Jeg er 33 år nå og har slitt med depresjon og angst så lenge jeg kan huske. Spesielt som lite barn kan jeg huske at jeg var veldig deprimert og redd. Hadde en god periode i ungdomsårene, men fikk plutselig en dag panikkangst i begynnelsen av voksenårene. Det var etter at jeg nettopp hadde blitt mor til mitt første barn. Etter dette har jeg slitt enormt med hypkonderi og panikklidelse og en depresjon som følge av dette. Har gått til ulike psykologer og har klart å fungere ganske greit i det siste. Jeg er nå mor til to barn og det minste har en diagnose og noen spesielle behov. Det viktigste for meg er at jeg klarer å være der for dem og stille opp når de trenger meg. Jeg har ikke klart å jobbe på noen år og føler meg virkelig mindreverdig! Føler at kravet fra andre og meg selv er at man skal kunne stå opp og bidra. Jeg aner bare ikke hvordan jeg skal få til dette. Nav har sendt meg ut i arbeidsevne vurdering der jeg gjennomfører praksis. De presser meg veldig og jeg er ikke så god til å si nei.. Det fungerer mildt sagt dårlig og jeg kjenner angsten øke på. Nå er jeg på vei tilbake der jeg var. Hjertet hopper og stoppet som det vil, jeg snurrer rundt i svimmelhet og føler jeg blir dratt bakover, jeg skjelver og ser prikker,, Jeg får veldig dårlig samvittighet ovenfor barna mine fordi det går utover dem når jeg blir kjørt helt ned. Nå er det egentlig helt svart for meg. Jeg tenker mer og mer på å ta mitt eget liv fordi jeg ikke klarer å leve opp til forventningene samfunnet har til meg og fordi jeg føler at jeg ikke klarer å stå i denne situasjonen. Hvis jeg ikke skal møte i praksis må jeg nå ha sykemelding og jeg vurderer heller å dø enn å gå til legen. Å ta mitt eget liv føles litt som en god løsning for alle. Og jeg vil få evig fred. Jeg har ingen å snakke med om dette, mannen min sier ikke noe når jeg prøver å fortelle han hvor vondt jegvhar det. Jeg har aldri fortalt noen andre om disse tankene.

Jeg har også opplevd å bli presset av nav (til noe jeg psykisk ikke klarer å gjennomføre) og min erfaring er at full åpenhet hjelper. Jeg gikk dit på møte, satt meg ned, så henne inn i øynene og fortalte akkurat hvordan jeg hadde det. Det var vanskelig, for gråten presset seg frem og tok over noen steder. Jeg fortalte ikke alt, da ville vi sittet i evigheter, men jeg fortalte hvordan kroppen og psyken min hadde det og reagerte på det som var forventet av meg. Det hjalp. Ble ikke perfekt, men ble bedre.

Jeg er som deg, føler meg mindreverdig i og med at jeg ikke evner å leve opp til normen, men jeg prøver å tenke på det slik:

Dette er mitt liv. Jeg har bare dette ene livet. Er det virkelig OK at andres forventninger og regler skal ØDELLEGE mitt liv, og presse meg til håpløsheten av å ønske å ende livet? Fuck no. Sett deg selv først. Du må det, slik at du kan ta vare på ungene dine. Ingen kan gi noe hvis de ikke har noe.

Hva som kommer i fremtiden kan vi ikke vite, kanskje blir du helt frisk og kan arbeide slik som andre, kanskje blir du delvis frisk, kanskje begge deler i forskjellige perioder. Det eneste du kan gjøre, er det du får til for å ikke drukne her og nå. Jeg heier på deg og støtter deg.

Jeg vet ikke hvorfor du ikke vil gå til legen, men om det er fordi hen ikke forstår anbefaler jeg å bytte lege over nettet. Ellers anbefaler jeg å gå inn til legen med samme fremgangsmåte som jeg foreslår at du går til nav. Det suger, men det hjelper.

takk for at du til deg tid til å skrive! Det hjelper veldig med noen tilbakemeldinger i en litt tung tid! Særlig når du forstår meg så godt. Jeg tror selv at jeg har mye bedre arbeidsevne når barna blir større og ikke krever like mye som de gjør nå. Det ene barnet er våkent i 70% av nettene og det hjelper ikke på angsten min at jeg ikke får sove. Det andre barnet har et støtteapparat som krever mye organisering og møter som jeg jo mestrer nå. Hvis jeg presser meg lengre ender det med at jeg ikke klarer å være en omsorgsperson for barna (noe jeg har opplevd tidligere). Kanskje jeg må lene meg på tanken om at jeg skal få til dette men ikke akkurat nå.. greit nok det, men man må jo igjennom en uleveringsprosess uten like for at de skal forstå at jeg ikke klarer. De godtar ikke bare at jeg sier stopp.. men det har du jo erfart også.

