Mitt første panikk anfall kom i 2003, vi skulle til Egypt og i det jeg kommer inn i flyet begynner jeg med kvalme og kaldsvette. Setter meg ned og merker at det her går ikke, mine tanker går kun i "JEG MÅ UT, JEG MÅ UT, JEG MÅ UT". I det flyet er i push-back røsker jeg av meg beltet, går til reiselederen og sier at jeg skal av. Nå skal det sies at jeg ble møtt med et ganske så overraskende blikk, men det ble full stopp og masse kjøpeslåing og dealing med kaptein, flyvertinner, reiseleder og mangel på brennevin som nødmedisin (flyet hadde ikke dette ombord) så gikk jeg av.
Etterdønningene av dette har vært en vedvarende angst for at jeg skal få panikkanfall i sammen med andre, fordommene og blikkene og tankene som svirrer rundt om hva andre tenker om meg blir for mye.

Dette var mitt første møte med et skikkelig panikkanfall som jeg husker godt, selv om jeg nok har vært i nærheten også som yngre. Men minnene er mer diffuse.

Jeg har vedvarende helseangst, og nå er det vanskelig å skrive om dette fordi jeg har en dårlig periode og da er slitsomt både å skrive og å snakke om det. Jeg kan ikke snike meg unna, fordi jeg føler på kroppen, kjenner det minste ømhet, vondte, ilinger, prikkinger, puls, depersonalisering, derealisering, lysømfintlig, uvel, kvalm, tappet for krefter, apatisk osv. Siden før jul har jeg følt meg mer og mer sliten, prøvde å måke snø her et par ganger men måtte gi opp etter et par minutter fordi jeg ble uvel og kvalm. Måtte sette meg ned å slappe av lenge før det slipper taket. Det har endt med 3 dager borte fra jobb forrige uke og idag mandag. Jeg er konstant bekymret, fordi det virker som om angsten min har bestemt seg for å gi uttrykk på en annen måte enn tidligere. Med slitenhet og kvalme. Jeg har nesten ikke sovet i senga mi siste året fordi jeg føler meg mer dagtrøtt hvis jeg som i senga, sover bedre der, men virket mer trøtt om dagen enn om hvis jeg sov på sofaen.

Nå vet jeg ikke min arme råd, med dødsangst og vite hvor uforutsigbart det er så sitter jeg her da. Men trykk i begge skuldre og allerede med 5mg benzo innabords uten at det gjør ting nevneverdig bedre. Jeg går ikke på andre typer medisiner, men har hatt økt behov for stesolid siden rett før jul. Har fått valium/stesolid ved eget ønske i snart 14 år fordi forbruket har vært lavt og alltid hatt kontroll på det. Det er ikke ute av kontroll nå, men de dårligere periodene har siste måneden blitt verre og lengre og de gode mindre gode og kortere. Jeg kan ikke flykte fra kroppen min, og det å stå i det er det samme som å ikke leve, på tross av det dem sier på DPS. Jeg er mer glad og fornøyd og får uttrettet ting mye bedre når jeg har tatt beroligende enn ikke. Da vimser jeg rundt som en hodeløs kylling. Da mener jeg at det er bedre å være hjemme enn å være på jobb, selv om jeg hater å være borte fra jobb uten at det er noe "reelt" som feber eller lignende.

Min psyke ble forverret etter gjennomført vellykket ablasjon ved Haukeland sykehus i 2008. Slet med arytmi i 3 år. Pussig at når jeg først ble friskmeldt at de store plagene kom.

Har vært igjennon Cipralex og Efexor, ingen av dem dempet angsten, men gav derimot vektøkning, støt i huet, svekket sexlyst og generelt ubehag. Siste jeg prøvde var Brintellix, det hadde jeg ingen bivirkninger ved å bruke men følte ikke at det var noen forandring med dem. Slutta med dem. Men nå lurer jeg på om jeg skal prøve igjen, men er litt bekymret for å begynne å drikke igjen. Sprakk to ganger ifjor og det mens jeg gikk på Brintellix og kan ikke la være å lure på om det kunne bidra til at jeg gav litt mer F og begynte å drikke igjen. Jeg har ingen planer eller lyst til å drikke, men bekymret for at hvis dømmekraften min blir lavere at jeg skal ty til flaska igjen, med det resultatet at jeg mister familien.

Jeg vet ikke jeg, jeg står vel i samme bås som mange andre her inne. Jeg er fortvilet og idag tidlig med jeg skikkelig sint på min eldste på 11 år som har tourrettes og så at han yngste også reagerte negativt på det. Forferdelig dårlig samvittighet for det, jeg burde ikke la min frustrasjon gå utover dem, det har dem ikke fortjent :( Jeg burde gråte litt mer....ikke noe god på det.

Litt frustrasjon måtte ut idag, hvorfor kan jeg ikke bare få fred, ha det godt og være glad å glede meg over de små ting i livet. Men mangel på lyst til å gjøre noe samt mangel på empati gjør meg litt kald.

Uansett, jeg kunne fortsatt i evigheter med dette. Men jeg tror jeg ønsker dere bare en god dag videre.

Høres ut som om du har det skikkelig kjipt, ja. Og det virker som om angsten får herje vilt med deg. Utifra innlegget ditt så virker det ikke som om du har noen mestringsstrategi utenom piller. Jeg vet alt om at det ikke er lett, men jeg tror løsningen rett og slett er å gi blaffen. Vondter i skuldre og bryst skyldes at man er anspent og puster feil. Ved å gi totalt blaffen så vil man slappe mer av i kroppen og fysiske symptomer blir mindre. For min del henger dette veldig sammen. Kraftigere angst jo kraftigere kroppslige symptomer. Nå er ikke jeg kvitt alt jeg heller, men føler jeg er på bedringens vei. Det med å gi blaffen er ikke en quick fix, men en lengre prosess.

Hei
Svarer jeg direkte på innlegg nå?
Jeg er ny bruker.
Hvordan svarer jeg direkte til trådstarter?

På rett vei du er mega flink som klarer å gi blaffen.
Men klarer du å gi blaffen hvis du for eks får stikkinger i hodet eller varmhets følse i hodet ?
Da blir jeg skikkelig redd og klarer ikke tenke rasjonelt. Prøver med dette er Angst det går over ..
Men neida sitter der den.