Litt av alt…

Hei, jeg er en jente på 20 år. Jeg sliter med veldig mye. Jeg sliter med angst, sosial angst, helse angst, stress, panikkanfall og depresjon. Jeg får behandling, men føler det tar lang tid innimellom, føler ikke jeg merker noen forskjell heller. Jeg er veldig utålmodig, samtidig som jeg vet at det ikke nytter, at jeg må ta tiden til hjelp.

-Jeg har ikke overskudd til noe for tiden. Trening skal jo være så bra mot angst og depresjon, og jeg har alle muligheter for å trene, men får ikke meg selv til å gjøre det. Bare tanken tar knekken på meg. De siste gangene jeg var å trente, følte jeg det tappet kreftene mine helt, istedenfor den glade og positive følelsen jeg har fått før etter å ha trent. Føler meg hele tiden trett og sliten, og har en del hodeverk og kvalme.

-Det har vert og er enda veldig slitsomt å ikke ha noen jeg kan snakke med om mine problemer. Jeg har venner, men ingen som jeg stoler nok på til å legge ut om meg og mitt. Å de ville nok ikke forstått det heller. Derfor ble jeg veldig glad når jeg fikk vite om denne siden her, hvor det går an å snakke med likesinnede :) Håper det vil hjelpe.

- Jeg er sykemeldt, vert det lenge nå. Jeg syns det er veldig slitsomt å hele tiden få spørsmål om hva jeg driver med og hva jeg skal til høsten osv. Jeg hater det faktisk. Jeg har ikke noe svar uansett. Jeg bor hjemme med mine foreldre og min lillesøster, mens vennene mine studerer og jobber både her og der. Alle andre går videre med livene sine, så sitter jeg hjemme, ser på tv og film. Får lyst å gråte når jeg tenker på det. Men film og serier er veldig terapi for meg, da slapper jeg av, tenker ikke på problemene mine, men lever meg 100% inn i filmen, drømmer meg bort. (særlig sex og singelliv har hjulpet, da det er veldig morsom og munter stemning.) Med en gang filmen er slutt kommer alt tilbake igjen. På godt og vondt.
Musikk er også terapi for meg! Ikke en dag uten musikken min<3 Det finnes så utrolig mange nydelige melodier og tekster der ute. Jeg bruker ofte deler av sanger for å fortelle hvordan dagsformen min er. Rock og Metal!

-Jeg har slitt lenge med sosial angst. Helt siden ungdomskolen. Jeg husker enda en spesiell fremføring. Følelsen av at hele klassen såg på MEG, selv om det ikke var mer en noen linjer jeg leste opp av arket, det var grusomt. Jeg tenkte også mye på at det bare var jeg som hadde det slik, syntes det var svært urettferdig.
Jeg var mye "syk" på skolen, både ung. og videregående, pga utflukter, gruppearbeid og fremføringer osv. På videregående fikk jeg fritak fra fremføring. Men det var noen jeg måtte ha for det om, resten hadde jeg bare for læreren eller ikke i det hele tatt. Jeg sleit meg gjennom de tre årene på videregående. Jeg spiste sjeldent i kantina, vis jeg gjorde det, satt jeg alltid i et hjørne. Jeg rakk sjeldent opp hånda i timene, selv om jeg gjerne visste svaret. Jeg ville aldri lese høyt i klassen, gikk gjerne ut på do, før det ble min tur. Det var rett og slett grusomt. Alt sammen!! Jeg ble tidlig en racer i unngåelsesatferd!
Etter videregående, bestemte jeg meg for å gå et år på folkehøyskole. Tenkte at det å komme vekk fra folkene her hjemme, og til et nytt sted og nye folk ville bli bra. Tvert i mot! Alt ble verre. Nok et år jeg sleit meg gjennom, og akkurat klarte med tanke på fravær. Men jeg ville ikke vert det for uten. Det var i en time, hvor vi hadde om psykologi, at jeg skjønte jeg trengte hjelp. Jeg gikk ut av timen, ringte mamma og brast sammen. Siden har jeg vert i kontakt med mange profesjonelle, leger, psykologer og slik, bl.a. Ingvar Wilhelmsen. Har vert litt slitsomt å måtte fortelle det samme om og om igjen til nye folk. Men nå går det hele litt bedre, har ”fast følge”.

