrasjonen der du vil den skal være. Er dine foreldre klar over hvordan du har det? Jeg tenker da spesielt på at du må flytte og da må gjøre alt selv. Jeg har kjæreste/samboer og hun er uvurdelig for meg. Hadde aldri klart å flytte hjemmefra hvis det ikke var for henne og all støtten jeg får. Jeg begynte også å snakke med mine foreldre om alt det vonde som skjer på innsiden, og de har over tid blitt langt mer forståelsesfulle.

Jeg har selv store problemer med konsentrasjon pga angst og har måttet droppe ut fra skole når jeg gikk VGs og jeg er idag uføretrygdet pga mine psykiske vansker. Jeg brukte flere år på å åpne meg om ting som hadde skjedd med meg i barndommen, og jeg skulle ønske jeg gjorde det tidligere, da hadde det kanskje ikke gått så langt.

Jeg kan ikke gi deg en fasit på hva du burde gjøre, men et råd kan jeg kanskje gi.

Ikke legg for mye press på deg selv når det kommer til hva du skal i livet. Man kan faktisk ha et godt liv uten utdannelse! Men hvis det ikke er noe for deg finnes det hjelpeapparater som kan bidra til at du får en bedre/enklere skolegang så du klarer å gjennomføre. AP/PPT for eksempel. Man kan også få hjelp av BUP/DPS (avhengig av alder) når det kommer til psykisk helse. Evt også skolepsykolog eller helsesøster.

Jeg ville skrevet et skriv til deg selv; la meg forklare. Du skriver en lang tekst (gjerne på datamaskin) der du skriver om alle dine vonde opplevelser og hvilke vansker du har som følge av dette. Du kan skrive om problematikken ifh. til din far, og kanskje din mor om det trengs. Skriv litt om spesifikke hendelser med din far der du har reagert dårlig og han gjerne har reagert "oppå" der igjen hvis du skjønner.? Du kan skrive hva du tenker på når du ligger i sengen, om alle vonde følelser og tanker. Målet med denne "Øvelsen" er ikke at alle og enhver skal se det, men at du skal få alle tankene dine ut på papiret og gi deg selv et lite overblikk over alt kaoset som er inni hodet og kroppen.

Hvis du føler at du får noe ut av det, kan du kanskje skrive en mindre versjon av dette og gi til din far, der du forklarer problematikken med hans væremåte og hvorfor du synes det kan være vanskelig.

Det er som sagt ingen fasit, men det absolutt viktigste her er at du skal ha det bra! Drit i om kjæresten din er litt stor, og at hun er fra utlandet. Hvis du har det bra med henne og du kan snakke med henne, hva har det å si hva din far tenker?!

Håper dette var forståelig og noenlunde sammenhengende..

Jeg håper også at det går greit med deg og at du tar vare på deg selv <3 Klem fra meg, J22
Avatar

Re

april 1 2020 - 19:48
Helt ærlig så virker det som om du overtenker ting kraftig. For eksempel dette med din far: Selvfølgelig kommer han til å akseptere din kjærest, og han kommer ikke til å ødelegge forholdet mellom dere (selvfølgelig kan jeg ta feil, jeg kjenner ikke din far, men jeg regner vel med at han er normal og oppegående).

Hvor gammel er du, og hvor har du kommet i livet? Går du på vgs.

Når det gjelder dette med utdannelse så slet jeg også en del med å jobbe med fag, men for min egen del gjeldt det kun de fagene som jeg syntes var dødskjedelig (for eks. matte og naturfag ...). Men da jeg begynte på videregående innså jeg at jeg MÅ bestå i disse fagene, ellers får man ikke studiekompetanse. Så jeg brettet opp armene og tvang meg selv til å lese og pugge. Så innså jeg etterhvert at jeg egentlig ikke var så dårlig i matematikk som jeg tidligere trodde, og at grunnen til at jeg fikk så dårlige karakterer på ungdomsskolen og sånn, var fordi jeg ikke hadde noen som helst motivasjon til å jobbe med matte, og syntes matte var det kjedeligste i hele verden. Men da jeg begynte å få gode karakterer i matte på vgs. begynte jeg å bli mer motivert i faget, og til slutt begynte jeg å like matte.

Så min lekture er at du må tvinge deg selv til å jobbe med pensum, og gunne på! Å være smart hjelper ingenting hvis man ikke klarer å disiplinere seg selv til å arbeide.



Til forsiden