Hei! Så fantastisk å se at noen er blitt friske. Det gir håp!

Jeg har sosial angst. Jeg tror jeg har fått den av at jeg har tiltatt meg selv å bli "latterliggjort" meste parten av livet uten å ha kjent på hva jeg syntes om det eller at jeg har gjort noe med det. Jeg har alltid vært den blonde, positive jenta, som flirer alt bort. Og har aldri tenkt noe særlig over mine behov. Og et liv frem til 20 årene hvor man alltid setter andre før seg selv og lar andre "erte" deg (fra deres side er det som regel tull, men det har gjort noe ved meg like vel når det har pågått over så lang tid). Jeg begynte rett og slett å tvile på meg selv, og nå tørr jeg egentlig ikke å prate med noen i frykt for å kjenne på den følelsen av å bli latterliggjort igjen. Så jeg har rett og slett glemt meg selv, og hatt lite respekt ovenfor meg selv. Dette har ført til blant annet et vondt forhold for å nevne noe.

Jeg vet ikke om panikkangst og sosial angst kan sammenlignes helt. Eller jeg vet at man kan ha begge da jeg har kjent på panikkangsten selv, men er det noen som har råd, noen som er blitt frisk av sosial angst?

Akkurat det samme jeg går igjennom nå. Jeg kjente etterhvert at det ikke var noe godt å alltid bli ledd av og ingen å le med. Når jeg fant ut dette, fikk jeg litt problemer, for jeg fant liksom aldri balansen der jeg kunne bli tatt alvorlig, men respektert. Jeg har kommet langt på veien nå, og våger og være meg selv, eller har klart å huske hvem jeg egentlig er igjen. Men angsten for å bli ledd av er så stor. Angsten for å drite meg ut. Angsten for å virke dum og tom innvendig. Jeg har altså vært veldig avhengig av ytre bekreftelser i form av blikk og kommunikasjon med mennesker jeg ikke kjenner. Det har vært en lang kamp, og noen ganger blir jeg paranoid, og tror jeg oppleves som veldig rar. Hvis noen ler i nærheten av meg, får jeg følelsen av å bli ledd av, og baksnakket.

Jeg jobber veldig med å fokusere på fakta, og gjøre ting jeg kan stå for. Finne trygget i det jeg gjør, og stå for det. Så jeg kan ta en konklusjon om at; Det er vel ikke meg de ler av. Holde motet oppe. Slutte å analysere alt alle sier.

Hmm, jeg vet ikke om det er sånn for all type angst, men mistillit har jeg opplevd mye. Mistillit, også blir jeg redd for å bli sviktet, hvis folk kommer for tett innpå.

Nå kom det litt om hvordan jeg har det akkurat nå for tiden også. jaja. :)

Hei, trekker fram denne tråden igjen. Er bare halvveis i den første lenken som er lagt ut her men jeg j\kjenner meg igjen i alt han skriver. I tillegg vil jeg si at innleggene i denne tråden er veldig gode og saklige - litt håp på en mandagskveld er innmari fint ;)

Jeg har aldri i min tid med angst (17 år) lest noe som treffer så ufattelig godt som på anxietynomore siden.
Han beskriver alle aspekter ved angsten og hvordan den fungerer.. Den treffer meg så godt som 100% i hvordan jeg har det.

Akkurat nå er jeg inne i en periode med tilbakefall og i seksjonen der han skriver om setbacks, kjenner jeg meg selv igjen fullstendig. Dette er en som har levd og erfart angsten og blitt frisk. For meg er det helt åpenbart at denne siden kan være til god hjelp for mange som klarer å være strukturerte rundt dette med selvhjelp.

Og ja, jeg har lest noen hyller med selvhjelpsbøker opp gjennom.

Takk for at dette ble delt :)