Kjenner desperasjonen vokser og vokser, og trenger at noen forteller meg at dette kan gå bra.

Jeg har sannsynligvis kptsd, har ikke fått diagnose ennå men er i utredning og psykologen virker ganske sikker på at det er der problemet ligger. Jeg har slitt i årevis med tilbakevendende depresjoner, angst, en totalt manglende evne til å regulere følelser, vansker med nære relasjoner og triggere jeg sjelden forstår.

Mitt aller verste og mest plagsomme symptom er det evige dødsønsket som ALDRI slipper taket. Nå er jeg inne i en depresjon igjen, og føler på enorm håpløshet over at dette mørket aldri slipper ordentlig og alltid returnerer. Impulsiviteten jeg slet sånn med før sniker seg på igjen, og jeg ALT jeg vil er å IKKE eksistere.

Det jeg lurer på er egentlig, er det noen som har erfaring med å få hjelp med denne typen problematikk, altså kompleks ptsd grunnet utviklingstraumer/relasjonstraumer? Terapi har aldri hatt noen effekt for meg, og jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Finnes det egentlig noe hjelp? Jeg vet Modum er et alternativ, men det føles som et enormt prosjekt. Tips og motivasjon tas imot med enorm takk.

(skriver i angstforumet ettersom ptsd er en angstlidelse, selv om jeg har en god blanding av symptomer).

jeg sliter med en svært tung
paranoid schizofreni diagnose
men kjenner meg også igjen
i deler av det du skriver
jeg har gått ukentlig i terapi
på dps siden år 2006
jeg vet ikke om jeg
kommer meg videre liksom
men jeg holdes i alle fall relativt flytende
noen ganger er det kanskje
det beste vi kan håpe på dessverre

Heisann. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her, da jeg har noen diagnoser i samme retningen selv. Dessverre har jeg ikke all verden til fornuft å komme med da jeg ikke har fått det så veldig mye bedre med årene. Men jeg vet at Modum Bad har fått veldig mye skryt av andre med lignende diagnose, sånn at det kanskje er på tide å ta på seg et stort prosjekt? Det er jo resten av livet ditt det er snakk om, om hadde jeg hatt muligheten tror jeg nok jeg ville prøvd. De skal hvert fall være veldig flinke til å forstå denne typen problemer, og det kan jeg ikke si jeg har opplevd så mye av andre steder jeg har vært. Modum Bad har også gitt ut noen bøker som blir sterkt anbefalt for mennesker med denne typen lidelser, sånn at det er kanskje verdt å undersøke.

Jeg har selv hatt veldig god nytte av to av manualene til Modum bad: "Mindfulness og medfølelse" og "Tilbake til nåtid". Litt sånn i bølgedaler hvor mye jeg har brukt øvelsene, men de hjelper virkelig. Jeg skjønner at det er vanskelig å tro på en forandring når man har hatt det slik så lenge, men for meg var det første steget som hjalp å skjønne hvorfor jeg reagerte og var slik jeg var. Det betydde utrolig mye for meg. Det ligger en del ute på traumebehandling og traumesenstiv som det går an å sjekke ut også, hvis en ønsker å vite mer om hvordan en reagerer og hvordan behandling av traumer foregår. Det er da krevende også å lese om slikt, når en blir konfrontert med hvordan en har hatt det, men samtidig kan det føles godt ut når det gir mening for en selv og man finner ut hvordan man skal forholde seg til det.

Det er også mye om hvorfor behandling kan være vanskelig for "oss" - vanskelig å stole på noen osv. Jeg har selv heller ikke fått den beste effekten av å gå til en psykolog, selv om den siste jeg gikk til hadde peiling på traumer, men hvis man ikke greier å stole på dem.. Og så er det også noe med å snakke om det som får ting til å komme opp igjen, slik at det ikke nødvendigvis er det beste å gjøre. Jeg har heller funnet meg folk rundt meg som jeg gradvis har blitt tryggere på og som jeg mer og mer lar komme innpå meg, og at jeg har greid å ta tak i livet mitt og gjøre gode ting for meg selv. Og fordi jeg nå har det så bra, føler jeg at først nå kan jobbe skikkelig med konskvensene av traumene mine. Jeg tror på at det er veldig viktig å greie å føle at noe er bra her og nå, og der er det mange teknikker for innen traumebehandling. En trenger å få hvordan det har vært på avstand og skjønne at det ikke er slik nå, for man har jo gått i en konstant beredskapsmodus. Iallfall har det vært slik for meg, og det er veldig slitsomt, og jeg følte selv før at det eneste som ville hjelpe med den følelsen jeg hadde, var å dø. Nå føler jeg meg som en overlevende, ikke bare fordi jeg ikke tok livet av meg selv, men fordi jeg greier å leve mer og mer nå, og være "vanlig" og ikke bare på vakt.

Forresten, jeg vet ikke om det hjelper for andre, men for meg hjalp det å tenke at jeg kunne velge det selv om jeg ville fortsette å leve eller dø. Og så har jeg liksom steg for steg valgt å fortsette å leve. For meg gjorde det det lettere, på en måte.

