Det er når man er så kvalm av seg selv og vil forsvinne.når man er så verdiløs og alt er så mørkt at mørket spiser en opp.når man ser seg i speilet og ser forakten sin en fremmed som ser tilbake så verdiløs som mulig.når man blir så sint på mennesker rundt seg som vil hjelpe og likevel føler msn seg verdiløs og usynlig.det er når man får skyldsfølelse fordi man er sint på andre fordi for lenge sida var man usynlig og sviktet også kjemper man i nåtida for å bli sett og hørt men uansett hvor mye man kjemper i nåtida er det ikke mulig og få tilbake det man ønsket den gangen .tapt kamp tapt krig.Hva er igjen?tomhet og kaos samtidig og de veksler hele tida.lurer på om dere andre føler det slik?