Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg klarte meg. Det kan du også!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg klarte meg. Det kan du også!

juni 26 2018 - 20:07
Jeg er en ung dame. Kan jeg vel si? 27 år gammel.

Hva mente jeg med at jeg klarte meg? Jo. Jeg overlevde depresjonen jeg fikk av å ha angst.

Jeg startet livet mitt med mye uro hjemme. Dette førte til at jeg mistet konsentrasjonen på skolen, passet ikke inn. Jeg begynte å vise følelsene mine med sinne, men da ingen plukket opp at jeg egentlig var et utrygt og trist barn, gikk følelsene mine tilbake. De gikk innover. Jeg var en tikkende bombe. En dag sa hodet mitt at det var nok. Nå har du det FOR vondt. Så det kobla ut. Midt på gata fikk jeg mitt første angstanfall. Dette var mitt første møte med det som skulle ta over livet mitt de neste 10-15 årene av livet mitt. Også noen av de viktigste. Jeg dissosierte. Hva er det tenker du kanskje? ja.. for det visste ikke jeg. Jeg trodde jeg hadde blitt dødssyk, Jeg googlet (ja, google fantes på den tiden) svulst på hjernen. For det var jo det eneste jeg kunne tenke meg at var galt med meg. Jeg var heldigvis ikke dødssyk. Det tok mange år før jeg skulle forstå hva som skjedde med hodet mitt. Jeg ble henvist til DPS for å utredes, og jeg fikk en haug av angstdiagnoser. Men hva hjalp dette meg? Det hjalp ikke. Jeg ble til angst. Jeg trodde at jeg ikke var mer som menneske. Jeg gjorde det dårlig på skolen, for jeg var jo syk. Jeg turte ikke å gå ut. For da kunne jeg dissosiere, noe jeg da fortsatt ikke visste hva var. Men det er altså slik at hodet vårt kan gi beskjed at nå orker jeg ikke mer. Nå må jeg ha en pause her. For en 13, 14, 15, 16 +++ åring er dette ganske skummelt. Plutselig kan jeg ikke føle kroppen min, jeg mister all kontroll og blir livredd.

Jeg fikk aldri hjelp. Jeg fikk bare diagnoser. Hvorfor var det nå slik? Holder de fortsatt på med dette? eller får dere unge hjelp for plagene deres idag, fremfor å bli til en diagnose?

Vel.. Etter å ha droppet ut av videregående, mistet kontakt med familien og flyttet til en annen by, så fikk depresjonen virkelig satt sine ben i kroppen min. Jeg var dypt deprimert og bodde med en eldre og voldelig kjæreste. Jeg nådde bunnen. Jeg var klar for å dø. Og det var det dagene mine gikk til. Jeg jobbet ikke. Jeg satt hjemme, i sofaen til kjæresten min og tenkte på at jeg skulle dø. Men hvordan?

Jeg gråt og hadde det forferdelig.. Jeg hadde jo ikke fått til noe i livet.. Til slutt innså jeg at jeg måtte ha hjelp. Men hvordan var dette nå igjen? Fastlegen ja... Jeg fikk en time hos en ny fastlege. Han satt meg opp på Cipralex og vi hadde faste møter to dager i uka. Endelig var det noen som så meg. Han brydde seg. Han ville at jeg skulle leve! Han sørget for at jeg fikk arbeidsavklaringspenger, og fikk meg til å få en psykolog. Jeg er på dette tidspunktet 19 år.

Jeg var heldig. Jeg fikk raskt time på DPS, med en fantastisk psykolog. Han så meg. Han så hva jeg hadde opplevd, og han utfordret meg. Og jeg var villig til å jobbe. Jeg skjønte plutselig at jeg var verdt noe. Jeg går hos han til jeg er 21. Jeg blir gravid med kjæresten. Selvfølgelig ikke med vilje. Dum var jeg kanskje. Men det var dette som snudde livet mitt på hodet (oppfordrer ikke til dette).

Jeg forsto at det var noe annet som var større enn meg selv. Et liv jeg har skapt, som jeg nå har ansvar for, som jeg ikke kan svikte. Dette betydde at jeg kunne ikke svikte meg selv lenger. Jeg må faktisk jobbe hardt for meg selv, for å bli frisk! Og det ble jeg nesten... Så fikk jeg et slag i tryne igjen. Kjæresten var utro. Jeg var høygravid, han var utro. Hvordan fikk jeg vite det? Jo.. "dama" hans sendte meg en drapstrussel på sms. Hun skulle drepe både meg og barnet i magen min.

Så. Jeg flytta. Hjem til hjembyen. Men når man har baby i magen så er det ikke bare å ignorere faren til dette barnet. Så jeg kjempet en lang kamp om deres relasjon. Jeg sørget for at han fikk tilsyn og hjelp med å være pappa. Jeg kjempet meg gjennom psyken ved opphold på mødrehjem betalt av barnevernstjenesten (frivillig), jeg kjempet meg gjennom to år med voksenopplæring for å nå drømmen min. Jeg skulle hjelpe andre som hadde vært gjennom en lang kamp, sånn som min egen. Jeg fikk gode karakterer og kunne være stolt for første gang i mitt liv. Jeg hørte faktisk ordet stolt fra foreldrene mine.

Idag er jeg nesten ferdig utdannet i faget mitt, og jeg skal snart ut i praksis hvor jeg skal møte mennesker som er der jeg var for ikke mange årene siden. Nå bruker jeg erfaringen min som motivasjon og kunnskap for å hjelpe andre. Og jeg håper at dere som sitter og tenker at livet er umulig og ikke har noen tro på at det blir bedre. Vær så snill, kjemp kampen for dere selv. Om du kjemper, så klarer du det. DU er verdt det. Ditt liv er verdt noe.

Det er mange detaljer i dette innlegget som ikke fikk bli med fordi jeg ikke vil utlevere meg helt her, men om du vil snakke med meg om hvordan jeg har fått hjelp til å klare alt dette helt alene, så bare spør. Jeg tror jeg kan svare på ganske mye!
Avatar

Godt å høre :)

juni 26 2018 - 21:29
veldig hyggelig å høre du har kommet deg åvapå etter så mye drit. utdyper ikke så mye mere her, ettersom jeg sendte deg en melding. men takk for att du la ut ett motiverende innlegg.
Avatar

:)

juni 26 2018 - 21:37
Så hyggelig at dere svarer på innlegget mitt.
Husker jeg startet en facebookgruppe for flere år siden da det sto på som verst for meg. Men jeg meldte meg ut da livet mitt tok en annen retning. Det var mange unge som var her inne da, som jeg snakket en del med. Er det fortsatt det?
Til forsiden