Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hva skal til for å få hjelp?!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hva skal til for å få hjelp?!

mai 19 2013 - 17:52
Hei!

Jeg er en jente på 22 år. For 2 år siden var jeg en aktiv jente som spilte håndball og hadde drevet med dette siden jeg var 6 år. Jeg var ganske flink. Jeg jobbet på et bosenter for psykisk funksjonshemmede og elsket jobben min. Jeg elsker å hjelpe mennesker og har alltid vært opptatt av og hjelpe andre mer enn meg selv. Men så ble jeg brått svimmel. Etter å ha vært en kasteball i systemet, fikk jeg vite at jeg hadde krystallsyken. Dette gjorde at jeg ble veldig redd for gå ut døren pga jeg var så svimmel. Jeg ble redd og isolerte meg inne. Jeg prøvde meg i jobb igjen og håndballen, men jeg taklet det ikke. Jeg ble veldig engstelig og var redd for å bli syk, dårlig, svime av osv. Jeg måtte slutte å trene, slutte i jobben min og endte opp innesperret på rommet mitt. Skal jeg ut døra må jeg ha følge. Jeg fikk vite at jeg slet med helseangst. Og jeg var ikke overrasket, ettersom jeg slet med angst som liten. Jeg ble satt på medisiner av fastlegen min. Meningen var at jeg skulle få terapi ved siden av. Men jeg ble avvist overalt. Det stod bare i alle brevene jeg fikk " Øke medisindose.".Jeg har ikke bare slitt med angst, men også depresjon lenge før jeg fikk helseangst. Jeg er nemlig oppvokst med foreldre som alkoholikere. OG da lurer jeg på hvorfor fikk jeg ikke hjelp?! Jeg var en ung jente på 20 år som ikke turte gå ut døren. Jeg måtte si opp jobben. Jeg turte ikke studere. Jeg satt inne på rommet mitt og gråt og var redd, og venner som kom på besøk til meg fordi jeg ikke turte å gå ut. Hva slags liv er det? OG når jeg ble satt på medisiner, som ja hjalp meg til en hvis grad. De hjalp meg få litt selvtillit og til slitt turte å gå ut og være sosial så lenge jeg hadde med meg noen jeg var trygg på. Men nå ett år senere sluttet jeg på medisinene, for de gjorde meg kald, likgyldig, rett og slett dopa. Jeg klarte ikke gråte når jeg måtte gråte, jeg klarte ikke le når jeg følte for å le. Så nå sitter jeg her da, 2 år senere, 22 år gammel. Ikke jobb, ikke håndball, ikke skole. Falt tilbake til gamle vaner. Tørr ikke gå ut døren. Panikkanfall. Også går jeg tilbake til fastlegen min og ber om hjelp. Send meg et sted vær så snill. Ordene jeg får høre er " Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for deg jeg. Er det sånn det skal være? At jeg som er en ung jente skal sitte hjemme med angst og depresjon? Hva må til for å få hjelp?! Jeg har gjort alt! Jeg er ikke redd for å fortelle hvordan jeg har det. Jeg skriker. Jeg søker alle muligheter jeg har. Men hvorfor får jeg ikke hjelp? Jeg er sliten!
Avatar

Hei

mai 19 2013 - 18:45
Jeg kan dessverre ikke si hva som skal til for å få hjelp. Jeg skriker selv ganske fånyttes.
Det jeg kan si er at vi får holde ut - det må det skal det vil finnes en løsning.
Håper noen som har fått hjelp svarer deg.

Sender deg iallefall gode tanker.
Avatar

Hei

mai 19 2013 - 23:41
Jeg ville skiftet fastlege raskest mulig først og fremst. Han er pliktig til å henvise deg til en psykolog o.l. Det finnes hjelp. Jeg sliter med angst og depresjoner selv, av ulike årsaker. Går på effexor 150mg og jeg fungerer heldigvis i jobb og forhåpentligvis klarer jeg å fullføre 1 eller 2 ferieturer til sommeren.

Folk reagerer forskjellig på medisiner og det finnes forskjellige meddisiner der ute du kan forsøke. Men dette må en lege kunne hjelpe deg med. JEG ville trodd at det ville være bedre å gå på medisner en stund,samt få hjelp hos en psykolog el. lignende en periode, enn å sitte hjemme i sine egne tanker og med panikkanfall. Dette er nå bare mitt synspunkt :) Du føler selv best. Men det er iallfall mine råd.

