Jeg lurer på hva dere mener om diagnoser.Jeg har alltid ment at diagnoser er der for å hjelpe oss for at vi skal få riktig behandling.Det er der for at behandlere skal forstå oss og hjelpe oss til å få det bedre med riktig behandling.Diagnose forteller hvordan vi har det og det er alltid flere ting som spiller inn.Det er komplekst.Har man astma då har man astmaen da får man riktig behandling.Har man leddgikt så har man leddgikt.Hvorfor skulle det være noe forskjell med psykiske lidelser da?det psykiske og fysiske henger sammen.Alt er komplekst.Jeg har skjønt det er flere som følerman får merkelapp.At man er dømt på en måte.Jeg ser ikke slik på det diagnose forteller meg hva jeg sliter med og hva jeg trenger hjelp til.På samme måte som det er med fysiske sykdommer.Man føler ikke msn får merkelapp når lege sier du har astma.Du har kronisk bronkitt også videre.TO mennesker med lik diagnose er jo forskjellige men likevel har man mye av de samme symptomene.Nå har jeg hatt dette i msnge år og jeg har følt det har hjulpet meg til å forstå ting bedre nettopp fordi behandleren min hjalp meg å forstå bedre hvorfor jeg tenker som jeg gjør og føler.Det er mange ting som spiller inn når det gjelder psykiske lidelser og mange grunner til at man blir syk men å vite hvorfor ting er som de er hjelper.Mennesker er mer enn sin sykdom.Man er mer enn sin psykiske lidelse på samme måte som man er ikke sin astma.Mennesker er mennesker uansett.Man er ingen merkelapp.Man har en lidelse man trenger behandling for enten det er medisiner eller terapi eller begge sammen.Men ellers er vi alle mennesker!Hva mener dere om dette ? Mener dere man får merkelapp? Hva slags erfaringer har dere?

Dette er en interessant diskusjon. Jeg heller nok mot din oppfatning i det store og hele. Men, om man skal se det fra den andre siden, så er det vel kanskje det at i visse tilfeller kan det bli stigmatiserende og en ekstra belastning for den det gjelder. Alle vet ikke alltid hva de forskjellige diagnosene går ut på, og kan trekke uheldige konklusjoner. Men dette gjelder jo for omverden. For enkeltpersonen selv, vil jeg si det må føles befriende å få en slags forklaring på hvorfor man har det som man har. Og det gjelder jo også for de pårørende. Det er enklere når man kan forholde seg til noe konkret. Man skjønner hvorfor en plutselig kan bli fryktelig sint, tilsynelatende uten særlig grunn, hvorfor noen situasjoner er vanskelige og hvordan man skal forholde seg til en som plutselig har fått det for seg at de er Jesus. Det gjør at man kan ha mer forståelse, snarere enn å bli irritert og tenke, herre Gud, ta deg sammen!

Men det er mitt syn. Sikkert flere meninger ute og går ;)

Det er sant.Det er bra å få forklaring på ting hvorfor ting er som de er.Ja noen ganger kan det jo være stigmatiserende.Det går da mest på holdninger.Mennesker har jo forskjellige holdninger men det er da for lite kunnskap.Jeg tenker det er bra å vite hva det er og forstå ting bedre.Det er det å ha svar som er viktig.

dere har begge gode poeng. jeg tror ordet stigma stammer fra gamle hellas. hvor enkelte ble brennmerket. etter feks å ha stjålet et eple. i sultens grep. mennesker holdt seg unna dem. de ble altså stigmatisert. dette er ikke riktig. alle mennesker fortjener en ny sjanse. tross grove feilgrep. litt forståelse. dessverre er det enda mye stigmatisering i vårt samfunn i dag. om du går ut med at du er paranoid schizofren er du èn type liksom. borderline en annen. osv. det er det negative med diagnoser. for diagnosene ser ikke hele mennesket. personligheten. historien. dessverre :(