Når du tenker på det, de menneskene du ser, de menneskene du ikke ser, de som forsto å de som ikke forsto. Jeg har følt mye på kroppen igjennom mitt liv, vi mennesker kan være så stygge, så ufattelig stygge mot hverandre. Du tenkte kanskje ikke på det i går da dere passerte meg med 2 meter avstand, jeg er redd for å snakke med deg, dere gjør meg så redd. Hadde du sett så hadde dere kanskje sett smerten i øynene mine, du skjønner, jeg er vant til å være det "spøkelse" den mange ikke ser. Den som forventer at dere skal være stygge mot meg, akkurat som mange andre var. Jeg ser ikke i tlf for at det er noe spennende der jeg bruker den som ett skjold for å se opptatt ut. Du forteller meg at det er min egen skyld at jeg blir sittende der i ett rom alene, i pausen. For du tenker, hun tar jo tross alt ikke initiativet selv. Har du tenkt deg om to ganger? Har du fortsatt ikke tenkt at jeg er livredd deg/dere. De sier jeg snakker så lite, men de som kjenner meg best vet at dette er feil. Jeg dømmer dere ikke, det har jeg aldri gjort. Så hvorfor dømmer mange meg, pga min stillhet, min tilbaketrukkenhet. Jeg er vant til å være spøkelse, den ensomme sjelen med så alt for mange tanker og så mye å si.
Den som ikke dømmer deg.
Jeg sitter her med ett press i brystet, jeg merker når du ser på meg at det knyter seg ekstra, de lo av meg når jeg måtte slutte på den eneste sosiale jeg hadde. Jeg var ikke sterkt nok sa de. Nei, jeg er ikke sterk nok. Mitt liv har blitt så begrenset, jeg kan ikke holde på med noe som jeg syns er gøy så lenge det gjelder å være sosial i sosiale sammenheng. Det har blitt så ille at jeg heller ønsker og dø enn å være sosial med mange nye mennesker.
Hadde du spurt, hadde du strakt ut en hånd, hadde du i det minste brydd deg. Så kanskje du hadde reddet meg fra situasjonen.
Du så jeg gråt i det jeg løp ut ifra lokalet, du tok tak i meg og ga meg en klem, du sa jeg ikke måtte rømme vekk ifra situasjoner som gjorde meg utilpass. Men jeg vet at du er annerledes nå, at med alkohol så bryr du deg om meg. Jeg vet at når jeg treffer deg neste gang så vil du fortsatt overse meg, jeg vil fortsatt være «hun nye» og jeg vil fortsatt være den dere ikke ser! Hvorfor gjør du meg så redd... hvorfor gjør mennesker meg så redd.. dere viste at jeg slet med angst, noen av dere viste til og med min historie. Men igjen, jeg forblir det spøkelse ingen ser..

Hmmm. Det virker for meg at du tror det er enkelt å se hvordan andre har det selv om du ikke sier det. At man bare magisk skal se det. At grunnen til at folk ikke snakker med deg er at de ikke gidder bry seg. Det tror jeg er vanskelig.

Hei @megmegselvogjeg!

Dette var vondt å lese. Jeg skjønner at livet ikke er enkelt for deg akkurat nå.
Vi mennesker er ikke skapt for å leve alene - det å stå utenfor er aldri enkelt og forferdelig vondt for dem det gjelder.
Når selvfølelsen og selvtilliten er på bunn, så er det fryktelig vanskelig å gjøre noe som føles riktig. Kommentarer, blikk ect er signaler som kan få enhver i samme situasjon til å vippes av pinnen. Da vil alt føles galt.

Dette er normalt noe som blir bedre med tiden, men det er kanskje en ide å ikke disponere seg for mye i store sammenkomster. Det er nok enklere å bygge selvfølelsen og selvtilliten med personer man er trygge på og som vil deg vel.


Ingen vil vel bli behandlet slik som du føler det? Kutt de dårlige båndene og ta vare på de personene som gir deg energi.


Ønsker deg en super sommer:)!

Jeg tenker at hvis det ikke er nære venner el familie så blir jeg ikke overrasket.Det har noe med at alle tenker de har nok med seg selv og sitt.jeg føler meg ofte usynlig og at ingen ser meg alle rundt meg hadde vært i uenige i dette.de fleste hadde sagt hvis det er noen som ikke er usynlig så er det deg.altså det er min følelse av å ikke bli sett.de rundt deg kan ikke vite dine tanker.kanskje tenker noen av dem det samme som deg.kanskje noen der også tenker de er usynlige og redde.det jeg prøver å si at folk i dag er då opptatt av seg og sitt at de ikke tenker over at du kan føle deg usynlig og redd.det høres brutalt ut men dagens verden.

Takk for ord til det jeg skrev!

Dette er skrevet til en situasjon jeg sto i, som jeg skrev «dere viste at jeg slet med angst, noen av dere viste til og med min historie». De var allerede klar over hvorfor jeg var slik jeg er. Men det er riktig som du sier mrsfreak1983, dette er dagens verden, folk er mer opptatt av seg og sitt.
Denne situasjonen var en sosial hobby som jeg var med i før, men jeg måtte tilslutt gi meg etter at det tok mer knekken på meg enn det ga meg glede, jeg ble aldri en av gjengen og jeg var alltid «hun nye», uansett hvor mye jeg faktisk prøvde. Så jeg har gjort som peterpan sa, jeg har tatt bort de dårlige båndene.
Jeg har kommet så langt inn i angsten og blitt så isolert at jeg heller vil dø når jeg står ovenfor det sosiale. Livet har blitt begrenset så jeg føler at jeg ikke klarer å leve ett liv der jeg kan gjøre det jeg vil.
Jeg har blitt så mye mobbet gjennom livet at når folk ser litt ekstra lenge på meg, ler eller visker så er jeg overbevist om at de vil meg vondt, jeg vet med meg selv at jeg tar ofte feil her men i situasjoner det blir for mye folk på en gang så klarer jeg ikke å holde på fornuften. Katastrofetankene kommer og jeg får panikk, eller en flukt følelse..
jeg håper jeg en dag skal kunne slippe å føle det slik jeg gjør i dag, for dette er vondt! Å kommer jeg meg ikke ut av dette så føler jeg at det ikke er vits til å fortsette.

Hmm. Isolerte liv kan være vonde. Jeg er selv isolert og skulle ønsket at jeg var sosial. Kroppen vil ha kontakt men jeg tør ikke. Ambivalent følelse.

Men om vi ser litt i en annen retning. Er det noen måte å krydre opp det isolerte livet? Har du kanskje noen intresser du kan bygge en hobby på. Få ting å gjøre om dagene. Selv om det ikke er sosialt

Limbeck77:
Takk for svar.
Isolerte liv kan absolutt være vonde, mitt føles slik hvert fall.
Jeg hadde en god hobby noe som gjorde meg glad lenge, men det var også denne hobbyen som jeg har beskrevet om over her. Men jeg har begynt å tegne litt smått igjen, det gir meg noe ro. Så det er en start på noe hvert fall.
Jeg håper jeg en dag kan gå ut døren og bli kjent med mennesker, og føle en slaks trygghet i omgivelsene. Men akkurat nå føles det umulig, håper med rett hjelp så kommer jeg en vei.