-Jeg sliter veldig med at jeg ofte må tisse. Jeg har ikke lappen, så hvis jeg skal noe, er det alltid mamma eller pappa som kjører meg. Buss er uaktuelt, da tenker jeg spesielt på rutebusser, de uten toalett om bord. Tanken på å sitte på en buss, uten toalett, niks!
Litt det samme med kino. Tanken på å sitte inne i en sal, med mange andre, mørkt og uten toalett. Stress! (selv om jeg nettopp var på kino to dager på rad, stolt! det var bare pga jeg virkelig, virkelig ville se den filmen.)
Jeg tenker hele tiden på hvor det er toalett, når jeg gikk sist, om jeg har drukket mye, å hvor lenge det er til neste gang jeg kan gå på toalett. Jeg går på do flere ganger før jeg legger meg for eksempel, selv om jeg kanskje ikke må tisse. Er bare en følelse. Og jeg lar være å drikke i god tid før jeg for eksempel skal på kino eller andre ting. Det er helt forferdelig å ha det slik! Kan aldri senke skuldrene og kan aldri gjøre noe impulsivt. …nei, jeg kan ikke, jeg må kanskje tisse…

-Jeg har alltid vert rolig og sjenert, trivds i eget selskap, men har alltid hatt venner og en gjeng å være med. Min bestevenninne derimot, har alltid måttet ”snylte” på mine venner. Vi vokste opp sammen, pga våre foreldre var venner. Vi gjorde alt sammen, alltid gått på skole sammen osv. Som sagt da vi begynte på skolen, fikk jeg meg venner, mens hun stjal dem fra meg, den ene etter den andre, å jeg har aldri vert noe god til å ta opp ting med folk eller si hva jeg føler og mener. Så jeg har alltid trukket meg vekk. Og det var det som skjedde da også, jeg trakk meg vekk uten kamp, fant noen andre. Det tror jeg ikke hun tålte.
Hun har alltid måtte vise at hun var bedre en meg i alt også. Hun skulle alltid være morsom på min bekostning når andre var tilstede. Og hun sa, om ikke direkte forstått så indirekte, at jeg var dum, flere ganger. Når den personen du kjenner best og liksom skal kunne stole på, driver på slik, så gjør det noe med deg. Jeg blir sint når jeg tenker tilbake på alle de episodene! Jeg tror at hun er en stor del av grunnen til den sosiale angsten som jeg i dag sliter med.
Hun er min bestevenninne i dag, men hun har forandret seg litt. Selv om hun er lik seg selv, så er hun annerledes mot meg, på en måte. Jeg har ikke tatt dette opp med henne, vet ikke om jeg noen gang gjør det heller…

-Jeg føler jeg har regelmessige sammenbrudd, som kommer etter det har gått så og så lang tid. Tanker og følelser går og bygger seg opp, helt til noe utløser det hele. Da kommer det skyhøye tårnet av tanker og følelser rasende i hode på meg. Jeg hyler og skriker kanskje, eller så begynner jeg bare å gråter, og føler at ALT er håpløst. Føler livet mitt bare skjer, uten at jeg har noe jeg skulle sagt. Jeg blir forferdelig trist. Alt er svart, finnes ikke noe positivt i livet mitt. Og det er da jeg skader meg selv. Ikke noe alvorlig, bare litt risping. Det hjelper der og da, men når jeg har sluttet å gråte og kommer litt til meg selv igjen, så begynner jeg å angre, og jeg må tenke en uke fram hva det er jeg skal og hva jeg skal ha på meg, slik at ikke armen skal synes. Som om jeg ikke hadde nok å tenke på…

-Jeg har også tenkt en del på behandling osv. Jeg vil selvfølgelig bli ”frisk”, tørre å treffe på kjente på butikken, uten å få helt panikk. Kunne ta en telefon uten problem, tørre å være hjemme alene, få tilbake selvfølelsen (som ikke finnes i dag). You name it…
Men jeg klarer ikke helt å se det for meg, jeg er redd for hvordan det vil bli, hvordan Jeg vil bli. Og ikke minst!! Jeg ville ikke lenger ha noen Angst å gjemme meg bak, skylde på og støtte meg på. Jeg vet ikke om jeg tørr!? Gosh!
Jeg måtte tatt egne beslutninger, og etterpå, stolt på dem og eventuelt tatt konsekvensene av dem.

-Ellers er jeg en jente med mange drømmer og ønsker! Jeg vet ikke hva jeg skal bli, men jeg har mye jeg vil studere og lære meg. Foto, forfatter, interiør arkitekt, psykologi, reklame, kles designer, lære meg å sy og å tegne. Mange steder jeg vil reise til og mange ting jeg vil oppleve. Jeg sitter inne med mye, er bare den forbanna Angsten som stopper meg!

