Nettopp begynt i ny jobb. Mestrer jobben og får gode tilbakemeldinger, men mestring er ikke likestilt med motivasjon og glede for yrket. Jobber i et omsorgsyrket som krever mye av meg. Er en person som lett blir sliten i sosiale situasjoner og har en ledende rolle som krever 100% tilstedeværelse. Ikke alltid en god match.

Tanken om jeg er på rett plass yrkesmessig gnager. Hadde et mildt panikkanfall forrige uke. Gruer meg ikke til arbeidsoppgavene, men tanken om å gi alt og prestere når jeg noen ganger føler meg tom. Har tidligere vært utbrent, deprimert og gått til psykolog for overnevnte. Er ikke redd for hardt arbeid, men mangler motivasjon. Har noen erfaring med å bli værende i noe som ikke gir genuin glede? Ikke bare blir for lønningsslippen? Det sistenevnte er ikke rett motivasjon i et omsorgsyrke.

Hilsen forvirra, tom og små stressa dame på 32 år.