Det er en lang histore med mange år med panikklidelse.
Allerede da jeg var 18 år begynte angsten å komme snikende og i løpet av noen år var den voldsom og virkelig hard å leve med. Jeg hadde hatt timer til samtaler på DPS og jeg hadde en del kontakt med psykisk helseteam i kommunen. Jeg ble dessverre ikke bedre og jeg ble veldig lei. Jeg fikk signaler om at jeg ikke prøvde nok for å komme ut av angsten.
Hver gang jeg skulle i f eks butikken, så kom panikken. Jeg klarte ikke å roe meg ned og jeg husket da dette som noe veldig vondt. Etter flere år ble jeg så lei at jeg kuttet ut DPS og psykisk helseteam og antidepressiva. Jeg var så ferdig.

Jeg fant ut etter hvert at om jeg skal komme meg ut av angsten eller bli venn med angsten, så må det skje med gode opplevelser underveis. Hjernen min husket mest det som var av vonde ting i forhold til angsten.

Jeg begynte å gå små turer, bare 5 minutter og snudde bevisst før angsten inntraff. Da kunne jeg si til meg selv at det her gikk jo bra :-) Jeg økte turene mine til ti minutter osv og snudde bevisst etter bestemte minutter. Disse turene ble så gode etter hvert at jeg fikk litt blod på tann. Tur ble moro. Jeg husker veldig godt den dagen jeg hadde klart å gå inn til sentrum her jeg bor, som tok meg 20 minutter. Jeg var så glad.

Da jeg følte at disse turene gikk bedre, så gjorde jeg det samme i forhold til butikkbesøkene. Jeg bestemte meg for første gangen at jeg bare skulle gå inn i butikken og ut igjen. Det fungerte. Neste gang avtalte jeg med meg selv at jeg skulle kjøpe et par ting. Det fungerte uten den ville panikken jeg tidligere kjente. Holdt på den øvelsen lenge, men det hjalp.

Dette er tidkrevende - men det ga meg en gevinst. Jeg vet at vi med angst kjenner fort kroppslige endringer (f eks svette, hjertebank etc) og det kan slå oss ut, men etter hvert så slapp også dette taket. Det var en merkelig opplevelse, men også så utrolig godt.

Jeg møtte en av de som jobbet i psyk team og fortalte hva jeg hadde gjort for å komme meg ut av angst-helvete. Han ble faktisk veldig negativ og mente at angsten min hadde nok sin tid og bare hadde gått over. Jeg kjente jeg ble litt skuffet over svaret.

Jeg hadde 10 fine år, men så fikk vi noen år med alvorlig sykdom i familien. Alt ble satt på vent og så gikk jeg inn i panikkangsten. Det ble for mye og jeg ble igjen veldig sårbar.

Da det endelig ble tid for meg selv igjen, til å ta i et tak, så satte jeg i gang på samme måte som forrige gang og det fungerer faktisk bra denne gangen også. Jeg føler at jeg er på rett spor. :-)

Noen andre med samme erfaring?

ville bare si
imponerende
hvordan du
på egen hånd
kom deg ut av
angsthelvete
med å gå
metodisk
til verks
stå på!

:-) :-) Godt å få til, for jeg vet så godt hvor vondt og hvor hardt angsten kan sitte.