Hei!
Er det noen som har litt erfaring med hvordan hjelp som finnes der ute?
Jeg er i 20årene og sliter en del med angst. Har aldri vært til behandling tidligere, men ble henvist til BUP når jeg var 11-12 år på grunn av plutselige panikk anfall og etterhvert angst for angsten på en måte. Det plaget meg ikke så kjempe mye til det daglige på den tiden og jeg unngikk bare de få situasjonene som trigget angsten. Husker jeg tenkte at når jeg ble Russ, da var det ikke noe problem lenger for da var jeg jo stor og skulle tørre alt jeg ville. Sånn ble det jo ikke, og idag sitter jeg altså hjemme på 2. året uten verken skole eller jobb. Ting har egentlig bare blitt værre de siste årene, og det hjelper ikke at jeg sitter hjemme heller. Har uendelig lyst til å gå på skole fra høsten av, og hvis jeg skal klare det MÅ jeg få hjelp. Utenom ulike fobier og panikk angst så har jeg og begynt å kvie meg for alt av sosiale situasjoner. Går aldri ut alene, tar ikke telefonen om jeg ikke vet hvem som ringer, åpner ikke døren om det ringer på osv. og jeg kvier meg også veldig, veldig for å søke jobb eller begynne på skole. Forstår liksom ikke hvordan jeg skal få det til. Syntes og det er veldig vanskelig å oppsøke hjelp fordi jeg har legeskrekk. Egentlig er alt av leger, tannleger, sykehus, anbulanser osv. "triggere" som tidligere har ført til panikk angst av en eller annen grunn.

Føler jeg er kommet i en ond sirkel og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg ut. Fornuften sier jo at herlighet er bare å hoppe i det, hva er det verste som kan skje liksom? Men så stoppes jeg av frykten for alt av ubehag angsten bringer med seg. Hva andre skulle måtte mene eller tro hvis jeg ikke mestrer en jobb er og en skremmende tanke. Katastrofetenker jo alt.. det må jeg virkelig stoppe med!! ;)

Dette ble langt, men tja.. er det noen her som kanskje har slitt med eller sliter med noe av det samme som meg?
Eller noen som vet litt om hva slags hjelp som finnes?
Finnes det for eksempel noe tilbud for studenter med angst?

Alle erfaringer og råd mottas hvertfall med stoor takk :-)

Det fins tilbud for studenter. F.eks. her: http://www.uio.no/livet-rundt-studiene/tjenester/helse/

Men dette tror jeg er for studenter som er innrullert. Altså for de som er studenter allerede, og det virker det ikke som du er?!

Jeg tror de fleste læresteder har mennesker man kan snakke med. Kanskje kunne en prest være en ide? Hvis du har angst for leger og lignende, mener jeg.

Var jeg deg, ville jeg ringt eller skrevet mail til den skolen du vurderer. Forklar litt som du gjør her, at du ønsker å starte, men har noen psykiske utfordringer som du i så fall ønsker hjelp med. Spør hvilke tilbud de har til studentene!

Takk for tipset, du har egentlig et godt poeng der.. At jeg ikke har tenkt på å kontakte skolen!
Vet hvilken skole jeg kunne tenke meg, og jeg har kommet inn hvert år jeg har søkt, men sagt ifra meg plassen like mange ganger. Til høsten har jeg så uendelig lyst til å gjennomføre.

Burde vel eventuelt bruke tiden nå frem til skolestart til å forberede meg litt. Hadde nok vært en ide å ta turen til legen og få henvisning til dps eller noe, selv om det sikkert er en del ventetid. DPS er vel det eneste alternativet jeg vet om, noen som vet om flere muligheter inntil man eventuelt skulle få time der? (noe som også er utrolig skummelt i mitt hode, men må vel i det minste gi det et ordentlig forsøk)

:-)

Hei, jeg sliter også med mye angst, og har vært hjemme de to siste årene etter videregående.. Klarte ikke jobbe etterhvert. Men når jeg innså hvor ille ting var dro jeg til legen til tross for at jeg kviet meg!

De tar veldig hensyn til psykiske problemer, og tar det alvorlig! Der kan du få evt. medisiner som kan bedre hverdagen og de kan i tillegg henvise deg til offentlig eller private psykologer. DPS koster ca. 400 for hver time, men du får frikort ganske fort, så da blir det gratis.

Du kan også søke om trygd fra Nav, hvis du ikke allerede har gjort det!

Lykke til!

Kort og konsist: Oppsøk hjelp, få deg en jobb/skolegang og kom deg ut av huset. Det verste du kan gjøre er å bli gående hjemme i dine egne tanker/din egen verden. Når du kommer deg ut av huset, gjerne i situasjoner med andre mennesker, blir du tvunget ut av din egen verden og inn i virkeligheten. Dette er ikke en quick fix-løsning (quick fix-løsninger finnes ikke for psykiske problemer), men det er absolutt nødvendig.