Har over lengre tid hatt veldig gode perioder når det gjelder angsten, men den siste tiden nå har den kommet tilbake for fullt, og jeg trenger virkelig noen å snakke med det om som jeg kjenner, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem for å snakke om det. Har også nylig slitt med selvskading(i veldig veldig liten grad), og dette er også noe jeg trenger å prate om men aner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å ta det opp med noen. Noen som har noen tips til hvordan prate med venner og familie om dette? Hvordan gå fram og hva man kan si for å gjøre det litt lettere?

Setter stor pris på svar!

Hei på deg. Min erfaring er fortell de rundt deg akkurat hvordan du har det. Kall en spade for en spade. Jeg gikk i mange år uten å si det til mine nærmeste og styggen på ryggen ble bare større å større. Jeg har bare opplevd å bli møtt med forståelse om det jeg sliter med, å tro meg det er mange som kjent på en eller annen form for angst og depresjon. Mange flere enn du tror.

Lykke til.

Hei, tror du bare må være så ærlig som mulig ja. Akkurat som Rambotnikk sier. Da jeg fortalte det til de rundt meg tok de det med knusende ro - de ble jo bekymret for meg og synes synd på meg. Men på den positive måten, det varmer og man føler seg trygg. Jeg holder på og lære at om man gir folk en sjanse til å stille opp så gjør de det også

Hei. Jeg snakker med min mor om angsten. Hun hører på de andre søskenene mine sine klager også, så hun er sikkert både litt lei og fortvilet for ikke å kunne hjelpe bedre, antakelig. Jeg vil jo ikke dra henne ned, men jeg blir litt lei også noen ganger når det kommer kvikke og "gode" forslag som liksom skal reparere alt. Det finnes ingen snarveier. Man må kjempe for hvert eneste gode sekund. Jeg tør ikke snakke med vennene mine om disse tingene, for jeg har ingen nære venner som jeg føler ikke vil bli pinlig berørt over å høre meg fortelle om hva jeg sliter med. Disse vennene er godværsvenner, men de har også opplevd meg i ekstreme tilstander, da de har opplevd meg mens jeg har vært i psykose og utagert veldig ubehagelig. Disse vennene er bare ikke særlig nære. Jeg har ringt mange ganger til hjelpetelefonen og til sitt bruk er dette helt greit, men jeg føler de tar på seg en usårbar mine for å overleve i jobben, de er ikke så medfølende som en venn kanskje ville vært. Men også venner har jo sine grenser for hvor mye de tåler av klager. Jeg har også et par ganger ringt til rustelefonen, for å høre om de vet noe om å trappe ned på antipsykotika, men det har de ikke så stor kunnskap om.