For å gjøre en kinkig historie kort og minst mulig ubehagelig; Som barn ble jeg seksuellt misbrukt. Det sies at barn noen ganger "glemmer" vonde opplevelser mer eller mindre, som en slags forsvarsmekanisme. I mitt tilfelle var det sånn. Men flere år senere har deler av opplevelsen dukket opp i små glimt, som "deja-vu" eller drømmer eller hvis jeg er i situasjoner som minner om denne.
Sånne små glimt kan få meg totalt satt ut. Jeg får ikke puste eller begynner å gråte, tilsynelatende helt uten videre. Mest av alt vil jeg bare være alene og gråte ut, krølle meg opp i en ball i et hjørne av rommet mitt eller noe. Hvis noen ser meg sånn tror de som regel at en klapp på skulderen eller en klem vil hjelpe, men det gjør alt bare verre. Jeg får panikk.
Det kan ta alt fra noen minutter til en dag før jeg klarer å roe meg ned. Stort sett hjelper det å sove.
Kalles dette angst? Uansett, er det noe jeg kan gjøre??

Kjære deg! Flott at du klarer å sette ord på den uendelige store smerten som dette må være for deg. Beklagelig setter noen av og til dype spor i oss som vi nok dessverre aldri vil klare å glemme. Min viktigste melding til deg er at du bør finne noen du kan snakke med om de vonde følelsene som dette fører til hos deg. Det kan være en psykolog, lege, terapeut, psykiater el. Det er viktig å bearbeide vonde minner og følelser for å klare å legge tingene bak seg og komme seg videre i livet. Det er smertefult å stå i og ikke minst å dele sin frustrasjon og innerste tanker med andre men en ting vil du merke og det er at "Delt smerte er halvvert smerte". Dette har jeg fått være med på erfare i min prosess. Er ikke selv seksuelt misbrukt men har fått satt noen andre dype spor i meg som har vært vanskelig å forholde seg til, men ved å dele mine innerste fortvilende tanker og følelser har det vært med å lette trykket. Om det er angst eller ikke du opplever er vansekelig å si men at du reagerer slik du gjør er helt normalt. Finn noen å snakke med. Lykke til.

Vet ikke. Kanskje du burde søke terapi? Det har jeg hørt hjelper. Alle sier alltid at man må prate om ting. Det er ikke lett bestandig. Jeg fikk nettopp et anfall nå rett før jeg skriver dette. Jeg liker det ikke.

Dette kjenner jeg igjen! Jeg ble også seksuelt misbrukt som barn, og gikk i mange år og holdt dette for meg selv...trodde aldri at jeg kunne dele det med noen. Sa det for første gang til noen da jeg var 28 år - da hadde jeg holdt på det i nesten 20 år alene! Har hatt mange opplevelser av å plutselig "bli satt helt ut", spesielt i kontakt med menn- berøring og lignende. men også i andre sammenhenger...feks i møte med autoritetspersoner. Har ikke forstått det før nå siste året at det har hatt sammenheng med tidligere opplevelser, og at det er en type angst. At jeg har en dyp redsel i meg. Har heldigvis begynt i terapi det siste året- og har funnet en god psykolog som jeg kan prate godt med, og begynt og nøste opp i tidligere opplevelser. Har også hatt god hjelp av å komme i kontakt med støttesenter mot incest (de definerer incest som: "seksuelle overgrep begått av noen barnet har et tillittsforhold til". f.eks foreldre, søsken, nabo, lærer eller andre man har hatt et tillitsforhold til.)
Dit kan man ringe (sentret i Tønsberg har døgnåpen tlf...) og man kan få en samtale eller komme dit hvis man vil. Det finnes sentre i de fleste store byer...Oslo, Bergen, Trondheim +++

Jeg vet ikke om dette passer for deg, men vil at du skal vite at det finnes mange muligheter til å få hjelp...både av profesjonelle og/eller andre som har opplevd lignende erfaringer. Fastlegen din er jo også en viktig person for å kunne henvise deg videre til aktuell behandling (psykolog, psykiater el) og er en viktig støttespiller i prosessen. Kanskje har du allerede prøvd ulike behandlinger?- men ikke gi opp hvis du ikke har hatt god erfaring med det, må ofte lete litt for å finne de rette folkene...må kunne få et godt tillitsforhold til dem, og det er jo ikke alle man får rett "kjemi" med :-)
Du har jo allerede tatt det første skrittet- du har satt ord på det og du lurer på om det er noe du kan gjøre med det! Det er et stort og viktig skritt! Finn noen du kan snakke godt med. For jeg vet at det nytter å gjøre noe! lykke til!