Du er ung og ting blir garantert bedre!
Avatar

:/

mai 20 2013 - 11:23
Men jeg kan ikke skjønne at løsningen bare er å sette meg på medisiner. Problemet forsvinner jo ikke at den grunn. Og jeg vil ikke gå på medisiner resten av livet. Og når jeg ikke får hjelp ved siden av, så forsvinner jo hele meningen med medisinene også. For de setter bare et lokk på problemet, men fjerner det ikke. Jeg prøvde en annen type medisin og, men den gjorde meg så trøtt at jeg sov hele tiden i nesten 3 måneder. Jeg vil jo ikke sove bort hele livet mitt heller :/ og jeg vil ikke stappe i meg alt mulig! jeg har byttet fastlege, men der har jeg ikke fått time før 6 juni. Og det er lenge til når jeg har brukt mye av tiden min på en annen fastlege som ikke hjalp meg først. For no dritt dette er! Ikke blir man bare sliten av angst og dep, men hvis man i tillegg skal jobbe ræva av seg for å få noe hjelp, da er det ikke nye igjen av deg.
Avatar

hei du

mai 20 2013 - 13:52
først vil jeg anbefale deg som noen over skrev, at du skifter fastlege. for h*n du har. virker ikke som tar deg seriøst. og det er det værste som finnes. jeg trur ikke at medisiner hjelper deg på lang sikt uten noen hjelp ved siden av. medisiner hjelper deg her og nå. for at du skal klare å leve mer normalt. og ha det bra her og nå. men om du ikke får noen hjelp ved siden av, i form av pykolog eller noe i den gata, så blir du nok gående på medisiner hele livet. medisiner pga psykisk sykdom tar ikke bort problemet, slik som medisiner ved eks en lungebetennelse gjør. medisiner på psykisk sykdom, feier problemet under teppe mens du tar de, de blir litt usynliggjort. og når du den dagen slutter på medisiner da, uten å fått noen hjelp ved siden av, så vil mest sannsynlig alle problemer dukke opp igjen like ille. om ikke værre. så du trenger helt klart hjelp ved siden av. kan godt være du også trenger medisiner, for å kunne fungere i daglilivet. men det er heller ikke sikkert. jeg kjenner ikke situasjonen din.

det du trenger er hjelp til å finne ut hvordan du skal takle livet ditt på best mulig måte. psykiske problemer går ikke ann å medisineres bort. det er noe du selv må jobbe med. og få det bedre på den måte.

håper du finner ut av hva du skal gjøre. og at du snart vil få det bedre. for dette fortiener du ikke. men jeg vil anbefale deg å skifte fastlege, til en som bryr seg, og tar deg på alvor. for dette kan ikke fortsette.
Avatar

:/

mai 20 2013 - 19:12
Jeg har alt byttet, men jeg har ikke klart å få time før 6.juni. jeg fikk et akuttnummer, som viser seg og ikke har noe å si for meg. Jeg har nå ikke klart å være hjemme hos meg selv på 3 dager. Jeg har sovet på sofaen til mamma og pappa fordi jeg har vært redd for å være alene. Så ille har jeg ikke vært før pillestart og skulle gjerne hatt noe hjelp før dette blir for ille, for veien er ikke lang. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke fikk terapi fra starten av? Hvorfor er problemene mine ikke rett og hjelpe? Det er dette jeg ikke skjønner.
Avatar

:/

mai 20 2013 - 19:22
Jeg har ikke akkurat noe tips eller noe sånt å komme med, men er trist å lese om hvordan du har det og det kan ikke være noe godt, og skjønner at du heller vil være hos foreldrene i steden for å være hjemme hos deg sjøl.
Men får håpe på at ting ordner seg ettervært.
Avatar

:)

mai 21 2013 - 00:41
bra at du har fått byttet fastlege, håper ting ordner seg med den nye, og at h*n tar deg virkelig på alvor. for slik du beskriver det. så er det ikke bra for deg. og du trenger virkelig hjelp.

jeg har nok ingen svar å gi til deg. men det er desverre ikke så enkelt å komme innom psykiatriens fire vegger. Det å bli tatt på alvor, det er desverre ikke lett. jeg er selv på bristepunktet. jeg har flere ganger stått å fortalt en lege på legevakta mitt på natten, at jeg skal hjem og dø. og fått tilbake svar som "ok. hade". og lignende før jeg har blitt vist døra. det er desverre vanskelig. og slik som ene ambulansemannen sa til foreldrene mine etter en overdose. "for å bli innlagt over lengre tid, så må en omtrent være totalt sinnsyk og gal". det er jo noen som er av den heldige garden og får hjelp med en gang. men det er desverre veldig få som får det. nå tenker jeg ikke å skrive om meg her da. og ødelegge tråden din. jeg ville bare vise hvor tafatt helsevesenet i norge noen ganger kan være. og hvor vanskelig det er å bli hørt.

