Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hva skal jeg gjøre?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hva skal jeg gjøre?

sep 17 2013 - 18:15
Okei. Jeg er 16 år gammel. Jeg har en familie som er støttende, venninner som stiller opp uansett hva og en kjæreste jeg elsker og som elsker meg. Til og med svigerfamilien min behandler meg som deres eget barn. Jeg har nettopp begynt på vgs, og gikk ut fra u-skolen med et perfekt snitt i karakterer. Jeg har veldig mange venner. Egentlig så skulle jeg ha vært så glad fordi jeg har det perfekte liv og det er ingenting som jeg ville hatt annerledes. Alle rundt meg er støttende, viser at de bryr seg, viser omsorg og er glade i meg. Jeg skulle vært så glad!

Men likevel er jeg så utrolig ensom, redd, lei meg hele tiden. Flere legebesøk har det vært, og der har det blitt sagt både "sosial angst" og "depresjonsfølelse". Jeg har ingen grunn til å være hverken redd eller lei meg. Men det er jeg hele tiden. Noen dager klarer jeg ikke å komme meg opp fra sengen om morgenen. Jeg skulker skolen, og griner resten av dagen fordi jeg ikke vil ha fraværet. Kjæresten min går på skole 35 minutter unna med bil, men likevel føles det ut som om han er i Kina. Jeg kan bli helt hysterisk om han ikke svarer på f.eks. sms eller telefonen når jeg ringer. Har ingen grunn til å bli det, men kroppen og hodet brøler at jeg MÅ være redd, for nå har han sikkert funnet en annen eller at noe har skjedd slik at han ikke har det bra. Selv om jeg innerst inne vet at han ikke er uærlig eller utro mot meg, for alt han gjør og sier tilsier at han er min - og min alene. Og når jeg kommer ut av disse panikkanfallene (han svarer/jeg innser at jeg oppfører meg tåpelig), så angrer jeg meg for at jeg utsetter han for anklager som kommer helt ut av det blå. (for jeg sier det ofte, at han fortjener bedre, at jeg er dritredd for å miste han, osv osv), for det fortjener han så absolutt ikke.
Jeg føler at han fortjener bedre og at jeg konstant skuffer alle rundt meg, spesielt foreldre.

En annen ting som er litt dumt, er at jeg trolig kommer til å slutte med det jeg har hatt mest glede av igjennom hele livet mitt ganske snart... Håndball. Jeg orker ikke tanken på å reise bort å spille kamper i helgene, da jeg helst vil være hjemme og slappe av sammen med kjæresten. For jeg trenger å slappe av, synes jeg selv. Ukene blir stressende nok, med skole hele dager og trening, lekser osv osv. Jeg vil gjerne trene håndball, men _ikke_ spille kamper i helgene.

Alt i alt, så mener jeg at jeg egentlig ikke har det så veldig bra. Selvbildet er helt ødelagt og selvtilliten er på bunn. Føler meg ikke bra nok, helt talentløs og mislykket. Uansett hvor ofte familie/kjæreste/venninner sier at jeg er bra, fin, snill og god, så hjelper det ikke. For jeg klarer ikke å tro på noe av det, det gjør bare så vondt å høre noe jeg har så hardt for å tro på...

Før var jeg også veldig veldig sosial av meg, men nå fungerer jeg ikke sosialt. Klarer ikke å dra ut slik jeg gjorde før, og klarer ikke å ta det steget for å få nye venner.

Jeg bare gråter og gråter og gråter hele tiden. Og jeg klarer ikke stoppe!

Dette innlegget ble litt langt men... Håper noen snille sjeler tar seg tid til og lese, og kanskje svare meg også:-) for det hadde jeg satt stor pris på. Alle som viser at de bryr seg er gull verdt for min del.
Avatar

Hei

sep 17 2013 - 19:08
Flott at du har mennesker som støtter deg og
er glad i deg, men alikevel trist å lese at du har
det så tungt med angst og fortvilelse.

