Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvorfor er jeg slik?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvorfor er jeg slik?

des 18 2012 - 08:40
Jeg sitter her, klokken er snart 8 på morgenen, jeg har nettopp ring jobben for å si at jeg er syk. Men jeg er ikke det, i alle fall ikke fysisk.
Jeg orker rett og slett ikke mennesker.

Jeg gruer meg slik til å gå på jobb. Selv om jeg bare jobber halvt og går halvt på arbeidsavklaringspenger, så er det de dagene jeg skal være på jobb så ekstremt slitsomt. Jeg gruer meg slik at jeg har vondt i magen og i hodet.

Jeg sitter her nå å tenker hvorfor det er slik? Hva har jeg gått igjennom for å ha det slik jeg har det nå.
Hva har skjedd og hvorfor får ikke jeg stoppet denne utviklingen?

Jo, jeg har vondt i magen, når jeg kjenner godt etter, det er som en klump eller har magen knytt seg? Hodet verker, og nesen renner, jeg gråter og det er nok derfor.

De på jobben er nok oppgitt over meg, nok engang. Jeg synes jeg hører de. " Nå er hun syk igjen... Vi vet aldri om hun kommer eller ikke."
Jo, jeg vet hva de sier, for jeg har hørt de si det om andre, så hvorfor skulle de ikke snakke slik om meg?

Jeg liker egentlig jobben jeg har, bare det kunne vært mer ro rundt det hele, at vi kunne slippe å stresse.
Men i dag er ikke det å jobbe i barnehage slik det var for ti år siden, vi skal visstnok ikke sitte ned sammen med barna og være der for de. Vi skal helst løpe rundt å gjøre masse andre ting, ting som ikke har så mye med barna å gjøre, men mer for å få barnehagen til å se bra ut utad. Slik at flere vil ha barna sine i vår barnahage.
Det at barna blir stresset, frustrert og usikre er ikke så viktig, for vi har fått gjort alt som står i rammeplanen denne høst!

Jeg kjenner at jeg forstår barna så godt. Barna trenger voksne som kan sitte ned med de, leke, tegne eller bare prate. Men det finnes ikke tid og rom til det lengre.
Og jeg greier ikke være på jobb,når jeg ikke får være der for barna, og det føles så feil å få beskjed at man ikke gjør jobben sin siden man ikke stresser rundt.

Men mitt "problem" har ikke kommet nylig, jeg har slitt med mitt siden barneskolen. Og nå er jeg 32år og vet ikke hva jeg skal gjøre, hva som skjer i framtiden og hvordan jeg skal ta mot til meg å bare leve?

Det er bare noen på jobb som vet hvorfor jeg bare jobber halvt, men de vet ikke hva som gjør at jeg ikke greier å gå på jobb enkelte dager. Selvsagt vet de vel ikke det, for jeg har aldri fortalt det til noen.
Jeg har ingen som jeg kan prate med dette om, har ikke så mange venner som jeg føler jeg kan dele dette med.

Det er ingen som vet hvordan jeg sliter med å holde igjen gråten når noen spør hvordan det går. Eller når hun ene på jobben ler når jeg ikke får til noe med en gang. Jeg orker ikke gå å møte henne i dag. Jeg klarer det ikke.

Hva skal det bli med meg? Og Barna? Skal de også ende opp slik som meg når de blir eldre?
Er ikke det viktig at de får en god start på livet slik at de kan bli sunne og friske voksne?

Jeg startet min barndom godt, men når tid det gikk utforbakke husker jeg ikke helt. Er ikke hjernen vår fantastisk? Den klarer å blokkere de verste minnene fra hukommelsen.
Men min hjerne greide å låse opp alle de bortlåste mappene med minner, og det er derfor jeg sliter med meg selv og menneskeheten i dag.

Jeg sitter her med så mange spørsmål og så mye frustrasjon og sinne. Hva får en onkel seg til å forgripe seg på sin brors datter? Hva går det gjennom hodet hans når han gjør det? Hvorfor hadde ikke han sperrer som stoppet han?
Jeg hater denne onkelen som gjorde dette mot meg. Jeg er frustrert fordi jeg ikke greier å stole på folk, jeg greier ikke få folk nært innpå meg, jeg er redd for å bli såret og ikke trodd.

Jeg har angst for å leve og for å dø. Jeg føler meg handlingslammet. Jeg greier ikke å gjøre mer enn det jeg må for å komme meg gjennom dagene.


Avatar

hei hei...

des 18 2012 - 10:50
jeg har sendt deg en venneforespørsel... :)
Avatar

til Leonora Sofie..

des 18 2012 - 15:03
Hei! Det er ikke lett å ha det slik som du gjør nå, det forstår jeg godt. Disse overgrepene som du snakker om, har du aldri snakket med noen om dem? Ikke fortalt det til foreldrene dine eller andre i familien? Hvis du ikke har det, synes jeg at du skal gjøre det. Hvis de er normale, oppegående mennesker, så vil de støtte deg. Du trenger antakelig også å snakke med noen profesjonelle om dette, enten en psykolog, eller noen som jobber spesielt med seksuelle overgrep. Rundt omkring i landet finnes det sentre som er spesialiserte på dette feltet. Noen på jobben bør også vite det, synes jeg. Det må vel være noen du føler deg mer trygg på enn andre? Velg en person , gjerne lederen hvis du føler deg trygg på ham/henne, og fortell.
Avatar

Hvorfor er jeg slik?

des 18 2012 - 18:13
Overskriften i seg selv traff meg godt, det er ikke noe lett svar på det tror jeg. Men det jeg har lyst til å fortelle deg, er at bare det å være i jobb er en prestasjon i seg selv. Så vær stolt av deg selv for at du er det:) Men jeg forstår godt dine tanker rundt hva andre mener, og sier når en ikke er i stand til å være der, bare husk at det å fortsette er en prestasjon i seg selv. Sier endel om din styrke. Så håper du klarer å se noe av dette midt oppi det hele, og ser at det du gjør er sterkt. Masse lykke til deg:)
Avatar

:)

des 27 2012 - 15:48
Hei. Jeg sendte deg en venne forespørsel. Håper jeg hører fra feg. :)
Til forsiden