Potensiell Trigger Warning: død
Jeg har i ganske mange år hatt en redsel for å dø, men den har vært spesielt sterk de siste ukene og månedene.
Jeg har gått i en uke nå og vært kvalm og svimmel på grunn av denne redselen, og aldri ønsket å være alene pga redselen av at noe dårlig kan skje.
Jeg har også blitt redd for å sovne, fordi jeg ikke vet om jeg kommer til å våkne igjen.
Jeg har aldri turt å dele dette med noen fordi de aller fleste ser bare på det som en helt naturlig del av livet. Men jeg er ekstremt redd for å bli eldre, og til slutt dø. Tanken på å ikke eksistere lenger, eller å bli glemt av de rundt meg er så påtrengende.

Jeg er så redd for å miste de rundt meg, spesielt mamma og pappa, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skulle klart meg uten de, eller om jeg i hele tatt hadde klart meg uten de.

Jeg vet dette kanskje virker veldig teit for mange, men jeg følte jeg måtte dele det med noen

Jeg er i samme båt, dødsangst, hypokondri og somatisering...

Det en må tenke på at vi alle skal dø, vi kom fra ingenting og vi blir til ingenting.. Selv om det er klart at vi ikke vet hva som skjer videre så kan vi ikke leve i en lammelse. Det beste en kan gjøre er og godta ens mortalitet og være delvis glad i den, dette er utrolig vanskelig og det er noe jeg jobber med selv - Tenk bare hvorfor vi setter pris på opplevelse fordi det tar tid og vi har ikke evig tid for å oppleve alt - men vi har mye tid.

Kanskje når vi dør så går i vi i en timeloop, kanskje du er jeg og jeg er deg og vi skal oppleve ting tusenvis av ganger, det er mange eksistensielle spørsmål vi kan spørre oss selv om.. og mange vil ikke gi deg et svar.

Men at vi alle skal dø er en absolutt og du er ikke alene i denne båten. Den beste måten tror jeg for deg å komme over denne angsten er å lage deg selv en filosofi som du kan kjenne på og godta.

Det er vanskelig å bli kvitt denne følelsen, men tenk også på hvor lammet du blir, du vil ikke sitte å gruble over dette i mange år, kanskje du allerede har gjort det, lag øyeblikk med dem du er glad i og sett pris på tiden vi har.

En god filosof jeg kan anbefale som hjalp meg en god del med eksistensielle spørsmål var Alan Watts, han har mye interessant å si.

Og når det kommer til søvn så kjenner jeg meg også igjen der, på mitt verste med angst så turte jeg heller ikke å sovne pga tankekjør og at jeg ikke skulle "våkne". Men du kommer til å våkne og det vet du innerst inne, det er derfor du må lære å la disse tankene flyte og den beste måten du kan gjøre det på er å akseptere det som er.

Jeg anbefale deg sterkt å ta kontakt med fastlege og høre om å bli henvist for å gå gjennom terapi på DPS eller med lege eller noen, dette kan hjelpe deg å finne din filosofi og logikk. Du kan også nevne om du har tankekjør om du kan få noe medisin som quetiapin som hjelper med å stoppe tankekjør eller noe annet, men om den eller noe annet så hjelper legen med det.

Jeg vil avslutte at det er absolutt ingen skam å snakke om dette med noen, men om en snakker med venner og kjære for mye om dette så kan det fort bli tungt i lengden (men snakk selvfølgelig om det med noen du stoler på om du ikke har det) - jeg gikk gjennom dette også, det er derfor jeg anbefaler ekspert hjelp.

Jeg har troen at du kan få til å fikse dette reddforado.

Alt godt og ikke gi opp, og godt nyttår når den tid kommer, og bare fortsett å skriv - så svarer alltid noen deg!

-Guts

Hei, jeg har slitt med dødsangst i mange år nå, men i det siste har dette blitt ille. Jeg vet jeg ikke er alene om og ha denne type angsten, men alikavel så føler jeg meg alene om dette og at ingen forstår..

I det siste har jeg blitt redd får det og sove pga det og være redd får og ikke våkne igjen, spise ute, ha men venner av venner i bilen får og kjøre de hjem, vis jeg har vondt i kroppen eller at jeg blir syk.

jeg begynner og bli ganske lei av og være så mye redd heletiden, men har jeg vært på en psykolog time, men akkurat der jeg var så var ikke det noe får meg

Så jeg lurer på hva som kanskje har hjulpet dere eller om dere har noen tips til hva som kan hjelpe?

