Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Konstant uro

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Konstant uro

juli 18 2014 - 12:54
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal skrive egentlig, og om det egner seg her eller der. Jeg prøver meg her!
Jeg er ei jente som egentlig har det meste på stell utad, og veldig få vet hvem jeg egentlig er og hva jeg sliter med! Jeg går med en konstant vond følelse i magen, og føler meg utrolig alene. Jeg har en ekstremt angst for å forbli ensom pg alene her i lovet, og avvisning er noe jeg ikke klarer å takle på en normal måte! Jeg får angst med en gang jeg ser "tegn" (som ikke alltid er reelle) og livet "går under":/
Jeg går til psykolog, men jeg sitter fortsatt med denne følelsen. Jeg klarer ikke å åpne opp og har dårlig samvittighet for at jeg føler meg så mislykket når jeg egentlig har det jeg trenger osv.

Jeg vet egentlig ikke hva som kunne gjort situasjonen bedre, men jeg vet jeg er så lei dette her! Jeg orker det ikke rett og slett!

Noen som opplever det sammme?
Avatar

Re: Konstant uro

juli 18 2014 - 23:20
Jeg har hatt angst for å vise kroppen og hatt sosial angst. Skjulte alltid kroppen, hadde aldri gym, dro ikke på stranden, gikk alltid godt kledd uansett hvor varmt det var osv. Dette påtross av at det ikke var noe unormalt med kroppen min. Sosialt sett bygget jeg meg et stort nettverk ved å gi mer en jeg egentlig kanskje ønsket ved å kompensere på meg egenskaper som jeg trengte. Brukte også mye alkohol og andre former for medisin for å døyve angsten og "fungere" sosialt eller nå "standaren". Det ble så ille at jeg ikke kunne gå til bussen uten å tenke på om jeg gikk riktig med beina. Om det så dumt ut. Alt skulle perfeksjoneres.

Det som hjalp meg var å bli bevisst på årsakene til angsten. Altså, hva jeg fryktet skulle skje ved avvisning f.eks som: mindreverdigehts smerte, følelsen av å være utilstrekkelig, skyld, skam eller andre former for smerte jeg hadde følt tidligere. Også hva slags strategier jeg hadde laget for å unngå smerten som f.eks: Dømme meg selv så jeg slapp å prøve, avvise meg selv så jeg slapp å bli avvist, katastrofe tenke meg ut av å prøve å ta ekte kontakt med noen, utsette, lyve, gå i offerposisjon og kanskje de mest slitsome variantene: Være klovnene, perfesjonere meg selv (overtrene, penger, osv), være flink for å kompansere (gi for mye, jobbe for mye), please (late som for å unngå å bli avvist av en person). Når jeg fikk tak på dette eller får tak i det ettersom det er en ganske lang prosses så aksepterer jeg det mentalt. Jeg aksepterer at nå har jeg unngått den og den smerter med den og den startegien. Sorterer dem ut ettersom de trigges og kommer som følelse - tanke - handling. Jeg har latt den stratgien ta overhånd. Jeg identifiserer meg ikke med den, men jeg tar ansvar for den. Så gjentar jeg det til jeg kjenner at det roer seg.

Det handlet også mye om å få kontakt med seg selv. Se sammehenger og tenke seg om. Få perspektiv på ting. Lese psykologi, biologi, nervrologi, sammfunnsfag etc. Bli mer våken ovenfor hva som faktisk skjer. Trossalt holdt man nesten på å bli lurt av sin egen hjerne til at det finnes noe som å gå feil til bussen. Det er en lettelse i det å vite at det er unngåelse av smerte man egentlig driver med pga tidligere traume og at det er en helt naturlig og engang i tiden nødvendig funskjon rent evolusjonsmessig ettersom det å bli avvist som liten ville føre til døden i en tidligere tid.

Jeg vil anbefale deg å dele med psykologen eller finne en terapeut/psykolog du greier å dele med. De er der for at du skal finne kontakt med deg selv igjen så du får klarhet i det som skjer og hvordan du skal håndtere det i tråd med deg selv. Det å si noe høyt ut gir deg selv klarhet, du kan se det mye tydeligere og en veiledene analyse er alltid god hjelp og det er også metoder for å bearbeide.

Anbefaler Dialoggruppen med Jørn Olav Strekerud som er Kognitiv Terapeut i Drøbak, Akershus.

Lykke til!

