Kjæresten min har høytfungerende angst, og sliter nå. Han trenger en timeout, også fra meg. Han sier han har det best når han er alene i denne situasjonen. Det er uutholdelig å ikke kunne få hjelpe den du er glad i! Skal jeg respektere ønsket om å holde meg utenfor? Han sier han er usikker på om han kan ha en kjæreste, og det kom veldig uventet. Vi har det egentlig så fint sammen, og tror det er angsten som gjør at han sier dette nå. Har ikke snakket med han på en uke, etter hans ønske. Sendte han en lang melding i går, som han har sett, men ikke svart på. Hva bør jeg gjøre? Noen som har gode råd? Er så redd for å miste han, og har det veldig vondt selv. Har så lyst til ringe eller besøke han, men har ikke gjort det. Vi bor 2 t unna hverandre. Er for øvrig i 40-åra, og har stabilt liv ellers begge to.

Hei hei. Vet ikke om mine erfaringer er hva du ønsker å høre, men jeg er også i 40-årene og jeg har vært singel nesten hele livet pga angst. Jeg fikk ikke høytfungerende angst, men fullstendig lammende, og jeg har blitt ufør pga det. Hos meg er roten til det hele traumer, men det gjør jo ikke akkurat angsten mindre krevende å vite det heller. Ikke nok med at jeg har vært singel hele livet heller, men jeg har egentlig i ganske så stor grad isolert meg fra mennesker i sin helhet. Dessverre så blir bare inntrykk og følelser så alt for mye til meg sånn at jeg blir fullstendig utmattet av det, sånn at jeg ender opp med å ventilere gjennom rus, og da kan det bli ganske så destruktivt i tillegg også...

Ville bare dele min erfaring fra å leve med angst, sånn at du skjønner hvor krevende det kan være, men det trenger jo selvfølgelig ikke å bli sånn for han. Om jeg hadde vært deg så ville jeg dratt for å møte han, for den beste medisin for de fleste typer angst er nettopp eksponering. Dessuten høres det ut som om dere virkelig har behov for å prate sammen, og når man skal ha sånne samtaler så tror jeg blikk-kontakt er viktig, sånn at man ikke går glipp av noe eller misforstår.

Jeg håper dere finner ut av det, og ønsker deg all lykke til videre. :)

kommentar fra tasmus god
vel personlig
ville jeg stilt noen krav
altså
han kan feks fint svare på sms
uansett lidelse
og det blir helt galt
å stenge deg utenfor liksom
skal det være dere
ja så får det være dere
som kjent
i gode og onde dager
sammen må dere snakke
og finne ut av ting
jeg er selv i et forhold
med en tung diagnose
og massevis angst oppå det hele
er du den rette for han
og han den rette for deg
så vil dere begge
være løsningsorienterte
at han isolerer seg
er selvsagt ingen løsning
hvis han virkelig vil ha deg
involverer han deg i livet sitt

Takk for svar! Leit å høre om angsten din tasmus82❤

Kjæresten min gjorde det slutt i helga. Sa han ikke klarte å knytte seg til meg som han ønsket. Jeg er helt knust, for han er en fantastisk fin fyr! Blir litt usikker på om det er "angsten" som snakker, eller om han virkelig mener det. Bruddet kom brått på for min del, litt ut av det blå... Jeg har skikkelig kjærlighetssorg, og tenker at jeg bør glemme og gå videre. Men aller helst vil jeg ha han tilbake❤

Det var jo skikkelig trist å høre, for dere begge sin del. Det virker jo som om du oppriktig bryr deg, sånn at han sikkert ville hatt godt av å ha deg med på reisen sin videre.

Hva du ønsker å gjøre er det bare du som kan svare på, men om du oppriktig føler at det er meningen dere skal være sammen så synes jeg du skal kjempe for det. Kjærlighet trumfer angst når som helst, sånn at det er helt i din rett å gå for det du ønsker. Det er jo ikke så sikkert at det leder til noe, og det er også godt mulig han blir skikkelig irritert på deg etter hvert, men da kan du hvert fall si til deg selv at du har prøvd alt! Det å vite med seg selv at man faktisk gav alt er en trøst når man skal se tilbake ting og man undrer seg over hva som kan ha skjedd om ting var annerledes.

Takk for svar tasmus82❤
Han er absolutt verdt å kjempe for, og det er nok det jeg gjør også. Selv om jeg også må prøve å være realistisk... Jeg stiller opp for han, og han er heldigvis litt mer åpen for kontakt. Han har faktisk tatt kontakt på eget initiativ! Jeg leser mye om angst og psykisk helse, og har funnet en del artikler jeg har sendt han. Han kjenner seg igjen i de, og vi vet litt mer hva årsaken er. Han er henvist til psykolog nå, og håper det hjelper han til å se ting klart, - til å se hvor fantastisk han er❤ Og forhåpentligvis til å se at vi er meant to be... ❤

Angst trenger jo ikke å bli en livslang dom hvis han er raskt ute etter å be om hjelp, og hvis han ikke stenger ute alle som bryr seg. Problemet er jo at når man føler seg så konstant urolig så kan de virke som om det kommer på grunn av eksterne faktorer, men som oftest er det jo på innsiden det ligger. Og ganske mange behandlingsmetoder går ut på å eksponere seg for det som er vanskelig, for å trosse angsten. Jeg jobbet meg gjennom sosial angst selv på det viset, så det er fullt mulig. Medisinen Cipralex hjalp også en del på min angst i den tiden jeg gikk på de, og det var nok den anti-depressivaen som hjalp mest mot angsten av de jeg prøvde. Kanskje verdt å høre med legen om noe sånt også, men det er mulig det finnes mer effektive medisiner nå til dags, for det er rundt 20 år siden jeg prøvde de.

Håper det ordner seg for dere begge to, og at du finner tilbake til drømmemannen din igjen. :)

Takk for gode ord❤ Han vil ikke ha det som han har det nå, og vil ha hjelp! Og det er bra! Han har også blitt mer klar over hvorfor han sliter, og det er jo også god kunnskap å ha med seg til psykologen. Vil jo så gjerne hjelpe han, og han sier at jeg allerede gjør det,- men jeg vet ikke hvordan jeg hjelper han. Innser at jeg må være tålmodig, og innimellom minne han på at jeg fortsatt vil være der for han. Håper jeg får mer kontakt når han starter med samtaler, og at jeg kanskje kan få være med på en time hos psykologen sammen med han. Men samtidig er jeg redd jeg må innse at det er over...????