Hei.

Vart invitert med ut før å drikke ikveld med en kompiss og hans venner for 2 timer siden. Har enda ikke bestemt meg for å bli med eller ikke.
Er jævlig redd for de pinelige situasjonene som kan oppstå, har oppstått før (dans, lagt ann på, snakke med jenter).

Føler kansje 2% lyst å gå og 98% bare angst.
Dette har lenge vært ett problem (siden 16 år, nå 23) og jeg har bare blitt mere tom for følelser med tiden. Har svært liten interesse for andre mennesker og jeg tror det skyldes angst og depresjon.
Vil gjerne overkomme denne frykten fordi jeg sliter med ensomhet, rastløshet, og hva enn anna man kaller depresjon.

Går til snakke terapi (konsulent med psykisk utdannelse) men jeg opplever at ho ikke forstår at jeg ikke kan føle både glede og angst samtidig.
Og da er det vanskelig å finne meining i å møte frykt.
Må jo ha noe positivt og se frem men jeg ser for det meste bare angst. Overvelmende mye angst.

Du bør vel gå... må pleie vennskap, ellers har du til slutt ingen... og et lite problem blir frykt for jenter... fucking tragisk, det blir det

Det er ikke unormalt å kunne ende opp med å nesten bare føle angst, så det er rart at terapeuten din ikke viser forståelse for det. Har du snakket med lege om å prøve medisinsk behandling? Du kan jo evt prøve å bytte terapeut. Det er ganske viktig at man føler seg forstått av den man behandles av, for at det skal være til hjelp.

Grumpy74: Du bør være forsiktig med hvordan du ordlegger deg om andres problemer. Angst er ikke noe man kan noe for, så da er det heller ikke til hjelp når du kaller det 'fuckings tragisk'. Du risikerer bare å få personen til å føle unødvendig skyld og skam.

Beklager.

Men lurt å utfordre seg selv.

Det er sant. Det går jo an å dra ut, og heller dra hjem igjen om det blir for mye. Det går også an å holde seg til å bare snakke med kompisene.

Ville blitt fornærmett av det han Grumpy skriver var det kansje 3 år tilbake men vet nå bedre. Er ikke så lett å bare ta seg selv sammen og bare gå.

Tingen er at jeg ikke helt vet hva jeg vil. Føler nesten bare angst når jeg tenker på å forsøke nye ting og da blir det tåkete og jeg kan ikke se hva jeg prøver og oppnå.
Det vanskeligste er å møte andre folk sin energi på fest. Har vært med å drikke noen ganger før og angsten har ikke minsket i de fleste situasjoner av det.

Har vurdert medisink behandling men har sett at en del ting har blitt bedre over de siste 4 år uten.
Er bare tungt inniblandt å tenke at jeg har mye depresjon og angst forann meg og at det vil ta mere tid før jeg får samme gode sosiale opplevelser som en del andre folk min alder.
Da mener jeg gå på konsert og få seg kjæreste osv.

Vurder å bytte terapaut men vet det er områder hun forstår og kjenner meg ganske godt osgå. Skal ta det opp med henne neste uke jeg er der.

Du kan prøve å se på det som at sosialisering på fest bare ikke er din greie, generelt. Det er jo individuelt hvilke sosiale settinger vi er mest komfortable i. Selv foretrekker jeg roligere omgivelser med få rundt meg, fordi jeg er sensitiv for energier. Og noen føler seg jo aller best når de har masse folk og leven rundt seg. Så du kan evt foreslå det for vennene dine, å treffes utenom fest i stedet, kanskje mer en til en også.

Blir det ikke feil å bare gå viss jeg ikke trives etter la oss si 2 timers tid?
Er redd jeg skuffer dem eller at jeg gir dem ideen at festen deres var dårlig.

Jeg virker iritert/sur når jeg ukomfortabel men det er bare fordi jeg er ængstelig og da klarer jeg ikke smile og komme på ting og prate om.
Dette kan gi andre feil ide av hvem jeg er.

Sist jeg var på fest var jeg i noen situasjoner som var ganske "cringe".
Vart plutselig bare 4 personer der og de startet og danse. Vart rart å bare sitte og se på men klarte ikke helt å møte den energien demmes. Endte opp med å danse uansett og det var jævlig flaut. T.o.m etter mye vodka og øl.

Tenker endel "hva om" tanker. Som viss ei jente hinter til at de vil noe mer og ikke er klar for å ta det noe lengere enn en prat.
Jeg er trossalt 23 år og tror at de fleste forventer at jeg skal være mere erfaren på dette området.
Det er ganske ydmykende.

Har veldig lyst og overkomme disse tingene men det er min verste frykt og er mange "psykiske" hindringer rundt dette.
Ikke så enkelt.

Du må lære deg å drite i andres forventninger. Du har lov til å gå akkurat når du føler for det. Du kan takke for deg og si at du er i dårlig form, uten at du trenger å utdype. Du trenger ikke føle press til å gjøre noe annet enn du er komfortabel med. Det er bare usunt. Jeg kan garantere at du ikke er alene om å gjøre ting du tror du må, men jo før du lærer deg å følge hva som føles rett for deg, jo bedre. Jeg er sikker på at alle må gjennom den biten der, uansett om de har psykiske utfordringer ellers.