Hei Benedicte, jeg nevnte det litt over - men alle sine erfaringer er forskjellige selvsagt.

Ene tingen som har hjulpet meg mye er å finne noe filosofier som kanskje kan hjelpe, livet er jo ikke så veldig rasjonelt til å begynne med. Mye av det med dødsangst er å godta at vi ikke har kontroll, dette er selvsagt ikke lett.

Men tenk å sitte i 10-30år å bare være redd- til slutt blir en lei og en innser at det å sitte å gruble på dette så lenge ikke fører til noe større svar Om en har dødsangst så kan det potensielt gå over til å bli hypokondriske tendenser, så det er derfor fint å ta tak i det i roten som er tankene tenker jeg.

Det er veldig fint å ha noen å snakke med fordi det er da vi har best refleksjons muligheter, å si tankene våre høyt og sparre med noen så vi får dannet oss mer reflekterte svar fra oss selv. Du sa psykologen du hadde ikke funket for deg, jeg vil anbefale å høre om du kan få byttet - det er ikke uvanlig at en psykolog ikke er din match og vi må av og til bytte før vi får en god en - samtidig så kan det være at vi trenger mer enn en time for å finne dette ut - grunnen til dette er at ofte de første samtale timene er litt utredning å spørsmål før en går inn på selve problem diagnosen for å løse angsten vi har.

Men mine tips er følgende:
-Finn noe filosofi rundt døden om livet og gjør noen dykk der, om dette er at du hører på forelesninger eller taler på Youtube/spotify eller om du leser er et fett (min personlige anbefalning er Alan Watts - men det fins veldig mange). Jeg vil også anbefale å lese litt på Ingvar Willhemsen, kanskje se på boken hans sjef i eget liv (jeg lånte nettopp denne selv fra biblioteket og skal til å begynne å lese på den)

-Om du syns tankene blir for mye, prøv skubb dem vekk og gjør noe - du vet du ikke får noe ut av tankene når du sitter alene å tenker på dem - så om du klarer å sette av tid til å tenke på dem produktivt med noen eller med å lese/høre på noe så det ikke tar hele dagen din av og på så er det en fin start. Husk at om du tenker mye og har masse angst så kan dette gå utover kroppen i lengden (ikke på noe farlig måte - men at det blir en påkjenning i form av stress o.l)

- Og selvfølgelig ha noe å gjøre på, tren, ha et prosjekt noe å se framover noe å jobbe mot


Det er sikkert mye mer jeg kan skrive om tips - men jeg tenker dette er det viktigste for meg selv. Jeg skjønner godt at du føler deg alene om angsten.. og det er som du sier du er ikke det, men de fleste av befolkningen har ikke angst så mye på agenda og døden som oss som virkelig har angst - Husk at vi har kontroll på mye men det å aksepter at vi ikke har kontroll på alt er veldig viktig for å overvinne angsten - dette kan ta tid for noen og mindre for andre.

Ikke vær redd for å sovne Benedicte - kroppen tar godt vare på deg og du kommer ikke til å dø om lukker øynene (kroppen vår er et vidunder som har gått gjennom tusenvis av år av utvikling og den passer godt på oss når vi sover) - om søvn problemene vedvarer ta kontakt med lege og forklar problemet. Jeg skjønner godt at du er redd, men som jeg sa i mitt tidligere svar så er dette noe som kan fikses - og det at du skriver her er et veldig godt initiativ fra din side!

Jeg håper at mine ord var til noe hjelp, vi alle er forskjellige så det er ikke nødvendigvis at mine svar er det som passer best for deg - men jeg vil tro noe kanskje kan være til bruk, hehe! :)

Jeg ønsker deg alt godt
-Guts

En psykiater jeg hadde for mange år siden anbefalte meg å lese boken "Dying to be me" av Anita Moorjani. Finnes på norsk også. Den gjorde noe fundamentalt med dødsangsten min, og den var borte i mange år før den tok seg noe opp igjen når jeg ble veldig syk i 2019. Men selv da, så hjalp den boka meg og nå er dødsangsten 90% borte igjen. Den er ikke triggende, men gjør noe med hvordan man ser på døden. Også var det en psykiater som anbefalte den, fordi den faktisk har medisinsk interesse og. Så for meg betydde liksom det endel.