Avatar

Re: Konstant uro

juli 18 2014 - 23:57
Tusen takk for svar! Det der var som å lese alt som går igjennom hodet mitt, og jeg sliter så veldig med å sette ord på hva som egentlig foregår! Jeg går bare rundt med en ensomhet og tomhet, uten å føle at jeg strekker til i noe som helst her i livet! Skyver alt forran meg, for å nettopp slippe å merker at det ikke er bra nok!
Nå går jeh rundt p tenker at om jeg bare hadde vært godt trent hadde alle mine problemer løst seg, noe jeg vet i mitt "friske" jeg er bare bullshit!
Jeg får prøve å snakke ennå mer åpent til psykologen og ikke være redd for å drite meg ut! Jeg sitter å er klovn i timene, for å ikke gråte i 45 min! Bortkastede penger når jeg tenker på det sånn!
Avatar

Re: Konstant uro

juli 20 2014 - 19:44
Husk: Utilstrekkelighet som smerte har ofte en årsak i en periode der det å strekke til var ytterst viktig. Som fysisk smerte gjør med kroppen at den er så sterk at den nesten er umulig å overse og gjør det oppmerksom hvor på kroppen du er skadet kan psykisk smerte, som utilstrekkelighet, være en overlevelses mekanisme sosialt. Da spesielt med tanke på barndom hvor man er avhengig av nettopp de rundt deg. Å ikke strekke til og bli avvist er ikke et alternativ.

I et nåtidsperspektiv vil jeg regne med at det å kunne tåle smerte er hensiktmessig for deg selv i situasjoner der du heller vil prøve og i såfall kjenne deg utilstrekkelig og kunne stå i det. Ikke bruke tid, energi, og livet muligeter på å unngå det.
Senere i livet er dette mindre funksjonelt og kanskje også ofte ubrukelig i mange situasjoner du gjerne skulle ha andre behov dekket: Sosiale, selvrealiserende, ting du bare har lyst til osv. Med hjernen har et sympatisk nervesystem som drives av at det som er kjent er bedre en det ukjente. Man søker trygghet i overlevelsens navn og det er ofte sånn at det automatisk blir topp prioritet selvom det strengttalt ikke er nødvendig, men hvert fall tryggt og kjent. Altså er det som å være på autopilot noen ganger om man ikke får roed ned. Så kjen etter når automaitkken kicker inn, startegien for å unngå smerten kicker inn og aksepter den.

Tanker, følelser og startegier er noe man har, det er ikke hele deg. Det er viktig å huske på. Identifisering med startgien kan være ukonskutrikvt ("Jeg er en feig person"), mens realitietsorientering, erkjennelse og aksept kan være konstukritvt

Eksempel: "Jeg har latt startegien å være feig tatt overhånd i mange år fordi jeg har vært redd for skammen og utilstrekkeligheten jeg har følt. Ikke rart jeg føler frykt for det da og i mange situasjoner heller har unngåt å prøve å ta kontakt. Energien jeg har brukt på ´å unngå dette har skapt en overbelastning. Ikke rart at det da slår seg på. Det er helt greit at jeg kjenner denne frykten for noe jeg har latt bli så ukjent". Dette må gjentas ved hvert møte med dine egne stratgier. Om det er den indre dommern, katastrofe tanker din eller offer. Lytt til din egen sannhet om det, se situasjonen du er i, erkjenn hvor lenge du har brukt den, kjenn på følelsen og aksepter det.

En felle manger havner i er at de forsøker å være "Flink" (startegi) ut av angsten. Altså, finne kompenasasjon for selvsvik man har gjort (tapte muligheter, penger, forhold osv) med å sette i gang med å prøve å finne prosjekter om et nytt liv som egentlig ikke har noe med dem selv å gjøre. Mye den samme regla som før egentlig. Så Aksepter deg til ro (tomhet i den form at du ikke er bombadert med tanker om "når," og "kanskje" og "hva om" osv) og ha hensitmessig for DEG her og NÅ være i fokus med et langsiktigperspektiv. Du skal lage plass for det. Angsten har den funskunjoen at den hele tiden skal ha kontroll på framtiden. Aksepten har den den funksjonen at du har klarhet i nåtiden. Den reele tiden du faktisk lever. Der du kan få gjort noe i din egen hensikt. Om det er hvile, venner, kjæreste, ro, karriere eller hva det nå er må du kjenner etter, men hver tålmodig.
Til forsiden