Sosialisering på fest er kansje eller muligens ikke min greie men jeg har ikke noe spesielt å se frem til i hverdagen.
Er lei av samme gamle rutiner. Videospill, snakking med folk om ting jeg har ingen interesse for, trening, arbeid osv.

Er ikke engang i arbeid nå fordi jeg føler meg så tom og utmattet av meiningsløshet og skjedsomhet.
Det er stor del av grunnen jeg sluttet mitt siste arbeid for nesten 10mnd siden.
Jeg høres kansje deprimert ut men jeg tror det bare er at jeg trenger en stor forandring i livet.

Å dra på festivaler, konserter og fest er noe jeg tror jeg altid har hatt lyst til men den sosiale angsten bytter ut lysten for å gjøre dette med angst. Blir helt uklart hva jeg vil.

Det er ikke uvanlig at angst leder til depresjon, og det er naturlig at ting føles meningsløst når du ønsker deg ut blant folk, men føler deg hemmet av angsten. Kanskje det kunne hjulpet med gruppeterapi også. Sjekk ut noe som heter Angstringen, om det fins i din kommune. Det er gratis og gruppene ledes av tidligere deltagere i stedet for terapeuter.

Tusen takk for gode svar gummihjerte. Setter stor pris på at du tar deg den tid å svarer :)

Trengte virkelig denne feedbacken fra deg. Jeg bryr meg litt for mye hva andre forventer av meg.
Og skal fokusere mere ansvar på å gjøre hva som kjennes riktig så jeg ikke føler meg så presset.

Bare hyggelig. Lykke til og god bedring !

Har hatt god erfaring med Angstringen her i Bergen, traff en gruppe med kjempehyggelige folk, så støtter opp under det forslaget.

Vit at det er vanvittig mange der ute som sliter med mange av de samme personlighetstrekkene som du har.
Jeg ble overrasket og lettet da jeg begynnte i terapi og forstod at jeg på ingen måte er unik i hvordan jeg fungerer.

For å si det sånn, vi har alle unike historier og erfaringer, men hvordan de opplevelsene former våre personlighetstrekk og ikke minst vår oppfatning av verden/verdensbilde er ofte gjenkjennelig.

Sier ikke at du har dette, men les gjene litt om unnvikende personlighetsforstyrrelse og se om det er noe du kan kjenne deg igjen. Nøkkelen til å "fikse" seg selv er å forstå seg selv.

Er normalt skeptisk til wikipedia som kilde, men i dette tilfellet er det en velskrevet artikkel :)

https://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_(unnvikende)_personlighetsforstyrrelse

Fikk ny psykolog og han pekte ut at jeg har standarer til meg selv som skaper angsten. Klarte å være med på inflyttningsfest til ein kompis uten så mye angst sist helg.
Sa bare til meg selv at jeg ikke trenger å danse, trenger ikke synge, trenger ikke drikke for mye eller noe annet en noen øl og trenger ikke gjøre noe som innebærer berøring på noe som helst vis. Da gikk alt så fint.

Må jo ta små steg for dette er jo fortsatt veldig nytt for meg.

Var fortsatt ganske ubehagelig når den drikke leken dukket opp og vart fortalt "alle som fortsatt er jomfru må ta ein shot".
Jævlig kleint men holdte meg bare stum.

så godt å høre! Leste fra toppen i sted, og fikk så vondt av deg. Var godt å se at det er bedring å spore! Trist å føle at ungdomstiden tusler av gårdet, uten at en selv får være med. Det kan kanskje hjelpe å snakke med en av de du kjenner best, og forklare hvordan du har det. Så kan han kanskje hjelpe deg unna situasjoner du synes er ukomfertable.

er helt sikkert fler enn deg som er jomfru og 23. Vet gutta er litt styrete rundt det der, men en framtidig jente tror jeg nok ganske sikkert ikke kommer til å tenke no mindre om deg, fordet om du ikke har rulla rundt med mange før. Snarere tvert imot faktisk. Bare vær ærlig om det, når den tid kommer.

Håper ting fortsetter å gå i riktig retning!

det med standarder kjenner jeg meg igjen i. jeg har så høy standard for mine medmennesker at skuffelsen kommer så å si umiddelbart. og for meg selv er standarden om mulig enda høyere. det er et helvete. angsten venter liksom rundt hvert hjørne. og jeg har nok av angst av andre årsaker. klarer jeg "å gi faen" går ting bedre. det betyr ikke å drite i andre mennesker. bare å ikke sette standarden så høyt. være litt glad i seg selv. og ta ting som de kommer. veien blir til mens du går ;)

Såg ikke tilbake meldig deres før nå. Kommer normalt bare innom forumet når jeg skal klage litt extra. Setter pris på at dere tar dere tid og leser :) Tenker og skrive litt oftere her. Til andre da. Ikke så mye egen historie.