Det er blitt mye mer åpent i samfunnet i dag om det å ha psykiske lidelser i forhold til hvordan det var før.Det er mye mye mer som kan gjøres.Det er fortsatt mye fordommer men likevel er det blitt bedre i dag.Vi har dokumentarer om unge med psykiske lidelser.Vi har stjerner som kommer ut både med bipolar og forskjellige ting.Vi har stjerner dom til og med prater hvordan de tilga mobberne fra skolen.Hvor går grensa egentlig?Hvor mye skal man dele med verden.Hvor mye trenger folk å vite?Kanskje er det slik jeg er fordi jeg liker ikke at folk vet for mye.Trenger mennesker jeg ikke omgås vite?Det er annerledes med familie for de ser en uansett og de blir slitne.Det krever mye.Hvis folk visste alt om mine ting så hadde jeg følt meg så naken og tom rundt meg.Jeg tok en kaffe med ei venninne jeg hang med før og da slet jeg også mye med psykiske lidelser og etter mange år tok vi kontakt og satt på cafe.Jeg syns det var koselig føltes som før.Etterhvert sendte hun meg melding at hun ikke vil møte meg mer.Hun følte at det ikke var noe der lenger og vi hadde vokst fra hverandre.jeg følte meg forlatt.Jeg var så trist og lei meg for jeg syns det var koselig.Når hun så at så mange år senere sliter jeg fortsatt med psykiske lidelser så tenkte hun jeg ikke hadde endret meg.Jeg skjønte da at hun ønsket frisk venninne.Hun ønsket noe jeg ikke kunne være for henne.Jeg var god venninne da men altså ikke nå lenger for nå hadde hun tydeligvis gått videre i livet sitt.Da føler man seg så mislykket.Da føler man seg som taper.Det koster en pris å være åpen og det er konsekvenser man må ta.På samme måte som det koster en pris å skjule ting og være privat slik jeg ofte prøver at folk ikke skal vite om mine lidelser.Man blir sliten av å skjule men man risikerer også ting ved for mye åpenhet at det kan bli brukt mot en.Det er viktig å jobbe mot fordommer at å slite psykisk betyr ikke å være farlig.Men samtidig jeg kunne aldri vært som de unge på TV som deler så mye og det er beundringsverdig at de tør å gjøre det for hvordan blir livet dems noen år etter programmene og det er også pris å betale.Hva mener dere?Hvor mye skal omgivelser vite?Trenger alle å vite bortsett fra pårørende?Hvor går grensa for hvor åpen man skal være?

"Det koster en pris å være åpen og det er konsekvenser man må ta."

Sant så sant. Og akkurat denne ubehagelige side-effekten (de negative konsekvensene) av det å være åpen, er det ikke så mange innenfor selvhjelps-miljøet som nevner. Sikkert fordi at det ikke er så salgbart/forlokkende å snakke om de negative konsekvensene, sammenlignet med å prate om fordelene.

Åpenhet er risikabelt - ellers hadde alle vært det helt naturlig (akkurat slik som når vi er små barn, før vi forstår at åpenhet kan være farlig). Men hvor stor denne risikoen er, avhenger selvfølgelig av temaet, og i hvilken kultur/hvilket land man velger å være åpen i.

_ _ _


"Man blir sliten av å skjule men man risikerer også ting ved for mye åpenhet at det kan bli brukt mot en."

Mm, åpenhet er et tve-egget sverd. Begge sider innebærer fordeler og bakdeler. Så det spørs bare hvilken side som virker verst for en selv... Pick your poison...

Thats.true.Lilkte den der pick the poison.Det er jo viktig.at man ikke har fordommer mot mennesker med psykiske lidelser at det på en måte ikke er farlig å ha det psykisk vondt.Jeg er samtidig så opptat av at jeg selv har ikke den store åpenheten.Jeg bare tenker man hører om kjendiser som bare kommer ut Jeg strevde med depresjon men nå er alt bra el jeg har bipolar.Først så tenker man at det også er godt å se at stjerner er åpne.De er jo mennesker de og men til slutt blir det for mye.At alle skal drive ned den åpenheten blir til slutt mindre troverdig.Det du sa faktisk at avhengig av land man bor i.Tror faktisk Norge er sikkert på topp når det gjelder ungdommer og psykisk helse.Helt klart unge kan mye om det i dag i Norge enn noensinne før.

åpenhet er bra

men:
det forutsetter at du takler de evt bakdelene

som nils kjær sa:
SOM DELTAKER ER MAN ALLES BYTTE

forstår?