Dette kjenner jeg igjen. Tror angst kommer til syne i ulike utrykk. Jeg ble også utsatt for seksuelle overgrep da jeg var barn. Jeg klarte ikke fortelle det til noen før jeg var voksen- i en alder av 28 år satte jeg for første gang ord på det! Holdt det hemmelig i nesten 20 år. Det har vært en stor belastning. Jeg kjenner igjen det du sier om å plutselig "bli satt helt ut" av en situasjon, noe som plutselig minner meg på et eller annet, kanskje en berøring etc..og jeg har fått panikk, eller blir helt satt ut (nesten paralysert) i møte med enkelte "autoritetspersoner". Jeg tror jeg har en dyp redsel i meg, og har ikke sett sammenhengen med tidligere opplevelser, før jeg begynte i terapi det siste året. Jeg har funnet en god psykolog som jeg stoler på og kan snakke godt med. Det er viktig at jeg føler meg trygg i terapirelasjonen for å kunne bearbeide tidligere opplevelser. Jeg har også hatt veldig god nytte av å komme i kontakt med et støttesenter mot incest (de definerer incest som: "seksuelle overgrep begått av noen barnet har et tillittsforhold til" som f.eks foreldre, søsken, nabo, lærer eller andre man har et tillittsforhold til). Støttesentre mot incest finnes i flere byer rundt om i landet, og man kan ta kontakt med dem på tlf for en samtale eller komme til sentret hvis man ønsker noen å snakke med. Sentret i Tønsberg har døgnåpen tlf.
Jeg har truffet mange flotte mennesker der som har hjulpet meg mye i min prosess.

Jeg vet ikke om dette passer for deg, men tror det er viktig at du finner noen du kan snakke godt med, som du har tillitt til. Fastlegen din bør være en viktig støtteperson for deg, og er viktig i forhold til å kunne henvise deg videre til behandling (psykolog, psykiater..) Hvis du allerede har prøvd å snakke med noen og det ikke har hjulpet deg, så synes jeg du skal fortsette å lete etter noen som kan hjelpe deg. Du trenger å finne noen du kan stole på- og det handler jo også om å få god "kjemi" med den man prater med, slik at en kan tørre å åpne opp for det vonde som ligger der og tærer.
Du har jo allerede tatt det første viktigste skrittet. Du har satt ord på det, og du lurer på hva du kan gjøre for å hjelpe deg selv! Flott!
LYKKE TIL! jeg vet det nytter å gjøre noe :-)

Tusen takk for svar til begge to.
Det er selvfølgelig ikke noe nytt at jeg bør snakke med noen om det. Men det er ikke så lett som det burde være. Særlig ikke når jeg får følelsen av at psykologene gjør alt de ikke burde gjøre. En av dem begynnte å klappe og klemme meg og det ble selfølgelig helt feil i mitt tilfelle (selv om det kanskje fungerer bra på andre). Og den neste psykologen begynnte å gråte da jeg fortalte om det, noe som bare gjorde at jeg følte meg enda værre. Vet ikke om jeg bare har hatt uflaks eller om jeg bare må "finne meg fram til den rette" å snakke med...
Men uansett, takk for svar! Også håper jeg at dagmartinius får hjelp og at det går bedre med deg nå

Tusen takk for hjelpen til Undercover også!
Svaret ditt var virkelig til hjelp også er det så herlig når folk tar seg tid til å svare.
Visste ikke om støttesenteret mot incest. Også får du det til å virke som om det er verdt å gjøre noe med saken, at det faktisk går ann å bli kvitt angsten. Det var et oppmuntrende svar.
Og til Dagmartinius...kan godt legge deg til. Takker

Håper noen svarer på schizofreni innlegget mitt under pårørende også >_<'

Kjære deg. Er litt usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg, men jeg velger å prøve. Det er mye du kan gjøre. Jeg vil alikevel gi deg råd om følgende: lege / psykolog. Dette fordi at den type "anfall" du beskriver minner meget om meg selv for noen år tilbake. Da heter det PTSD. En ikke uvanlig arbeidsdiagnose å få dersom man er blitt utsatt for traumer. Men som sagt, jeg er ikke lege eller psykolog, har vært ute en vinternatt før bare. . . Alle gode ønsker og håper alt ordner seg for deg. Det er ingen som skal måtte behøve å ha det sånn. MVH ML

he, he...ser at det kom inn to nesten identiske innlegg. Var redd det første ikke kom på trykk :-) og syntes det var så viktig å få sagt at det nytter å gjøre noe! Alt blir selvfølgelig ikke bra med en gang, det er en tøff prosess, men det er virkelig verdt det. Ser at du har vært uheldig med de psykologene du har vært hos. Synes ikke det er rart at du har fått "hetta" av at de har gitt deg klem(?!) eller begynt å gråte. Det synes jeg høres helt uprofesjonelt ut! Klemming og berøring er noe som i høyeste grad skal være frivillig- og kun hvis du synes det er ok. Og det er sjelden ok i starten (hvis i det hele tatt!) av en terapi-relasjon. Det å få tillitt til en behandler kan ta litt tid, men det finnes bra folk der ute! Hvis du tar kontakt med et støttesenter kan de også kanskje være behjelpelige med å anbefale en terapeut også. Jeg kan virkelig anbefale å ta kontakt med et støttesenter, f.eks kan du jo sjekke ut nettsiden til oslo- senteret: www.sentermotincest.no, en annen nettside jeg har hatt nytte av er www.faenheller.no Lykke til!

Mona Lisa: Tusen takk for svar. PTSD? Er det det egentlige navnet på angst eller noe?
Undercover: Tusen takk for linkene. faenheller.no var faktisk ganske grei (til tross for navnet) :)

Er det foresten noen som vet om det går an å få økonomisk hjelp til å flytte hjemmefra?
Jeg er jo for gammel til barnevernshjelp. Og alle steder jeg spør sier de at jeg må ta kontakt med andre. Greit å skrive fra seg annsvaret for svar antar jeg *sukk*