Jeg forsøker virkelig å akseptere at det er angst og stress som utløser de fysiske plagene mine, jeg gjør virkelig det. Men hvorfor får jeg da stadig nye plager i de periodene jeg slapper av?

Jeg hadde ikke skikkelig angst før jeg fikk fysiske plager som kraftige muskelrykninger, spenningshodepine, stiv nakke (selv om på de to sistnevnte så ser jeg koblingen) minsket styrke og muskelkramper.. Men etter mye om og men, og et par visitter til fastlege (og en melding til nevrologen hos Lommelegen) så klarte jeg å slappe av og akseptere at dette er et resultat av at kroppen er i høyspenning fordi jeg har hatt en del å tenke på det siste året (og slitt med depresjoner før det).
Alt er fint i nesten to måneder - og så merker jeg at kroppen min protesterer når jeg gjør styrkeøvelsene mine. Det er de samme øvelsene jeg har gjort i 7 måneder, og jeg klarer fremdeles å fullføre, men musklene mine syter. Og så blir føttene mine stive og litt smertefulle å trå med om morgenen, eller etter at jeg har sittet i ro i en periode. Litt stiv i korsryggen når jeg bøyer meg. Og jeg er 27 år, 1.66 og veier 55 kg - ganske frisk og rask, vil jeg tro, så for meg gir det ikke mening at jeg skal oppleve å bli stiv.
Og nå de siste 3 ukene så kjennes det ut som om jeg har småstein mellom skulderbladene! Når jeg beveger på overkroppen og armene så er det som å gni møllerstein mot møllerstein. Det knaker, gnisser, hakker og knepper (men ikke av den varianten hvor det er luft som "popper", som jeg rett som det er gjør med nakken med vilje), og tidvis så rykker og klager kroppen min som om et rustent sykkelkjede. Ut fra hva jeg har lest på nett (jeg vil bare vite hva det er; jeg unngår å koble det til eventuelle sykdommer for det vil bare gjøre vondt verre) så er dette ofte tegn på slitasje; at brusk og væske mellom leddene er slitt bort, men det virker da litt voldsomt at det skal slå ut sånn over hele kroppen.

Er dette virkelig fremdeles på grunn av angst og stress? Er det noen andre som har det likedan?
Jeg kan skjønne at A&S gjør det verre for når enda en ny kroppslig plage oppstår så blir jeg brått fryktelig anspent og bekymret, men det blir stadig vanskeligere å akseptere av dette er psykosomatisk alt sammen.

Jeg har så lyst til å snakke med en lege om dette, men fastlegen min er ikke til så stor hjelp. Da jeg sist var der i sensommer så var han fast bestemt på at det er angst eller stress som utløser ting, men han forklarer ikke hvorfor det ikke kan være noe annet. Jeg vil ikke betale 200 kr for å få høre "Men dette har vi jo snakket om.. hvordan psyken kan påvirke det fysiske.. så hva tror du at det er da?" Nei, hadde jeg visst det så hadde jeg da for rakkern ikke sittet på et legekontor, Doc.

Sukk... unnskyld meg; skal skru igjen dampen. Det er bare så forbaska frustrerende at jeg aldri skal få tid til å komme meg skikkelig til hektene igjen.

Og jeg har begynt å grue meg til jul... for er jeg i likedan form da så kommer den stakkars familien min til å måtte styre med en utålmodig, sliten og trett surpomp i høytiden, og det fortjener de ikke. Jeg har aldri vært spesielt flink til å late som om jeg er i et annet humør enn det jeg er (og fram til jeg ble dårlig er det stort sett blid og fornøyd).

Ja, det er fryktelig slitsomt å skulle måtte tvile på alle signalene kropp og sinn sender en. Jeg vet at stress og angst kan gi voldsomme utslag fysisk, men så klarer jeg ikke å kvie meg med tanken om at "Hva om jeg ignorerer noe viktig, fordi jeg har blitt fortalt at det bare er psyken?". Og mye av det jeg sliter med finner jeg hos andre som kobler det til stress eller angst, men akkurat det siste her? Det står ikke på noen liste som jeg finner -.-

Jeg håper du får den hjelpe du har behov for og ønsker, det er tungt å styre med dette alene :/ Er i det minste legen din tålmodig med dette?

Å anerkjenne problemet er vel første skritt i riktig retning :)

At det knaker og hakker sånn i overkroppen når jeg beveger meg, som om jeg har småstein mellom skulderbladene. Det begynte for ca tre uker siden, og jeg kan ikke strekke meg etter en vannflaske på bordet en gang uten at armen kjennes ut som et rustent sykkelkjede. Det er ikke sånne høye smell som jeg kan få fram når jeg "knekker" opp fingrene eller nakken, men en lavere rumling. Og jeg er svak, sliten og trøtt. Skjønt de to sistnevnte har jeg vel gått og gjentatt for meg selv så lenge jeg kan huske. Det har du helt rett i, men jeg klarer ikke helt å overbevise meg om at dette er noe jeg har tenkt meg syk til fordi det inntraff i en god periode når jeg følte meg relativt frisk, både fysisk og mentalt.

Hvor ofte trener du, hvilke øvelser gjør du, og har du fått instruksjon i korrekt teknikk?

Dersom du trener for ofte, med feil teknikk, lite variasjon i øvelser og belastning, ikke hviler, sover godt eller spiser nok mellom treningsøktene, sier kroppen naturlig nok stopp.

Hva med å bruke 7 dager på å hvile, spise masse god mat og slappe av. prøv deretter å tren igjen, få instruksjon av en trener og se om det ikke blir bedre da?

lykke til :)

Jeg vet ikke om "kram snø"-følelse er det jeg forbinder med det, men det kan godt være. Men da sitter den senebetennelsen flere steder, går det an?

Det er ikke hard trening jeg har drevet med :) Men ble instruert av fastlegen i å gjøre noen lette styrkeøvelser (med vekter på 1,5 kg) for å forebygge/forbedre en tidligere slitasjeskade i ene albuen for en lengre tid tilbake.
Jeg kunne trolig trent mer variert, og spist bedre. Har jobbet en del så da blir det veldig mye lettvint og med det gufne vinterværet på sørlandet så har jeg ikke fått gått så mye tur som jeg pleier.

Men nå har jeg bestilt time hos manuelterapaut i morgen - jeg satt i ro i et par timer i går og leste i en bok, og da jeg løftet på høyre armen for å legge den fra meg, så var det bare så det knaste i skulderen/overarmen o.O Det klikket og bevegelsen hakket. Forhåpentligvis kan terapauten gi meg noen svar på dette.

det høres ut som om du er stiv, prøv med noen mobilitetsøvelser