Jeg har en sønn som går i 4. klasse som har slitt med det jeg tror er angstanfall over en tid nå. Han er en veldig utadvendt, åpen gutt som ikke har noe sosial angst eller er spesielt redd/bekymret av seg i hverdagen.

Men i noen perioder når livet trår litt imot (problemer med venner, dårlig søvn, mareritt), så kan det komme fryktelig mye følelser som tar over. Før trodde jeg det var mest sinne, men i det siste virker det mer som angst, og de verste kveldene ender i hikstgråt over lang tid hvor det virker som en overflod av følelser har slått han helt ut.

Selv har jeg aldri opplevd noe lignende, og jeg føler meg maktesløs. Alt jeg gjør er selvsagt feil når det står på som verst, og jeg er nå mest taus og bare tilstede for ham, da alt jeg sier ser ut til å gjøre situasjonen verre. De gangene jeg prøver å snakke om dette (ikke mens det skjer), blir det fort møtt med sinne og han føler seg kritisert. Når Korona-krisen er over planlegger jeg å ta kontakt med Familiehjelpen eller lignende for at han skal få snakket med noen andre. Men frem til den tid; hvordan kan en som forelder hjelpe når det står på som verst? Jeg jobber med å ikke skulle løse problemene, men lytte og la han snakke seg gjennom det. Men når alt er som verst, hva bør en gjøre? Er det noe som kan hjelpe han med å komme seg gjennom situasjonen, eller er det noe en må gjøre når han ikke står midt i det?

Takker for alle svar, føler meg håpløst dårlig på å støtte min sønn når han har det vanskelig!

Uff jeg er selv 32 og har ingen barn så er kanskje ikke den beste personen til å svare, men det høres tungt ut og jeg hater hvor tabu mental helse fortsatt er! Dette burde være mye mere åpent og noe vi burde snakke mer om i skolen for å hjelpe barn som vokser opp idag! Jeg syntes det var tøft når jeg var ung, kan ikke tenke meg hvordan det er idag med sosiale media, katastrofenyheter overalt man leser, global oppvarming og press på å gjøre alt perfekt. Jeg personlig liker å høre på sånne «mindfull» apper når jeg føler jeg ikke får puste, hjelper meg å fokusere på noe annet og ta meg litt ut av situasjonen. Føler og at noen ganger må man bare gråte litt for å få det ut, da føler man seg ofte bedre etterpå, dette vil kanskje vært riktig tidspunkt å snakke rolig om det på en åpen måte. Jeg tror du gjør det beste for han ved å la han snakke og bare være der og gi han en klem. Lurt å få han litt hjelp når denne virus galskapen er over. Høres ut som du gjør ting veldig riktig, håper ting blir lettere :)

Hmm, hva med å prøve å snakke om ting som generelt får han til å føle seg bra, uten å fokusere noe videre på det som plager han? Jeg lærte et sted at det kan hjelpe å tenke på et positivt minne når man er stressa o.l. Merker det gjør meg bedre til sinns å tenke på hunder jeg kjenner og er så glad i, når jeg ikke har det så bra. Kanskje dere kan dele gode minner sammen, eller legge opp til noen avslappende aktiviteter, som å høre på rolig musikk/lydbok, legge puslespill, eller annet. Hvis dere har mulighet vil jeg absolutt anbefale å tilbringe tid med dyr, om dere f.eks kunne lånt hund for å ha på besøk eller bare gå tur med. Selv har jeg kommet i kontakt med noen via ulike hundegrupper på facebook. Du kan også evt. spørre han åssen han har det ifbm alt som skjer rundt corona. Fokusere på at det er en stressende og bekymringsfull tid for veldig mange nå, så er det naturlig hvis han også føler på uro.

Ellers høres det ut som om du allerede gjør så godt du kan, og ingenting er bedre enn det!

Tusen takk for svar og støtte. Å jobbe med pust, samt å tenke på gode minner osv har jeg prøvd å foreslå, men han er veldig lite mottakelig for det som kommer fra meg for tiden. Kanskje en app vil hjelpe han litt, da er det jo ikke jeg som "maser" om pusting heller. Vi får nok prøve å snakke sammen når han har det fint, og være der for han når han trenger det.

Igjen, takk for at dere svarte. Er ikke lett å vite hva en skal kunne gjøre når det er så tungt for de små.

Hei.Jeg synes du er flink å observere og undre over..Lytt til foreldrekoden ,en podkast fra Aftenposten.Forhold deg rolig og klar å ta han emot....?Far burde og ta del i dette..Tenk hva kan det komme av..er det noe Gro bunn i dette unntatt angst..Noe rundt han..noe som plager han og ikke du «fanger»..venner,skole,hjemme,hans temperament,alderen sin utviklingsfase?klem og lykke til

Takk igjen for hjelp. I kveld klarte vi å roe ned en gang ved å først puste rolig 10 ganger og deretter snakke om noe hyggelig. Da det blusset litt opp igjen rundt sovning hjalp det å snakke om koselige ting vi kan gjøre når ting er mer normalt (det tok lang tid, men ble en hyggelig samtale).

Det hjalp å ha forslagene deres friskt i hodet, og bekreftelse på at det viktigste er å være der og prøve så godt en kan. Takk!