Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Indre sorg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Indre sorg

april 6 2019 - 01:20
Forleden var jeg på besøk og jeg var spent.Jeg skulle møte familien til en jeg kjenner.Jeg gruet meg så mye hva hvis de ikke liker meg.Hva hvis de avviser meg og på starten følte jeg skikkelig på det men det gikk fint og det var koselig men jeg kjempet med krigene inni at tilslutt selv om det går bra følte jeg bare tomhet.Jeg var helt tom til slutt.Når jeg var der så tenkte jeg på den sorgen av å ikke ha egen familie den sorgen er så mektig.spiser meg opp.Å vokse opp med psykiatri og slite psykisk i mange år så mister man de mulighetene til å ha noe såkalt normalt liv.Når andre tenker på å ha barn og gifte seg så går man i en annen jordklode.Alt dreier seg om det blir så vanskelig når psykologen min er på ferie.Blir det endringer rundt meg nå igjen da.Håper den nye psykologen er flink.Nå er jeg innlagt på psykiatrisk sykehus igjen.Man kjemper kriger og man takler ikke endringer rundt seg for ellers blir alt utrygt igjen.Altså mens andre planlegger ting med familie blir det planlagt rundt meg så noen er rundt meg om dommerne.Dette er realiteten det er ikke noe positivitet.jA men dette går så bra så.Dette gikk jo kjempebraJeg er hele tida i kriger og de som forstår er kompis og psykologen min.Jeg mistet mye på veien og selv om det er kjempe stress å ha barn likevel er alt verre enn å ikke ha det i det hele tatt for det er en stor sorg også blir det forsent.Jeg hater hvis folk sier de forstår som faktisk ikke gjør det for de kan umulig forstå.Ofte er det slik at folk ser det de ønsker å se.Det bilde de har av en mesteparten av tida skjønner jeg ikke hvem de prater om engang.Indre splittelse og fremmedhets følelse gjør at jeg ikke kjenner meg igjen i andres beskrivelse.Kanskje er det slik ser man en som smiler så tror man personen er blid og sier man sånt til meg da er det garantert krig der med engang.Derfor skjønner min kompis meg og psykologen og det er bra det at noen gjør det.For pårørende er det alltid vanskelig for de blir jo slitne det er sikkert og visst men de sier ihvertfall ikke vi forstår dette De vet hvor komplisert ting er og er glad jeg har hjelp mens de hjelper meg på andre måter.De vet jo selvfølgelig hvor vanskelig dette er at jeg ikke har egen familie og det er jo trist for dem også at jeg har det slik.Så mens andre tenkte å gifte seg seg å ha barn var det å ha det så stabilt som mulig rundt meg det viktigste så jeg ikke blir akuttsyk dette er prisen og livet for noen som vokser opp med systemet at i tillegg til lidelsen man har kommer denne sorgen over alt det tapte.Det fins ikke noe som gjør meg mer rasende enn folk som ikke har vært oppi dette men jeg skjønner hva du mener.Jeg skjønner deg så godt.Jeg føler ofte jeg er på en annen planet for jeg er såpass fremmed for meg selv det fins ikke ett meg der hvor det skal være ett meg.Det er splittelser og kriger og mye som foregår så jeg er helt utslitt.Så denne sorgen av å ikke ha egen familie og den trenger seg på og trenger seg og trenger seg på og jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å klare dette her for det spiser meg innvendig.Jeg er glad jeg har en behandler som ser og skjønner hva jeg prater om og en venn for mesteparten av verden gjør ikke det.Resten ser det som passer dem og jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene for alt er fremmed innvendig og alt er uvirkelig rundt.Så selv når ting går bra så er det bare tomhet igjen.Så mens andre planlegger rundt hvor de skal ta med barna så skal det planlegges rundt meg ny sommer hvor jeg skal være mens jeg går rundt med indre kriger og tap og alt annet kaos og går med usynlige tårer og ser andre leve slik jeg skulle ønske før alt gikk galt for gjennom årene har det vært enten selvmordsforsøk og når ting ble mer stabile rundt nå har krigene bare fortsatt.krigene som aldri sluttet.Man må tenke seg om og ikke skape bilder av andre mennesker som ikke har noe virkelighet i for man vet ikke hvordan det menneske hva slags kamper de kjemper.Jeg måtte bare få ting ut her.Nå ble det mye her altså.Har dere de sorgene over å ikke ha egne barn og det å være gift?Opplever dere at mennesker som ikke kjenner dere beskriver dere helt annerledes at dere ikke vet hvem de prater om på en måte?Jeg bare lurer på hva dere andre mener om denne typen for sorg?
Avatar

hallo

april 6 2019 - 21:11
du har det vondt
jeg skal ikke si jeg forstår
å være barnløs må selvsagt være tøft
jeg har to barn
de er 18 og 16
når de var små var jeg så mye syk
inn og ut av psykiatrisk
gjentatte selvmordsforsøk osv
skulle ønske tiden kunne skrus tilbake
skulle så gjerne hatt tiden tilbake!
jeg plages av mye dårlig samvittighet
at jeg ikke har vært der osv
jeg skal love det er hælvete også
å være pappa og alvorlig psykisk syk
det går liksom ikke overens
det passer ikke sammen
håper du kommer deg igjen
at din smerte blir mindre
det er mitt håp i alle fall ;)
Avatar

Hei

april 7 2019 - 12:40
Det er jo flere sider av forhold.Tenk på alle krangler og problemer i forhold.Tenk på alle som gifter seg , og senere går fra hverandre.Tenk på foreldre som får store problemer på grunn av barna.I sameiet jeg bor i er det en mann og en dame som bor sammen.De krangler om natten og kvelden så de nærmeste naboene blir alvorlig forstyrret.
Avatar

Hei

april 7 2019 - 14:13
Ja det er sant det med mye konflikter og folk som går fra hverandre.Mange har vanskelige brudd OT ting kan jo ramme barna.men det jeg prater om er mens folk for eks planla å ha barn el gifte seg så var jeg innlagt på sykehus at hele tida var det andre ting rundt meg så tiden gikk også.det er vanskelig det der noen har alt og mister alt mens andre har kjenner ikke til den verdenen for det var så mye annet rundt.jeg jeg var i tenårene når jeg havna i systemet og det er klart man mister jo mye og det er den sorgen.det er då kvelende.hvis ting ikke ble slik så hadde jeg vært gift i dag,Jeg hadde hatt barn og karriere.Det er mye sorg og dette med barn.Jeg har aldri valgt dette livet.Det er sant mange går fra hverandre og det er ofte vanskelige brudd og barna blir jo oppi alt dette her.Flere og flere blir aleneforeldre.
Men dette er en annen diskusjon.


Avatar

hallo igjen

april 7 2019 - 14:37
skjønner hva du mener
ting ble ikke som det skulle
husker jeg som liten tenkte på år 2000
da ville alt være så mye bedre
jeg hadde god utdannelse
vakker kone familie hus osv
ingenting ble slik
ingenting
Til forsiden