Håper dere har kommentarer, om ikke til alle, så til noen av versene mine. Noen som kjenner seg igjen og som har ting de vil dele. Hva som helst :)

jeg har selv hatt sosial-angst,depresjon,stress og panikk anfall.hvordan jeg kom meg ut av det,er jeg fortsatt litt usikker på.jeg må da tenke godt etter og se gjennom gamle dagbøker.det er lettere og huske ting om folk spør meg om spesifike ting. jeg har i mange år blitt plaget av mye hodepine og vondt i magen.i etter tid har jeg funnet ut,at hver gang noe nytt skulle skje så reagerte hode og magen.dette vet jeg og fordi jeg har hatt mange undersøkelser på sykehuset der de ikke fant ut noe. det er så irriterende hvor opphengt folk er av hva man driver med og jobber med.det er ikke så veldig lenge siden det var greit at damer var hjemme.men nå,er det nesten et tabu. jeg lever meg og veldig inn i filmer.jeg liker og spille tv-spill.det er som en drømme tilstand.jeg trenger ikke og tenke.veldig avslappende. musikk er veldig viktig for min psyke,humør og sinns-tilstand.linkin park har en del sanger jeg lever meg veldig inn i.sangene er som tatt ut av mitt hode.jeg har fått smaken på rammstein,lordi,ozzy og alice cooper.jeg blir liksom i bedre humør av og høre på aggresiv musikk . fremføringer var et mareritt på skolen.det var aldri noen gang jeg følte meg så liten som da. jeg går på do nesten en gang per time.det er vel noe i utsagnet og ha en "nervøs blære".slitsomt og ha. bussen har vært bannlyst for meg siden ungdomsskolen.har aldri følt meg komfortabel på busser. jeg bestemmte meg for lenge siden at jeg skulle unngå mennesker som drar meg ned.jeg blir ikke friskere av og henge rundt slike mennesker. det er veldig dumt og være redd for det vi ikke kan kontrollere.det vi ikke vet noe om.så ubegrunnet og dumt.men,det skjer hver enste gang. det er så synd at vi ikke får vist oss.hvem vi er,hvor talentfulle vi er,hvilke egenskaper vi har.hvor mange ubrukte ressurser vi har. en gammel dame spurte meg en gang,om jeg hadde tenkt på hvor talentfulle alkoholikere er.de sitter med noen spesielle egenskaper.jeg har en far som er alkoholiker.og han er veldig flink til mange ting.men talentet går tapt,grunnet alkoholen.det er nok slik med oss deprimerte og angst fylte.talentene våre blir ikke vist frem,grunnet diagnosene våre. jeg vet,at visst jeg hadde blitt helt frisk,så ville jeg vært veldig suksessfull innen mitt drømme yrke. du skrev mye som jeg kjenner meg igjen i. livet er vanskelig og slippe unna.man må leve med det.får håpe det er en mening med det vi går i gjennom. hilsen meg og en varm kos til deg

Hei..
Kjenner meg også igjen i mye av det du sier her..
Jeg har også slitt med psykiske problemer i noen år, har hatt litt spiseproblemer og vært deprimert, det siste året har jeg forstått at jeg også har angst av en eller annen sort.

Blant de jeg kjenner veldig godt, som kjæreste, venner og familie klarer jeg å være meg selv.. Det verste med angsten synes jeg, er også som du sier at du ikke får vist hvem du egentlig er og alt du kan!

Noen ganger klarer jeg meg veldig fint nemlig, men angsten kommer hele tiden tilbake som et slag i trynet. Og det er noe dritt.. for jeg VET jo at jeg ikke er stygg, faktisk penere enn mange og jeg har en veldig bra personlighet langt inni der en plass...

I det prestasjonspregede samfunnet vi lever i er det vanskelig å slutte å tenke på hvordan andre oppfatter deg, spesielt om man først kjører seg fast i tankene rundt det.

Føler liksom at førsteintrykket alle får av meg er at jeg er litt stille og rar, da blir det vanskelig for meg å plutselig begynne oppføre meg som meg selv (litt mer pratsom, ler og smiler masse), da missforstår folk fort og oppfatter meg som falsk. Derfor er det vanskelig for meg å få venner. Spesielt andre jenter.

Jeg vet hvor vanskelig det er, men mitt tips er å fortsette å ta imot all den hjelp du kan få.. ellers kan det være vanskelig å be om hjelp igjen kanskje. Og prøv å tenke på at du MÅ være mer egoistisk, på en bra måte altså. Du er ikke født for å gjøre alle andre glad ikke sant?

Hvis det er et yrke du vil prøve deg på synes jeg du burde gjøre det! prøv å tenke du skal få et fint liv. Du vil ikke leve med angsten resten av livet. Ikke la den ødelegge tankene dine.

Jeg vet du sikkert har hørt det før og det er lett å si, men ikke så lett i realiteten. Men dette er en kamp som du og jeg, pluss VELDIG mange andre kjemper hver dag...

sikker på at hvis man hever hodet litt vil man legge merke til at det er flere enn deg som kanskje føler seg utenfor eller ukomfortabel...

Hei,Twilight! Du har litt av hvert å slite med du:/ Håper det går bedre meg deg nå! Skjønner det med musikk og film, bruker det som terapi jeg også-Skal bli musikkterepau når jeg blir stooor!:) Jeg elsker å se på overfladiske filmer og såpeserier, for da slutter jeg å tenke på alt det fæle, godt det!