Føler meg som en hypokonder av og til... Er det det man kaller helseangst? Eller er det bare generell angst? Tror samboeren min er lei av meg stakkar... Men han er nå bare grei likevel... Og prøver å få meg ut av mitt eget hode... Eg har dødsangst.. Eg er livredd for å dø fra ungene mine.. Vil se de vokse opp og være der for de.. Eg er overvektig.. Og har slitt i mange år med å prøve å komme meg ned i vekt uten hell.. Kroppen jobber mot meg.. Får hele tiden høre at eg har større sjans for blodpropp og hjerte og kar sykdommer feks.. Og andre ting.. Har slitt med reflux og smerter i magen, igalleområdet og i lungeområdet osv.. Så noen ganger føles det kanskje som om det var hjerteinfarkt.. Når eg hele tiden får det messa om og om igjen så blir eg jo livredd for alt vondt eg kjenner... Kjenner eg noe eg ikke har kjent før så holder eg vertfall på å dø.. Angsten tar helt over og eg vet ikkje ka eg skal gjøre.. Har snakka med lege om tabletter, men han er bare vanskelig.. Føler eg.. Han har gitt meg en sort, som eg reagerte veldig rart på som eg ikke tør ta igjen, så gav han meg en annen som eg ble veldig skremt av pakningsvedlegg og turte ikke ta.. Så ville ha han til å skrive it en tredje sort til meg.. Har kommunisert via e-konsultasjon.. Og etter mye frem og tilbake så føler eg nå at legen ikke vil svare meg lenger.. Siste anbefaling var å ta en av de to eg har fått resept på.. Men det ligger ingen resept inne.. Og eg har de ikke fysisk.. Bare den ene eg ikke tålte.. Og dette fortalte eg.. Siden har eg ikke hørt noe.. Grei lege ellers.. Blir paranoid og..

dødsangst og frykten/hyperkonder/generell angst som kan følge og utvikle seg fra en angs,t dødsangsten, der er nok beste samtaleterapi og lese bøker om emnene, prøve og lære hvorfor tenker du sånn og hvorfor du er redd for og dø, alle har nok innerst inne en slags dødsangst, men det gjelder og ikke la det styre hverdagen og tankene, man kan tross alt ikke bestemme over døden. Det er vanskelig når man har den frykten, men ikke la den styre alt av dine tanker og tid, lær teknikker for og skifte fokus, endre tankegang og finn ut bunnen i frykten, en samtaleterapaut vil nok kunne hjelpe deg på vei, og dra på biblioteket og ikke se om du finner noen bøker på psykologi seksjonen.

Når jeg tar meg i og tenke for mye på det så begynner jeg og diskutere med meg selv, høres sikkert litt gal ut haha men det hjelper, jeg sier hvorfor tenker du på dette her nå, hva som sier at jeg skal være syk nå? jeg prøver og rasjonelt diskutere litt med angsten.

Jeg forteller også meg selv, nå driter du i disse tankene, de kan stjele litt tid men ikke for mye nå er det på tide og tenke på noe jeg ser frem til, plutselig sitter jeg istedet og planlegger sommerferien...og frykten er lagt seg og den forsvinner, jeg er med andre ord ikke redd den lengre, men jeg aksepterer den kommer av og til og da er mitt fokus at greit nå kom en frykt her som egentlig ikke har behov for og være her men greit den er her, nå får det være sånn bare vit den får ikke bestemme helt den får komme frem si hei jeg kan ikke kontrollere det, men jeg kan kontrollere hvor mye tid den skal få være her.

Jeg krangler med den, jeg diskuterer med meg selv hvis jeg må, hva som må til for at den ikke skal stjele for mye tid, og tro meg med årene og aldri med noe medisiner brukt så forsvinner den gradvis og gradvis, den vil nok aldri bli helt borte tenker jeg for jeg gikk vel lenge før jeg lærte meg disse teknikkene så at den plantet seg veldig dypt, men jeg kan leve med den sålenge den vet jeg bestemmer og den får ikke styre hele mitt liv.


Kan jeg kan alle.

Lykke til!

