Hei. Flere her inne som går under kategorien høytfungerende angst? Dvs har mye angst innad, men et tilsynelatende normalt liv utad. Jeg kjenner på mye ensomhet og lite forståelse ettersom jeg sliter med en ubalanse her. Utad ser folk en småbarnsmor med hus, bil, mann, full jobb, god utdannelse og lever og fungerer som folk flest. Innad strever jeg med mye tankekjør, bekymringer og angst. Jeg fikk nylig en kommentar av sjefen om at jeg så ut til å ha det bra om dagen.... det ga meg en aha-opplevelse på hvor lite menneskene rundt meg forstår. For jeg har det ikke bra.. jeg har generalisert angstlidelse og helseangst fra helvete, som gjør at jeg har mye fysiske smerter og symptomer, er utmattet og trøtt hele tia, oppsøker ofte lege, er livredd for alt som potensielt kan skje barna mine, har elendig konsentrasjon og hukommelse fordi tankene mine hele tiden kverner rundt worst case scenarioer. I tillegg døde nylig min nærmeste tilknytningsperson, som har gitt meg en stor knekk psykisk. Min store trygghet i livet er borte, og angsten min er forverret seg. Dette fører til flere fysiske symptomer og enda mer helseangst! Kan våkne på natta av angstanfall, og går utslitt på jobb dagen etter. Men ingen vet. Ingen forstår og ingen bryr seg. Føler meg så alene... i tillegg har jeg vært utsatt for mye mobbing i ungdomstiden, og sliter med å finne min plass sosialt på jobb. Familien min er min nærmeste trygghet, men mannen er stikk motsatt av meg og bekymrer seg aldri. Han er støttende rent praktisk og gir meg hvile osv, men forstår egentlig ikke åssen jeg har det eller hva jeg går gjennom... så skal en balansere dette da. Å være en god mor som har overskudd til barna, er tålmodig og engasjert samtidig som den indre verden er i kaos. Min største angst handler om å bli alvorlig syk og dø fra barna. Dette tenker jeg på hele tiden, og gjør at jeg egentlig bare går å venter på dommen fremfor å leve her og nå

Hei:)
Det høres ut som meg selv. Har sendt deg venneforespørsel og melding:)

jeg hadde det
nærmest som deg
helt til jeg mistet alt
min kone gikk fra meg
med små barn og alt
da gikk jeg helt
opp i liminga
kort fortalt havnet
jeg i psykiatrien
og ble uføretrygdet
søk hjelp min venn
før det er for sent!