Masse lykke til!!

Jeg har ikke diagnose, men kjenner igjen det med å ha vansker med å stole på noen. Depresjoner som ikke slipper taket, osv. Det som forundrer meg er hvor lite interessert helsevesenet er. Om det ikke kommer av at de vet at de har feilbehandlet før.

Jeg var hos en psykolog for snart 17 år siden. Hun sa hun ikke kunne gå videre med terapi hvis jeg ikke hadde noe stabilt å komme hjem til. Så der blokkerte en sambo som var mest opptatt av seg selv, behandlinga. Nå er jeg i tvil: vil en diagnose hjelpe ? Takler jeg å dra opp alt som ligger bak det vraket jeg er i dag ?

Traumebehandlingen har kommet langt siden da, og at første steg er å få hjelp til å lære teknikker til å være her og nå, og ikke la de gamle minnene overvelde og sånn.

Jeg syns det var fint forklart på traumebehandling punktum no, det er egentlig en side for behandlere, men der står det hvordan man skal behandle traumer. Jeg tror på at det er veldig nyttig å sette seg inn i noe av det på forhånd, hvis man har kapasitet til det, slik at en kan vite hva en trenger av behandleren sin og også vite hva en skal be om.

Jeg ba selv om å få en psykolog som hadde greie på kompleks ptsd. Har tidligere også vært til diverse psykologer som jeg nå tenker ikke hadde peiling, sist også for over ti år siden. Det var først da jeg lærte om traumer og selvfølelse at jeg begynte å forstå meg selv og hva jeg trenger, og at det da også har blitt gradvis enklere for meg å vite hva jeg skal spørre andre folk om, hva jeg trenger av dem.

Mesaho62, til ditt spørsmål om du takler alt det, så er det teknikker for hvordan man skal gå frem for å takle det. Man skal ikke begynne med det vanskeligste eller vonde først, men jobbe gradvis med å greie å huske/stå i mer og mer av det, uten å miste seg selv. For det hjelper ingenting om man snakker om ting når man ikke er klar for det ennå, slik at man bare gjenopplever det igjen. For det er slik med traumeminner, at det kan føles ut som man er der da det skjedde, selv om man egentlig er i et trygt sted nå. Så det man først må gjøre, er å greie å holde seg her og nå i det trygge stedet, slik at man greier å se at det skjedde tidligere og ikke nå.

Jeg vil anbefale manualen "Mindfulness og medfølelse" fra modum bad der. Der er det mange forklaringer, og mange øvelser. Eller manualen "Tilbake til nåtid". Hvis man lurer på hvordan traumebehandling kan fungere, og kanskje øve seg litt på tanken på at man har opplevd traumer, så tror jeg det kan være et sted å begynne. For meg var det iallfall veldig nyttig å gjøre det før jeg snakka med noen, men det kan også være veldig krevende når man ikke har noen å snakke med det om. Så lurt å finne noen man kan stole på og si noe om det til. Ikke hva som har skjedd, men at man har opplevd ting som har vært vanskelig - at man bærer på traumer. F.eks. til fastlegen. Så er det mye i forhold til hvordan det påvirker deg i hverdagen og sånn, som jeg selv syns var vanskelig å svare på, ettersom det tar tid å fatte alt sammen egentlig - hva det har gjort med livet mitt.

Jeg vil da anbefale alle som har opplevd traumer av noe slag, og særlig komplekse, å begynne å lete et sted etter hjelp eller ting som vil få en til å forstå det selv. På biblioteket f.eks. Det skrives nå bøker om det, og blir mer og mer kjent. Men fortsatt er det dessverre veldig lite generell kunnskap om traumer og hva folk som har opplevd traumer trenger. Man får gjerne en aha-opplevelse når man hører det, og jeg har snakka med folk som har hatt den opplevelsen av at de forsto at de har gjort vondt verre for dem de egentlig ville hjelpe, fordi de ikke hadde noe kunnskap om traumer og traumebehandling. Og jo flere som får kunnskap om traumer og traumebehandling i landet, jo bedre tror jeg det vil bli for oss alle, uansett hva vi har opplevd eller opplever av store eller små traumer.

Jeg har C-PTSD og går i ISTDP terapi. Kan anbefale det- da er det du som setter agendaen og man går kun ned i «relevante» traumer for situasjonen din her og nå. Så ikke noen «full gjennomgang» av alt det negative som for mange med C-PTSD kan være mer skadelig enn positivt. Om du har flashbacks er EMDR effektivt.

Har funnet en god terapeut selv og opplever at jeg gradevis føler meg bedre. Så det er absolutt verdt det.

Sjekk ut crappy childhood fairy på YouTube, spesialist på dette, og hun har selv diagnosen. Hun blir verre av terapi og har sitt eget program hun lærer bort med stor suksess. Lykke til, og håper dette kan hjelpe noen.

Sjekk ut crappy childhood fairy på YouTube, spesialist på dette, og hun har selv diagnosen. Hun blir verre av terapi og har sitt eget program hun lærer bort med stor suksess. Lykke til, og håper dette kan hjelpe noen.