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver,
spesielt den delen hvor du er redd kjæresten din
ikke ønsker deg lenger, eller frykter han skal såre
deg, til tross for at du vet det ikke vil skje. Jeg har
den samme usikkerheten på det området i livet, men
jeg tror du er nødt til å bygge opp deg selv.

Det høres lettere ut enn det er eller for godt til å være
sant, men det hjelper faktisk at du selv legger merke til
og virkelig setter pris på de tingene du gjør her i livet.
Det vil være en fordel om du roser deg selv, når du
vet du mestrer noe - enten det måtte være skolen,
aktiviteter, rydding osv, men viktigst av alt - er når du
klarer å utfordre deg selv, til tross for den vonde angsten.

Selv har jeg angst og jeg merker at jeg blir positivt
overrasket når jeg får til noe jeg absolutt trodde jeg
ville mislykkes i. Det kan være så enkelt som at jeg
er nødt til å ta en tur i butikken alene og generelt
ting jeg er nødt til å ta ansvar for selv. Det er ubehagelig
og jeg vil aller mest bare gjemme meg bort om det er
mye folk i nærheten, men så blir jeg så stolt over at jeg
kom meg ut alikevel.

Jeg synes du skal prøve å snakke med noen, uansett
noen du måtte stole på. Det kan være veldig godt og
avlastende for deg, spesielt nå som du har så mye å
bekymre deg for. Om du føler at det blir vanskelig rundt
de nærmeste, kunne det være en fordel å oppsøke en
psykolog som evt kan veilede deg gjennom det vonde.
Det er du som er kapteinen og du som skal ta avgjørelser
og utfordringer, men du vil få mye nyttig og grundig informasjon.

Går til psykolog selv og jeg har jobbet mye med angsten min.
Nå kan angsten vår være noe ulik, men det bunner gjerne i de
samme bekymringene - usikkerhet, frykt, dårlig selvbilde,
katastrofetanker og det som måtte følge med. Jeg har vært
mye på buss alene, mye på butikk (spesielt med mye mennesker),
hos legen, møter, selskap og det har vært fryktelig, men alikevel
har jeg mistet mye av de verste angstsymptomene, nettopp
pga mine utfordringer.

Om du føler for hvile denne perioden i livet ditt, så ser jeg ikke
hva som er galt med det, men ikke gå med disse bekymringene
dine alene. Snakk med kjæresten din, snakk med familie og
venner - kontakt gjerne en psykolog. Få med deg støtte en
tid, om det er noe du trenger, om du skal ut en plass. Det er
sånt som har hjulpet meg på de verste dagene, men husk å
utfordre deg på egenhånd også.

Ikke tenk så mye på hvilke symptomer som måtte dukke opp
heller. Prøv heller å godta de følelsene som angsten gir og
ikke prøv å skyv dem vekk. Prøv å godta det faktum at du
sliter med angsten og jobb deg videre mot en lettere hverdag.

Jeg var mer forståelsesfull ovenfor meg selv mtp angsten og det
hjalp meg mye i all min øvelse, noe det fremdeles gjør. Husk på
at andre strever med sitt, selvom det ikke alltid ser slik ut. Det
var noe som hjalp meg gjennom mine grusomme bussturer -
da så jeg også at folk drev med sine egne ting, selvom jeg
tidligere trodde at alle så på meg.

Håper noe var til hjelp, selvom det ble litt surrete her.

Du får ha en fin kveld og jeg håper du får det bedre.