jeg håper det vil ordne seg for deg snart nå. og om det en dag blir veldig vanskelig, så kan du google "akutteam også hjemkommunen din/nabokommunen". også finne et nr der du kan ringe. det er et tema som kan hjelpe deg med en gang, de kan komme hjem til deg. du kan komme dit. eller du kan bare ringe å snakke med de, uten noen møte.

jeg håper det vil ordne seg for deg snart.
Avatar

Hei

mai 21 2013 - 02:07
Godt at du har fått skiftet fastlege, men må jo si at det
her høres helt sprøtt ut - at du ikke har fått noen hjelp
med psykolog ved siden av medikamenter.

Du har jo for all del krav på hjelp med det du strever med Når
du isolerer deg sjøl og har vanskelig for å komme deg ut,
så er det i seg sjøl, såpass inngående og problematisk.
At tidligere lege ikke har tatt deg seriøst, er jo det samme
som at h*n ikke har gjort jobben sin i det hele tatt. Reseptblokka
kan mange ta frem ja, men har også vært borti veldig useriøse
leger som ikke har villet snakke om psyken. Nei jeg håper
virkelig den nye legen tar deg seriøst og henviser deg til
psykolog øyeblikkelig - for det er isåfall det du trenger ilag med
medikamenter. Flott å lese at du tar skikkelig tak i det du strever med.

Masse lykke til!
Avatar

Ta kontroll selv

mai 27 2013 - 11:56
Hei

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men dette gjorde jeg :)

Jeg tok kontakt med fastlegen min fordi angsten gjorde det svært vanskelig å jobbe. Har traumer fra barndommen pga vold og overgrep. Legen henviste meg til psykolog og informerte meg om at det kunne ta opptil 6 måneder før jeg fikk time. Dette var ikke oppløftende nyheter fordi jeg trengte hjelp nå. Jeg tvang meg selv til å jobbe selv om det føltes som et helvete, og etter to uker fikk jeg et brev fra fastlegen om at psykologen som jeg var henvist til var "fullbooket" og at det kunne ta 1 år før jeg fikk time. Jeg fikk ny time hos fastlegen for å henvise til ny psykolog. Da følte jeg meg sviktet og skjønte at jeg ville nå bli kasteball i systemet. Det virker på meg som man må være suicidal før man får den hjelpen man trenger. Jeg ble forbanna, krøllet sammen brevet og avlyste timen jeg hadde fått hos fastlegen. Jeg tok kontakt med en privatpraktiserende psykiater som jeg visste hadde jobbet med angst og traumer, og det ble min redning. Selv om det koster 800 kr per time, så er det verdt hver eneste krone. Jeg ble grunding utredet og fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han veileder meg og gir meg de verktøyene jeg trenger for å kunne håndtere angsten, og ta kontroll over livet mitt. Hvis du har mulighet så anbefaler jeg deg å lete i distriktet ditt etter en privatpraktiserende med erfaring med angst. Ventetiden er kort og du får valuta for pengene. Lykke til, jeg ønsker deg alt godt :)
Avatar

:)

mai 28 2013 - 18:10
Først og fremst vil jeg bare si takk for at dere deler deres historier med meg. Jeg setter veldig pris på det. Høre om andres erfaringer gjør at jeg ikke føler meg så alene. Og vite at det finnes flere der ute som kan forstå, er betryggende. Jeg synes det er trist at det skal så mye til for å få hjelp. Jeg hører flere historier om de som ikke får hjelp, enn de som får hjelp. Det er synd, for sånn bør det ikke være. Jeg vil at dere skal vite at dere alle med hver deres historie fortjener å bli hørt og jeg ønsker alt det beste for dere. Stå på! Selvom det tar tid og føles umulig til tider, så må vi ikke gi opp. For det kommer til å bli verdt kampen. Vi kommer ut av det med mye lærdom og erfaring som er verdt mye her i livet. Og når gledene som venter på oss kommer, vil vi sette mer pris på dem. Dette går bra!

Jeg har byttet fastlege og venter på timen jeg skal ha neste uke og klar for å stå på mitt. Jeg har også klart å få til et ansvarsmøte med alle rundt meg, så jeg kan fortelle min historie og sammen med de finne løsninger og sette opp en plan. Håper også fastlegen min vil delta i dette. Tenkte at jeg skulle gi dette en sjanse. Hvis ikke skal jeg ta opp rådet om ta kontakt med en privatpraktiserende psykiater, penger betyr ingenting oppi mot min helse. Jeg skal få det til å fungere!
Til forsiden