Jeg sliter så mye men den angsten for å bli forlatt er så stor.Jeg har vært redd i åresvis for å bli forlatt IG skjer det så kan jeg gå til det ekstreme noe bare klikker i hode.Jeg må ha folk rundt jeg er så redd for å bli forlatt år etter år.Det er inngrodd en del av hvordan jeg er faktisk.Andre må ta vare på meg for blir jeg forlatt er alt så dramatisk.Jeg hater denne angsten sliter meg ut med tvangstanker og panikkangst at ingen må forlate meg dra fra meg enten det er ferie jeg blir alltid urolig av det.Jeg er så redd det aldri blir annerledes at det alltid blir som alle disse årene for som jeg skrev det føles at det er så inngrodd en del av hvordan jeg er at jeg på en måte uansett hvor mye jeg prøver ikke klarer å endre på det.Mange ting kan man endre ved seg men jeg føler dette kommer til å følge med at det er slik jeg er.Psykologen må alltid være der.Familien må alltid være der.Miljøterapeut må slltid være der.vennen og støttekontakt mø alltid være der.Ingen må gå fra meg.Jeg er så redd hver dag.I det siste har det vært ekstra tungt av forskjellige årsaker.Jeg er sliten har brukt så mye stesolid.Jeg har alltid søvnproblemer holder vakt nærmest.Jeg er sliten av angst sliter mye med det og andre typer lidelser som er med på å påvirke hverdagene mine så hvis det skjer stress og uforutsette ting takler jeg det enda verre jeg er veldig sårbar for det og endringer rundt meg,Jeg er sliten av alt.Jeg er sliten av livet.Jeg er sliten av å være ulykkelig.Jeg er sliten av å føle uvirkelighet hele tida,Jeg føler meg uvirkelig at verden er uvirkelig at det ikke finnes ett meg der hvor det skal være ett meg,Det er ikke det bare masse splittelse innvendig.Det fins ikke Ett meg der hvor det skal være.Å være splittet er veldig slitsomt det prater jeg mye med psykologen min med da det henger med lidelsen jeg har,Det er vondt å ha det slik hele tida.Som jeg skrev tøft for tida heldigvis hjelper stesolid,Jeg må alltid ha folk rundt til å ta vare på meg hvem er der uten dem når det ikke fins Ett meg hvor det skal være bare masse splittelse.Jeg føler meg sp uvirkelig i mange år og det er ikke slik andre beskriver i ny og ne men konstant er det til stede.Jeg sliter mye med angst,Tvangstanker er så påtrengende mister kontroll de trenger seg og trenger seg på og jeg er redd jeg får ting til å skje fordi jeg tenker det skjer sp skjer det og da blir det skummelt å tenke i det hele tatt.Jeg blir redd for tanker hvis jeg får dem til å skje.Panikkangsten fører til at jeg tror jeg er i ferd med å få hjerte infarkt og det knyter seg og knyter seg rundt.Jeg blir livredd når jeg får panikkangst og bare tanken på panikkangst.Alt dette fører at jeg får smerter i kroppen.mye plaget av spenningshodepine.gikk til psykomotoriker ingenting hjalp.Jeg kan plutselig føle beina ikke klarer å bære meg at jeg besvimer der og da.Jeg kan føle meg tung i armen også startet jeg å løpe opptil 15 ganger om dagen på toalettet jeg visste ikke hvorfor alt dette men jeg løp og løp angrer at jeg ikke dro til fastlegen min for det fins medisiner for det som heter overaktiv blære er blitt mye bedre nå enn før og med årene og jeg har slitet så mange år så kom dårlig kosthold med alt som er blant annet røyker jeg mye så nå har jeg fått bronkitt astma.Røyk hjelper angsten min jeg blir roligere jeg blir dårlig uten røyk.Problemet mitt nå er at jeg får slim siden jeg utviklet bronkitt astma og det er slitsomt med det slimet.Håper slimet gir seg etterhvert.Er det noen som kjenner seg igjen?Har noen av dere råd til meg?hvordan takler dere forlatthet?

Hva med å gå over til el-sigarett i stedet for tobakk?

Har ikke like kraftige reaksjoner på følelse av forlatthet, men jeg prøver å fokusere mest mulig på at jeg er her for meg, selv om jeg føler meg forlatt av andre, så jeg kan føle meg trygg i eget selskap.

Skulle ønske jeg trivdesi eget selskap.jeg syns det er tøft av folk som tør å trives slik.fått høre mange ganger det med e sigaretter jeg hadde følt meg ganske dum gående med det nå tenker jeg hvordan jeg hadde følt det ser ikke slik på andre.