Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Invitert på fest

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Invitert på fest

aug 22 2013 - 21:02
Hei
Jeg er invitert på en fest i helga, men kjenner at angsten er nærmest ukontrollerbar. Jeg kan komme til å bli sittende i en krok for meg selv meste parten av kvelden. Men bør jeg presse meg til å gå?, jeg kommer nok aldri til å bli så mye bedre av denne angsten jeg sliter med, så er vel en dårlig ide å isolere seg fra alt.

Kan jeg forvente at mine venner skal akseptere meg som jeg er?, bør jeg fortelle dem om hvordan jeg har det?, er så utrolig usikker på hva jeg skal si. Dette er en gjeng jeg ikke møter så ofte så er utrolig vanskelig.

Får vel bare kjøpe meg en flaske vin å gå..... men skummelt blir det.
Avatar

.....

aug 23 2013 - 07:08
Hva er det de skal akseptere?. Ja du har angst som du skriver men jeg tror du over tenker ting, nå vet ikke jeg hvor godt du kjenner disse personene og hva de vet om deg men som regel så inviterer de deg for at de vil ha deg der og en fest er jo også en sosial sammenkomst og ikke akkurat et sted og tid for å lete etter aksept ved mindre de vil høre og spør deg spesifikt

Men altså, hva er det .verste som kan skje om du går?. Du bli sittende litt alene, er det kjedelig eller ensomt så bare drikker du et glass vinn eller to også går du igjen for høflighetens skyld. Men hva om det faktisk blir litt kjekt og du blir sittende?. Ikke lat angsten ta overhånd, du dør ikke om du går. Hopp i det.
Avatar

Sosiale sammenkomster med angst?

aug 23 2013 - 08:28
Det kan jo være skremmende noki seg selv å tenke på dette. Hovedproblemet ligger i det at vi søker aksept hos andre og spiller roller fremfor å være oss selv fullt ut. Jeg har selv åpnet meg opp for alle og enhver som er villige til å høre og det er ikke noe problem å finne aksept for at man sliter. Med informasjon så åpner man opp mye mer enn om en ikke sier noe og bare er stille.

Da jeg først begynte å fortelle om ting så var det veldig vanskelig. Etterhvert har det bitt lettere og lettere, og jeg kan vel også si at det har vært en faktor som har vært helt nødvendig for å kunne akseptere meg selv som den jeg er. For det er egentlig der sakens kjerne ligger. Ved å gjøre seg litt sårbar så åpner man også opp rom for at andre kan dele av sine egne erfaringer. Mange har fortalt meg om sine problemer og gitt meg innsikt i at folk rett og slett ikke er så vellykkede og "normale" som jeg først trodde. Det er masse som ligger bak fasaden og det har tatt vekk en enorm bør å kunne lære å se dette i folk jeg møter. Dog, det kommer også med sine konsekvenser da jeg fort kan kjenne på emosjoner til mennesker som er rundt meg. Om energien er lav så setter jeg meg selv også i det og det gjør at det er ganske vanskelig å forholde seg til sosiale situasjoner ettersom man ikke helt har kontrollen på egen energi og hvordan en skal beskytte seg mot det som kommer utenfra.

Det hele er en omfattende prosess. Det vil uansett være viktig å huske på at en trenger å ta ett steg av gangen og ikke prøve å skynde seg altfor fort. Har vært utenfor arbeidslivet siden 08 og ser helt klart at jeg har et godt stykke igjen før man kan fungere på en slik måte igjen. Jeg lar ikke det legge en altfor stor demper på ting av den grunn fordi det hele har åpnet opp muligheter på andre områder som jeg trolig ellers ville gått glipp av. Jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv og kan også se andre på en helt annen måte. Hvilket i seg er veldig verdifullt. Hva en kan bruke alt til vil vise seg senere og jeg føler jeg er på rett vei mot et liv som slettes ikke er så verst og som kan gi meg utvikling og ekspansjon videre.

Det handler i stor grad om å finne sin egen vei å gå fremfor å skulle følge etter andre. Dette er noe vi gjerne får motstridene beskjeder om og vi får et kunstig bilde av hvem vi skal være. Om vi ikke er ærlige med oss selv så vil vi utvikle symptomer som bl.a. angst.

Den viktigste leksen blir da først og fremst å være ærlig med seg selv og å kunne gjengi dette overfor andre uten å skulle skamme seg over hvem man er. Når den barrieren er knust så åpner ting seg opp på en helt ny måte. Når man er ute i det daglige og ser andre mennesker så kan en helt tydelig se hvordan ego svever rundt i innlærte og egenproduserte illusjoner. Det genuine og ekte er det et stykke imellom, men det er fantastisk når man kommer over det.

Det finnes mange ting å gjøre og å oppleve selv om man føler at en ikke fungerer. Ting må prøves og erfaringer må hentes inn for å skape en utvikling. Det handler ikke om å leve opp til et urealistisk bilde av noe en slettes ikke er, men å finne seg selv og gi det aksept.
Avatar

..

aug 23 2013 - 16:43
Jeg tenkte akkurat som deg i Mars, da jeg va invitert i et bryllup. Det var så ille da, at jeg meldte avbud pga at jeg var permittert på jobben og ikke hadde penger o.l. Idiotiske undskyldninger. Var ingen jeg kjente der bortsett fra bruden, så jeg feiga skikkelig ut. Så for meg alle slags scenariorer om at jeg ble sittende helt alene, og bare stammet hvis noen snakket til meg og jeg ble nervøs (jeg gjør det).
Har enda ikke angret, men har dårlig samvittighet overfor bruden fortsatt.

Du burde prøve å gå, du kan sikkert bare dra igjen om du ikke trives? Kanskje blir det suksess også. Men gjør det som kjennes best ut :)
Til forsiden