Selv om jeg har fått diagnosene sosial angst og depresjon så klarer jeg fortsatt ikke å tro på det hvis det gir mening. De dagene jeg ikke klarer å dra på forelesning sitter jeg å lurer på om jeg egentlig bare er lat og om jeg har funnet opp hele greia, selv om jeg VET at det ikke er sånn. Jeg tror det kan ha noe med at folk er raske med å kalle andre late når det kommer til jobb og skole, men jeg vet jo selv at jeg er ikke lat, likevel tviler jeg på meg selv.. hvorfor er det sånn? Hvis jeg unner meg selvpleie, som for meg vil si å la meg selv bruke tid på ting som gir meg ro som feks. tegning, serier eller lese andre ting enn pensum så sitter jeg med en følelse av at jeg egentlig bare sløver unna.

Har hatt det akkurat slik du beskriver siste 10-12 år.
Etter å ha fått samme diagnose som deg nylig så har jeg klart å slå meg til ro med at jeg faktisk er syk, ikke lat, og bare det har hjelpt voldsomt på "tankespiralen". Ser dog at det vil verre mye verre som student å "ta pause" enn for en som er i arbeid og kan ta helt pause ved sykemelding, men håer du klarer å finne roen. Lykke til!

Dette kjenner jeg meg også godt igjen i. Det jeg angrer på, er at jeg ikke fulgte hjertet og lysten og gjorde de tingene jeg "klødde etter" å gjøre, for jeg tror det hadde gjort meg gladere og sterkere.

Hva med å gi deg selv f eks 2 timer til å tegne med god samvittighet, se på det som et viktig arbeid for sjelen din hver dag, og se hva som skjer med deg da?

Enig med akershusøst!
Tillat deg å tegne, drømme og slappe av..
Det er mye av det som skal til for å holde seg frisk.

Tidligere har jeg slitt mye med sosial angst og diverse andre ting som har hjort at jeg ikke klarte noen ting sosialt.. tenkte ofte selv at jeg bare var lat, men vet godt at det ikke var slik.. særlig etter angsten slapp taket.. det tok mange år å bli "megselv" igjen. Men etter mange år med slit lever jeg nå et mer eller mindre normalt liv igjen.. så bare ta tiden til hjelp er mitt råd.. det er viktig å ikke pushe seg for hard heller.. selv om det Jan oppleves som latskap for andre.