Jeg har en grad av angst som gjør meg isolert og at jeg ikke får levd som jeg var ment til De bare økes til enda mer, en evig sirkel fordi ingen forstår.

Jeg har observert at mange som har slitt psykisk, de har slitt allerede fra barndommen og har opplevd noe i barndommen som har gitt dem traumer og gjort ting vanskelig. For disse har jeg sett tidligere i medier at de ofte har fått det bedre fra videregående skolen.

Men jeg hadde en veldig fin barndom... og når jeg begynte på videregående skole, var da alt ble gradvis verre og jeg fikk problemer og ødelagt skolegang.Jeg er over 30 år nå og har det fortsatt omtrent som da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg lever også omtrent også som en tenåring selv om jeg er over 30. Folk sier jeg er fri til å leve men føler ikke det. Jeg har uansett ingen plass å gå til om gå ut, og om gå ut. Hvor skal jeg gå? Vet ikke. På trappa? Ja det har jeg gjort mange ganger, men hva med steget etter å gå ut på trappa og veranda? Jeg kommer meg ikke til det neste steget. Kan noen forklare hvordan jeg kan komme til neste steget for en som ikke har nettverk eller noen nære å spørre fordi det er ingen av de nære som bryr seg? Jeg kan gå ut av og til hvis butikken, men da kjører mamma. Men hun begynner å bli gammel og jeg er redd hvis en gang dør, for da vil jeg bli alene og kanskje ikke klare meg fordi jeg har aldri klart meg på egen hånd selv om jeg er over 30. Andre tenker kanskje om situasjonen som normalisert, men jeg kan ikke tenke på situasjonen jeg er i som normal for den er ikke det. Jeg må tenke som et barn og være som et barn, skal jeg overleve og holde psyken oppe.

Jeg vil helst være barn, da alt var bra.

Finnes det "møteplasser" på nett som ikke er twitch, facebook grupper eller direktesendinger? Kom gjerne med forslag.

Det høres veldig tungt ut å ha det på denne måte. Det må være vondt å kjenne på en god og trygg barndom, så kom mange endringer, Det skjer så mye inni kroppen vår når vi er ungdommer og jeg synes selv at det var ganske slitsomt å være ungdom. Men i motsetning til deg så synes jeg det var veldig godt å bli voksen og bestemme selv.
Angst er så vondt, og når du har e grad som gjør det så vondt at du ikke komme ut av huset så kan jeg tenke meg at det må prege livet ditt masse. Jeg har selv hatt angst en kort periode. Men dette var angst for enkeltting.
Jeg hadde kjørt bil i mange år - plutselig ble det så skummelt jeg fikk panikk, ble varm i kroppen, svettet, vond i magen og livredd... jeg begynte å sykle overalt.. dette spredte seg til andre ting og jeg kjente at dette kunne ikke fortsette. Jeg gikk til legen og fikk medisiner.
Medisinene jeg fikk gjorde at den kroppslige uroen som presset på ikke tok over kroppen. Jeg begynte å kjøre bil - små turer til butikken, så lengre.. et lite skritt for hver gang. jeg måtte lære kroppen og hodet mitt at dette får jeg til. Til slutt lærte kroppen min det den egentlig hadde vist fra før - dette er ikke farlig. Nå får jeg ikke angstanfall lengre, jeg går heller ikke på medisiner. Jeg kjenner hvis kroppen prøver å ta over og dytte meg og si "løp løp dette er for farlig". Da må jeg si til meg selv - nei dette får jeg til"..
Kanskje du kan prøve. et skritt om gangen... ta et skritt ut på trappa. stå i 5 minutter, kanskje 7 minutter neste gang.. kanskje gå en runde runt huset neste gang. Igjennom gaten og si hei til en nabo.. Vis hodet ditt hva du kan, lær kroppen din at dette ikke er farlig - for fysisk sett er det ikke farlig - angst er jo bare en følelse - eg skikkelig vond en, men det er bare en følelse... jeg heier på deg <3

Jeg har tatt ofte tur ut på trappa eller veranda, men føler jeg alltid faller tilbake fordi det blir ingen steg etter det. Det er vanskelig å eksponere seg når man ikke heller har en jobb hvor må gå ut av huset. Min jobb er som et hjemmekontor hvor jeg jobber digitalt som frilans.