Hei. Jeg sliter med kraftig angst, Noe som styrer livet mitt.
Hva kan jeg selv gjøre for å minske angstfrykten? Jeg har gått til psykolog, men føler ikke at det strekker til.

Du kan ta å lære mest mulig om lidelsen din. Dette vil få deg til å forstå bedre hvorfor du har det slik og at det bare er dine egne tankemønstre som "lurer" deg til å vær redd. Desto mer du vet om selve lidelsen desto lettere er den å leve med.

Støtter det som skrives ovenfor. Det beste er å bli kjent med selve angsten, og forstå hva som skjer og hvorfor det skjer. Men det er absolutt ingen enkel oppgave å begi seg ut på... det finnes også mye god litteratur om lidelsen som kan være nyttig å lese.

Jeg synes iallfall det er utrolig vanskelig. Uansett hvor positivt jeg prøver å tenke, og at det er ikke farlig osv osv, så virker det nesten umulig å bli kvitt angsten, og spesielt angstanfall. Virker som det må mer drastiske ting til for å minske min angst....
Skarpionen: Hvor gammel er du?

Jeg prøver å finne ut hvorfor jeg har angst og hva jeg skal gjøre for å forebygge. Men sliter.. Men skal ikke gi opp.
Men takk for rådene uansett.
Bare_meg. Jeg er 19 år.

hva har du angst for? er det noen speielle ting du ikke kan gjøre eller er det sosial angst? du må møte frykten din. vis du har sosial angst så må u bare møte folk og prøve å være sosial. det hjelper mye. å ha sosial angst handler om at man er usikker på andre folks reaksjoner. du tror at de andre syns negativt om deg at du tenker at du blir avist å sån. det hjelper mye vis du møter frykten din. du kan eventuelt ta få angst medisin av en psykiater.

Hvis du går til psykolog og ikke synes det hjelper, kan det jo være at du får feil behandling kanskje? Jeg har hørt at kognitiv terapi og eksponeringsterapi er veldig bra og effektivt mot angst... Og det er sant som de sier over her, at der finnes veldig mye hjelp i litteraturen!! Jeg vet om 2 veldig gode bøker på dette området som har hjulpet meg mye på vei! "tenk deg glad" og "trange rom og åpne plasser". De kan bestilles på nettet, på bokkilden f.eks.

Et veldig godt spørsmål ja, om hva man kan gjøre for å forebygge angst. Jeg slet med angst i over ti år, panikkangst for det meste. Alt som skulle skje utenfor hjemmet, eller om det var for mye besøk her hjemme osv gav meg panikkangst. Jeg klarte likevel å presse meg til å komme meg ut og avgårde, ta imot besøk osv., selv om jeg til tider var helt ferdig. Jeg hadde vel på den tiden gitt opp tanken om at jeg noen gang skulle bli angstfri. Så, en dag, hadde jeg og ei venninne reist til et sted for å gå tur. Vi hadde ikke gått lange turen før jeg plutselig registrerte at jeg ikke kjente noe til angsten min. Jeg kunne nesten ikke tro det, at anspente meg, plutselig sto midt ute i skogen, kjente ikke angst og på en måte følte jeg at jeg kunne erobre verden - UTEN ANGST.
For å si det sånn, jeg fikk tilbake livet mitt. Jeg kunne igjen reise med buss og tog, jeg begynte å jobbe igjen osv.. Noen fortalte meg at det hadde nok med at jeg hadde gått jevnlige turer, lagt om kostholdet mitt, sluttet å røyke osv..
Kanskje var det en kombinasjon av alt, i tillegg hadde jeg begynt med autogentrening, en avslappningsteknikk.
Så skulle vi tro da, at jeg var kvitt angsten for livet. Jeg var angstfri i 6 år, men så en dag, som lyn fra klar himmel, jeg fikk et panikkanfall og jeg fikk nok et panikkanfall og så sitter jeg her i dag, full av angst. Det føles som om jeg har anfall verre enn noen sinne. Ei i psykiatrien kunne da elegant fortelle meg at jeg ikke hadde ivaretatt meg selv godt nok siden jeg fikk tilbakefall. Dere snakker om å plante en forferdelig skyldfølelse i meg.
Det triste ,midt oppe i det hele, mens jeg forsøker å godta at angsten er tilbake, så vil ikke ikke den lokale psykiatrien godta det, derfor er det vanskelig å få støtte og hjelp, fordi jeg såkalt indirekte har skyld i dette selv (hilsen psykiatrien).
Nei, jeg har ikke noe svar i hvordan forebygge.....

Oppsøk det du er redd for / har angst for. Tren deg på forskjellige situasjoner.
Jeg skjønner godt hvordan du har det. Jeg har selv slitt, og sliter med fortsatt, med angst. Jeg har aldri brukt noen form for medisiner, har alltid vært redd for å bli avhengig sånt. Jeg har slitt med angst i 8 år. Er 18 år nå...
Angst er til tider helt jævlig, og kan ikke sammenlignes med andre mer fysiske sykdommer. Jeg har vært hos mange psykologer opp gjennom åra, men har ikke funnet stor hjelp i dem. Det første jeg fikk beskjed om når jeg var 10 år var: " Du kommer ALDRI til å bli kvitt angsten, og det er bare noe du må lære deg å leve med.." Ikke særlig oppløftende å fortelle en 10-åring...
Men jeg har funnet ut at den beste hjelpen jeg kan få er fra folk som har opplevd det selv. For det er kun de som skjønner hva det handler om. Psykologer/Psykiatere har ikke sjangs til å sette seg inn i dette ved hjelp av faglitteratur og av det de hører.

Hvis du er ute etter en bok ang. temaet vil jeg anbefale: Trange rom og åpne plasser - av Torkil Berge / Arne Repål.

Jeg sliter med angst i perioder og har lært meg å leve med det i de periodene. Jeg har forsøkt å holde på rutiner, ta utfordringer, bevege meg.. osv.

Dessverre har ting forverret seg. I høst måtte jeg slutte i studiene pga angst. Etter en traumatisk opplevelse har jeg slitt med generalisert angst, og har i grunnen gjennom hele livet slitt "med klump i magen" i perioder.

Nå har jeg flyttet hjem og er klar for å jobbe meg angsten, nå vil jeg ikke mer. Har blitt henvist til psykolog, noe jeg har gode erfaringer med fra tidligere. Men, jeg er inne i en veldig tung periode. Jeg har ikke lengre noen faste rutiner. Jeg har ikke fast jobb, og ingen skole å gå til. Sosiallivet er også veldig begrenset, da det er få på min alder som bor her - bor ikke i nærheten av universitet eller høyskole.

Det skal i teorien ikke være et problem å skaffe rutiner, der er jo bare å skaffe en jobb. Problemet er at nye situasjoner, nye, ukjente rutiner og personer trigger angsten min.
Jeg trenger faste rutiner for å forebygge angsten, men jeg kjenner på angsten bare ved tanken på å begynne i ny jobb.

I det siste har jeg også hatt problemer med depresjon, det er første gangen jeg har slitt med det i denne graden, jeg tror det er pga manglende rutiner. Hverdagen min har ingen mål og mening.

Julen har vært flott. Jeg har hatt en fin romjul og trives veldig godt med familien min. Sånn sett er jeg jo kjempe heldig. Men, nå starter det nye skole /arbeidsåret....

Er det noen som har vært gjennom samme prosessen eller har lignende opplevelser.? Jeg vet jo i teorien hva jeg skal gjøre for å minske angsten i hverdagen - men det er ikke nok for meg lengre. Jeg avner å ha et håp om en framtid..