Tusen takk for svar.. Eg bekymrer meg mye.. Det begynte mye etter min sønn var under utredning for sykdom og det var mye usikkerhet i flere år før det ble en diagnose. Bekymringene ligger fremdeles rett under huden og eg jobber med å "leve i øyeblikket" og ikke bekymre meg for ting eg ikke kan gjøre noe med... Der ligger jo gjerne den dødsangsten og.. Eg vil så gjerne gjøre noe med vekta mi og helsa mi, men alt jobber i mot meg... Men eg må vel bare jobbe hardere og hardere så angsten kan slippe litt taket... Eg snakker også med meg selv innimellom, men det er ikke alltid det hjelper. Eg skal prøve hardere og ta tipsene dine.. Takk.. Eg har gått til psykolog. Men den sluttet.. Og etter det har eg fått en ny som eg ikke syns var grei å prate med.. Så eg må mote meg opp til å be om en atter ny en... Har skjedd mye siste året som bare har forsterka angsten og så da slår den inn på alle plan... Har slitt litt før, men aldri så mye som nå.. Nå får eg panikkanfall og angstanfall også innimellom... I det siste har eg ikke engang turt å kjøre bil.. Pga mye snø.. Sperrer meg sjøl inne.. Det hjelper jo ikke... Så eg må kjefte litt på den angsten eg også... Og håpe eg en dag kommer like langt som deg... Du er flink...

du er classisk hypokonder! skjerp deg! slutt å vær idiot.

Du må ha verdens kjipeste liv når du velger å bruke energien din på å være stygg mot andre mennesker.

Storemyy:

Forstår deg godt og vet hvor ille det kan bli får den skikkelig overtak! Jeg har fremdeles anfall men de er fort over, som nevnt så hvis man greier og snakke med angsten, krangle litt med den, og akkseptere på sikt den er der men den skal ikke få bestemme alt, så litt etter litt slipper de værste bygene, angsten vil da dukke opp men når man vet den tross alt ikke kan skade deg og du har akkseptert at den er der, ja da blir ting mye bedre fort :)

Kom vel på en metode som hjalp meg mye som jeg ikke skrev:

Neste panikkanfall, sitt deg ned og akksepter du har nå et panikkanfall, kjenn på den jøvlige følelsen, men sammtidig fortell deg selv, jeg vet hva dette er og om en liten stund vil det være over, når det så er gått over, snakke litt med angsten som var der, si ok jeg lever faktisk enna, jeg er jo faktisk frisk, den kunne ikke skade meg, så sånn funker du, skremmer meg men dreper meg faktisk ikke. Ved neste anfall start samme samtalen med en gang, ok nå kommer det.....men...husker fra sist og repeterer til deg selv..

Bare og stå på, en dag så er du ikke redd den lengre og den blir bare en litt irriterende ting som dukker opp av og til, og etter en stund forhåpentligvis aldri igjen! Det må jo være målet for alle :)

Storemyy:

Forstår deg godt og vet hvor ille det kan bli får den skikkelig overtak! Jeg har fremdeles anfall men de er fort over, som nevnt så hvis man greier og snakke med angsten, krangle litt med den, og akkseptere på sikt den er der men den skal ikke få bestemme alt, så litt etter litt slipper de værste bygene, angsten vil da dukke opp men når man vet den tross alt ikke kan skade deg og du har akkseptert at den er der, ja da blir ting mye bedre fort :)

Kom vel på en metode som hjalp meg mye som jeg ikke skrev:

Neste panikkanfall, sitt deg ned og akksepter du har nå et panikkanfall, kjenn på den jøvlige følelsen, men sammtidig fortell deg selv, jeg vet hva dette er og om en liten stund vil det være over, når det så er gått over, snakke litt med angsten som var der, si ok jeg lever faktisk enna, jeg er jo faktisk frisk, den kunne ikke skade meg, så sånn funker du, skremmer meg men dreper meg faktisk ikke. Ved neste anfall start samme samtalen med en gang, ok nå kommer det.....men...husker fra sist og repeterer til deg selv..

Bare og stå på, en dag så er du ikke redd den lengre og den blir bare en litt irriterende ting som dukker opp av og til, og etter en stund forhåpentligvis aldri igjen! Det må jo være målet for alle :)