Jeg har en grad av angst som gjør meg isolert og at jeg ikke får levd som jeg var ment til De bare økes til enda mer, en evig sirkel fordi ingen forstår.

Jeg har observert at mange som har slitt psykisk, de har slitt allerede fra barndommen og har opplevd noe i barndommen som har gitt dem traumer og gjort ting vanskelig. For disse har jeg sett tidligere i medier at de ofte har fått det bedre fra videregående skolen.

Men jeg hadde en veldig fin barndom... og når jeg begynte på videregående skole, var da alt ble gradvis verre og jeg fikk problemer og ødelagt skolegang.Jeg er over 30 år nå og har det fortsatt omtrent som da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg lever også omtrent også som en tenåring selv om jeg er over 30. Folk sier jeg er fri til å leve men føler ikke det. Jeg har uansett ingen plass å gå til om gå ut, og om gå ut. Hvor skal jeg gå? Vet ikke. På trappa? Ja det har jeg gjort mange ganger, men hva med steget etter å gå ut på trappa og veranda? Jeg kommer meg ikke til det neste steget. Kan noen forklare hvordan jeg kan komme til neste steget for en som ikke har nettverk eller noen nære å spørre fordi det er ingen av de nære som bryr seg? Jeg kan gå ut av og til hvis butikken, men da kjører mamma. Men hun begynner å bli gammel og jeg er redd hvis en gang dør, for da vil jeg bli alene og kanskje ikke klare meg fordi jeg har aldri klart meg på egen hånd selv om jeg er over 30. Andre tenker kanskje om situasjonen som normalisert, men jeg kan ikke tenke på situasjonen jeg er i som normal for den er ikke det. Jeg må tenke som et barn og være som et barn, skal jeg overleve og holde psyken oppe.

Jeg vil helst være barn, da alt var bra.

Finnes det "møteplasser" på nett som ikke er twitch, facebook grupper eller direktesendinger? Kom gjerne med forslag.