Klem :)
Avatar

:)

sep 17 2013 - 20:46
Det du beskriver her er det mange her som nikker gjenkjennende til. Veldig få av oss har en god grunn for å føle oss helt for jævlig. Vi _burde_ følt oss helt flott, for vi har egentlig ingen grunn til å være deprimert. Ja det hadde vært flott det, om det bare hadde vært så enkelt. Angst og depresjoner kan komme ingensteds fra. Pang sa det når jeg gikk i bakken og trodde jeg hadde et hjerteinfarkt. Rett på sykehus med morfin i rompa. Det kom som fra klar himmel. Jeg forsto det rett og slett ikke. Depresjonene og angsten har fulgt meg siden.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er å prøve. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om at du trenger hvile. Det er et veldig godt tegn på depresjon. Men jeg råder deg likevel til å stå opp, slite deg opp. Klarer du ikke gå på skolen, ok, men gjør noe annet. Ikke ligg i senga om det finnes den minste sjanse for at du klarer å reise deg opp.

Det er helt tydelig at du trenger veiledning, jeg regner med at du har snakket med legen om dette...?

Det høres ut som om du har en fantastisk kjæreste. Fortell ham hvordan det er, at du egentlig ikke mistror ham, at du er veldig glad i ham. Da kan han reagere med forståelse istedet for irritasjon, og det kan igjen hjelpe deg til å se at du er irrasjonell.. Jeg vet det er for jævlig når sjalusien vrir seg rundt i kroppen, helt uten grunn. Det er en grunn til at jeg er singel/skilt på 15 året...
Avatar

Tusen takk

sep 17 2013 - 20:49
Tusen takk for svar!

Håper dere har rett, at det blir bedre..
Alt føles helt umulig nå, men skal prøve å ta til meg deres tips:-)
De som har gått igjennom det selv, har ofte de beste rådene!
Det er egentlig veldig godt å få det ut, og å få svar av noen som virkelig forstår problemstillingen..!

Setter veldig stor pris på respons, og dette gjorde en fæl dag littegranne bedre:) tusen takk
Avatar

Kjenner meg så godt igjen..

sep 18 2013 - 10:22
Hei!

Dette høres ut som meg når jeg var 16, men nå har jeg blitt 25 :)

Jeg synes du skal ta kontakt med legen din igjen og bli henvist til BUP (Barne og Ungdomspsykiatrisk), for sånn her kan du ikke ha det :( Det høres kanskje voldsomt ut, men de kan virkelig hjelpe deg, og det er ikke på langt nær så skummelt som det høres ut. En allmennlege har begrenset kunnskap om psykiske lidelser, og da er det bedre å gå til noen som er utdannet innen psykologi/psykiatri. Jeg har vært hos både psykolog, psykiater og gestalt terapaut. Det viktigste er å finne en man føler seg trygg på. De kan hjelpe deg å forstå og bli "kjent med" depresjonen og angsten, teknikker for å takle den og hjelpe deg med å bygge opp selvbildet ditt igjen.

Og helt enig med February om at hvis du føler du trenger hvile for å komme deg gjennom det, så hvorfor ikke ta et friår fra skolen? Jeg skjønner at det i begynnelsen kanskje vil forsterke følelsene du har av å være mislykket, men det viktigste er deg selv og at du føler deg bedre. Spiller ingen rolle om man har doktorgrad i astronomi om man ikke klarer å gå på jobb :) Man har et enromt press på seg i forhold til karakterer, studier, jobb, utseende og tror det er utrolig mange som føler det som deg. Jeg har måttet ta meg to friår i løpet av studiene og har nå begynt på en mastergrad. Har bare skjønt at jeg må ta det i roligere tempo enn andre, for blir det for mye så kommer angsten og jeg klarer ikke gå ut døra. Ikke sett lista for høyt, selv om du har gått på en "smell" nå og det kanskje passer bedre for deg å ta VGS på 4 år isteden for 3 år så betyr ikke det at du er noe dårligere enn andre. Du har bare andre behov. Kan love deg at noen av vennene dine går på en smell senere i livet. Og velger du å ta ett friår så kom deg allikevel ut.. det eneste som hjelper mot depresjon og angst er å fighte imot :)



Til forsiden