Jeg er helt ny her inne og synes det er litt vanskelig å skulle sette ord på det jeg føler, men håper noen vil dele sine tanker.
Jeg har hele livet kjent på en indre uro som jeg har lært meg å leve med og som jeg har klart å kontrollere. Helt til nå..i voksen alder.
Det jeg opplever som angst.

Jeg er i 100% jobb og trives veldig,jeg har kjæreste og venner,og har stort sett lite å klage over, ingen bekymringer over noe spesielt. Men jeg våkner med en redsel, og jeg sovner med en redsel jeg ikke kan forklare.
Jeg føler hele tiden at noe grusomt skal skje, og bekymrer meg helt uten grunn. Dette påvirker meg både hjemme, på jobb eller blandt venner. Jeg kan kjenne redselen i brystet og i halsen og i magen.

Noen ganger når jeg våkner så kan jeg kjenne meg så redd at jeg ikke orker å så opp før jeg tvinger meg selv. Plutselig er det å gå på butikken blitt en utfordring. Har ikke sosial angst, da jeg er en veldig utadvendt person. Men jeg må ta meg skikkelig sammen for å klare å gjøre noe så lite.

Har sendt en melding til fastlegen min om dette og han ønsker meg inn til en time. Jeg har ikke bestilt time og er veldig skeptisk til om jeg skal det. Føler jeg ikke vil gjøre så mye ut av dette siden jeg bare ønsker at det skal gå over sånn at jeg kan leve som før.

Noen som har opplevd lignende, eller som har råd til hva jeg bør gjøre?
Romeo_27

Jeg hadde det slikt jeg også lenge, helt til jeg dessverre fikk angst for 5 under siden. Det er veldig viktig at du er åpen om det til familie, venner og kjæresten din. Dra til fastlegen din og fortelt han alt, så du får riktig behandling og hjelp. Jeg blir også veldig sliten av småting jeg og, selv om jeg jobber 100%.

Jeg er selv veldig ny når det gjelder angst. Eneste rådet jeg kan gi deg, er at du bør tenke positivt og ikke la deg bli kontrollert av negative tanker. Angst er ikke farlige i det hele tatt, så prøv å hold deg rolig, selv når den treffer. Lykke til! :)

Du har nok rett i det du sier , så jeg skal ta kontakt med fastlegen :-) Lykke til selv :D

Siden disse angstene kommer ved innsovning og oppvåkning, har du mareritt? Er det vonde hendelser i livet du har prøvd å fortrenge, skyve unna bevisstheten din?

Gjør du nok ting som gleder deg?

Tror Shivis9 har veldig rett, åpenhet og ikke la seg skremme av angsten, - hei er du nå der igjen kan både du og jeg si til angsten. Takk særlig for utsagnet om at angsten ikke er farlig, det er godt å se skrevet på trykk!

Nei er ingen mareritt eller noe jeg har opplevd tidligere. Men føles som at søvn er eneste perioden der hjernen er av og angsten er borte men at den kommer tilbake med en gang jeg våkner.

Er også ekstremt obs på lyder rundt meg. For høye lyder osv. Jeg kan stå å vente på bussen og hvis jeg hører noen gå bak meg så kan jeg bli redd. For sånne småting. Jeg vet ikke hva jeg er redd for eller hva som gjør meg så urolig så er utrolig frustrende :/