Hei dere.
Jeg er en dame på 30 år.
Jeg fungerer nok veldig bra «utad».
De færreste ser på meg hva jeg sliter med.

Jeg har lest meg opp, snakket med fastlege tidligere og dps. Vet at det jeg sliter med er hypokondri/helseangst.
Alt begynte i 2015 da jeg mistet et nært familiemedlem, som virkelig betydde alt for meg. Dødsfallet kom brått selv om personen var gammel.
Etter dette fikk jeg helseangst. Jeg gikk til legen for å sjekke lymfeknuter, kuler i puppene (som kun var kjertler), føflekker og tok flere celleprøver på kort tid fordi jeg ikke stolte på prøvesvarene.
Jeg fikk tilogmed legen til å fjerne føflekker han mente var unødvendig å fjerne.
Den gangen var det aldri noe galt med meg fysisk. Og angsten ble gradvis borte.

Nå er den tilbake igjen.
Jeg kan ikke engang være forkjølet uten å tenke dette kommer til å bli hjernehinnebetennelse.
Har jeg litt hodepine har jeg svulst.
Har jeg blemmer i munnen har jeg kreft der.
Alt er veldig virkelig for meg.
Så fort en bekymring blir borte kommer en ny.

Spørsmålet til dere: er det virkelig sånn at når man har angst og tenker mye på en ting, så forverrer de symptomene seg???
Når jeg har trodd jeg har hjernesvulst kan jeg bli varm og helt nummen. Og ennå verre jo mer jeg tenker på det.
Jeg blir ofte varm/rød i ansiktet av ansiktet, men det slår aldri ut i feber.
Jeg kan føle en konstant uro, stresse, bli varm, skjelve. Sove dårlig.
Flere som har det sånn?

Idet siste har jeg ikke hatt lyst til å gå til legen med dette heller. Skjønner jo selv at det jeg ofte kommer med av redsel ofte ikke henger helt sammen.

Gikk til legen for en mnd siden. Var overbevist om blodpropp i beinet, men viste seg å være betennelse grunnet feilbelastning og dårlige sko.
Dette klarte jeg ikke tro på før 3 leger hadde sjekket.

Noen netter tørr jeg ikke engang sove, er redd jeg får blodpropp når jeg sover og bare dør fra alle jeg er glad i.

Det skremmende er at for 1 mnd siden fikk jeg mitt første panikkanfall, det har aldri skjedd meg før. Jeg hadde på forhånd såklart googlet blodpropp. Og når jeg da la meg i senga fikk jeg en følelse av at nå fikk jeg blodpropp i hjernen.
Jeg husker at jeg nærmest hoppet ut av senga. Løp mot døra. Sa til mannen min at jeg ikke fikk puste. Følte jeg skulle besvime og var overbevist om at det var pga blodpropp.
Fikk satt meg på en stol og mannen min prøvde finne ut om jeg var syk eller om det var psykisk. Så fort han begynte snakke med meg roet det seg en del og vi skjønte raskt det da var psyken.
Utrolig skremmende opplevelse egentlig....

Hvordan gripe fatt i denne angsten?
Har noen her inne noe bra tips?

Kjenner meg igjen i mye av det du sier. Og ja, angst kan absolutt slå ut sånn som du beskriver.

Jeg er ca. samme alder som deg og har også helseangst + panikkangst, men mine bekymringer knytter seg mest til hjertet. Jeg har et familiemedlem som fikk hjerteinfarkt (men som heldigvis klarte seg kjempefint). Akkurat i dag har jeg hatt en dritt-dag, med nærmest konstant hjertebank og en følelse av urolighet i brystet. Jeg har vært hos 2 leger, har tatt masse tester, blodprøver, EKG og hele pakka, og jeg er frisk! Men likevel klarer jeg ikke helt å stole på legen, og nå sitter jeg etter en og vurderer nok en legetime bare for å be om henvisning til enda grundigere tester. Kan liksom ikke bli sjekka grundig nok... Det er jo egentlig latterlig.

Jeg har fått henvisning til psykolog, og tror nok det er den beste medisinen. Kognitiv terapi skal være veldig effektivt mot helseangst, og jeg ser faktisk fram til å lære meg noen teknikker for å takle angsten bedre. Har også hørt mye bra om psykomotorisk fysioterapi.

Noe som hjelper meg når jeg først kjenner angstanfallet, er å puste rolig, kanskje bevege litt på meg og tenke at dette bare er tanker, og tanker er ufarlige. For meg hjelper det også å fokusere utover. Når jeg først får angst går jeg veldig inn i en sånn meg-boble, der alt dreier seg om hva jeg kjenner inne i kroppen. Da kan det hjelpe å se seg rundt, ta på fysiske ting i rommet, se et bilde og studere hver eneste strek... rett og slett fokusere intenst på noe som foregår utenfor meg selv. Et annet "triks" er rett og slett å gi opp. Si "jaja. Da dør jeg vel nå da. Dett var dett, I dont care". Det varierer litt hva jeg bruker, og det er ikke nødvendigvis sånn at det funker for meg hver dag, eller at det funker for andre.

Ellers kan jeg anbefale bøker og foredrag med Ingvard Wilhelmsen, en klok mann med mange gode tips. Han sier blant annet at "Hodet er fullt av tanker, og det meste er faktisk tull". Så ikke stol på tankene dine :) Hvis du forteller hjernen at den skal følge spesielt med på magen f.eks., ja da kan du banne på at du får vondt i magen og kjenner både ditt og datt.

Men som sagt, jeg har hatt en dritt-dag i dag, og det er ikke så lett å ta til seg alle råd når det står på som verst. Men du er i alle fall ikke alene, og det kommer til å bli bedre :)