Jeg tenker at du må prioritere barna dine og hvis du ikke har noe overskudd igjen etter at de er prioritert, så bør du kanskje ikke jobbe igjen før du får mer overskudd igjen på et senere tidspunkt(eventuelt noen år).
Det er bare du som vet hvordan du har det og hvordan det egentlig går, ikke alltid det vises utenpå. Jeg ville ha sagt det som det var til legen slik som du gjør i mail her. Det er synd at mannen din ikke støtter deg, men da er det desto viktigere at du stoler på deg selv og det du føler og tar det hele og fulle ansvaret for deg selv. Du må ha omtanke og respekt for deg selv, ikke minst for barnas skyld, men også for egen skyld.
Håper det løser seg for deg snart.

Ja,det er en vanskelig periode når man må "kjempe" mot systemet for å få det slik man trenger, spesielt når man ikke har krefter til å gjøre det. Men alternativet (for meg hvertfall) var å gå på veggen og rett ned i kjelleren, og jeg kjenner at de andres meninger om hva jeg burde evne er ikke verdt en tur i den mørke kjelleren. Så si i fra, igjen og igjen til de lytter til deg.

Kan ikke si meg mer enig i mye som har blitt sagt her! Det er så utrolig mye krav for å liksom være "bra nok", og sliter du litt med å "passe inn" og ellers, så blir du ofte sett på " lat og uinterresert" av samfunnet.... - ikke av alle da, men føler det er mange:/ Og..Nav og systemet der gjør det ikke akkurat noe enklere! Av og til blir det mer press enn hjelp.. Mange der er også litt nedlatende og tar alle under en kam.. Men det har hendt en plutselig møter ei eller en der som kanskje forstår litt mer..Er bare det at da må det helst litt tårer til.. -har erfart det selv... Jeg går nå på tiltak hver dag for å få jobb.. Er greie folk der, men merker til tider jeg synes det blir litt vel mye iblandt..- når en MÅ møte hver dag og det liksom blir forventa at man har søkt der og der og helst spurt personlig masse steder.. En del har jeg klart gjort- for jeg VIL komme videre selv også.. Og syns jeg har vært flink som har tatt mot til meg og "turt" det.. Men kjenner at jeg har blitt sliten av alle "forventningene".. Men som sagt er det greie folk som er flinkere se enkeltpersoner så møter litt mer forståelse..Likevel blir det litt stress..for vil jo så gjerne virke interessert også- noe jeg er. Syns det blir litt mye med absolutt hver dag egentlig..

Tusen takk for tilbakemeldinger! Det var så svart for meg den dagen at mannen min kom hjem fra jobb å ringte legen min.. fikk time på fredag (idag) og det gruet jeg meg virkelig til! Og med god grunn.. hun var bare kjempesur og oppgitt for at jeg ikke kan skjerpe meg. Hun ville ikke høre meg forklare hvordan jeg har det, når jeg prøvde avbrøt hun meg. Det er ikke noen god løsning for samfunnet at du skal gå hjemme sa hun.. jeg skjønner det godt! bedre alternativ at jeg forsvinner.. jeg strigråt i bilen hjem. Jeg fikk beskjed om å møte opp igjen på mandag.. hun leste også det psykologen min skrev før han sluttet i jobben: at han er usikker på hvor frisk jeg er og at jeg vil trenge mer behandling, noe han ikke kunne tilby da han skulle slutte. Hun himlet med øynene og sa: lærte dubbingen teknikker der som du kan bruke?? Vet ikke hva jeg gjør nå egentlig.. tror jeg gir opp

Makan til mer useriøs og uprofesjonell lege har jeg ikke hørt om! Jeg kjenner at blodet mitt koker! Det går ikke an å oppføre seg slik! For en KJERRING. Ingen mennesker kan leve sammen i et samfunn hvis de ikke kan leve med seg selv først! Jeg synes virkelig du skal bytte lege så fort som overhode mulig. Eller så håper jeg du tar til deg retten på ditt eget liv og forteller henne at hennes jobb er å henvise deg videre, at hun ikke skal uttale seg om saker hun ikke har utdanning innenfor, og at hvis hun ikke begynner å oppføre seg profesjonelt så ser du deg nødt til å medle videre til helsetilsynet at hun ikke driver forsvarlig medisinsk praksis.

Jeg er så enig med Solumfeles over her! Se for guds skyld til at du bytter fastlege med en gang! Slik skal man ikke behandles av noen og aller min fastlegen sin.
Håper du setter deg selv først i en periode nå, å ta livet sitt synes jeg ikke er en god løsning. Livet er dyrebart og for mann og barn er du viktig :) Jeg håper du får hjelp og forståelse av de rundt deg. Kanskje mannen din synes det er vanskelig å ta innover seg hvor ille du har det? Det kan være vondt å akseptere at dine nærmeste har det vondt også, man føler på en utilstrekkelighet.
Jeg har ingen gode råd dessverre, men jeg ville bare du skulle vite at du har min støtte!

Jeg er alene med to barn, hvorav den ene med en diagnose eller to, og har slitt med mye av det samme, så lenge jeg kan huske. Bare å sende på en melding :)