Nok en gang kom tårene.. Jeg aner ikke hvorfor. Hjertet pumper noe helt sinnsykt, jeg hiver etter pusten og tårene triller ukontrollert mens jeg prøver å forstå hva angsten kommer av. Har hatt dette så lenge nå og har prøvd å få hjelp, men syns det er så vanskelig å bli hørt. Får ikke ordlagt meg og ikke heller forklare hva som skjer med meg. Også ender det opp med at den jeg prøver å si at jeg sliter til sier at dette klarer du så fint. Jeg er jo tross alt ett så ressurssterkt menneske.. Hva gjør man da? Fant denne siden i dag og har lest litt på forumet her og kjenner det ikke fullt så tungt akkurat nå. Ikke at jeg unner noen dette, men det hjelper å vite at det ikke bare er meg.
Legen min sier bare at jeg er sliten på grunn av jobben og vil gi meg en ny sykemelding. Hjelper ikke å si at det er værre å gå hjemme. Jeg trenger det å se andre mennesker også, ikke bare grave meg ned hjemme. Var sykemeldt 2 måneder i våres og endte med at jeg bare låste døren. Var kun på butikken og handlet og det ble vanskeligere og vanskeligere det også...
Dette blir masse babling sikkert, men trenger litt hjelp til å finne ut hvordan jeg kommer meg ut av dette..

Heisann du!!
Ja, vi er mange som har det slik! :) Du er ikke alene!
Desverre synes jeg det er litt lite aktivitet på denne siden.
Synes liksom det bare er jeg som er her inne, hehe!
Jeg gikk på en kjempe smell i vår etter mye jag og mas på jobben, høye krav til meg selv, osv. Jeg har fått konstatert at jeg har utviklet spiseforstyrrelser og jeg har et anstrengt forhold til min far (foreldrene mine er skilt).
Da jeg gikk på denne smellen utviklet jeg sterk angst! Får ofte panikk!
Har konstant uro i kroppen og er anspent hele tiden. Det gjør jo selvfølgelig at man blir utslitt. Og når angsten er værst blir jeg så redd for å liksom bli "gal", for det er jo så ubehagelig. Jeg er også deprimert og har mistet gleden og gnisten i livet mitt!
Jeg har lest mye for å prøve å forstå hvorfor jeg har fått angst. Psykologen min sa at angst kan være et "symptom" på at noe i sjelen er i ubalanse. Har også lest at det kan være undertrykte følelser, som man ikke vet om...
Jeg bestilte boka "tenk deg glad"! Den anbefaler jeg virkelig!! Den er veldig bra og har hjulpet meg litt. Pluss ei bok som heter "trange rom og åpne plasser". De kan sikkert lånes på bibliotek også!!

Hva med å snakke med din arbeidsgiver? Kanskje litt tilrettelegging på jobb kan hjelpe deg? Å stenge seg inne og grave seg ned i problemene er som regel ikke noen god løsning.

Leit å høre at du har det sånn, men det er kanskje en liten trøst i at du er ikke alene. Av erfaring er kanskje det noe av det verste og føle at man er den eneste som har det sånn og at ingen forstår en. Men som du ser er det flere her som er i samme båt.

Tidligere i år gikk jeg også på en smell når det gjelder altfor høye forventinger til en selv. Det kan virkelig ta knekken på enhver. Jeg måtte rett og slett stoppe litt opp, og gi meg selv litt rom til å føle på hva det var som skjedde med meg. Har slitt med angst i flere år nå, og dette ble veldig sterkt under denne perioden som var veldig stressende for meg. Valgte å oppsøke psykolog, noe som har gitt meg gode resultater. Jeg er også ganske sikker på at din arbeidsgiver kan hjelpe deg, hvis du er villig til å forklare hva du går igjennom. Som nevnt ovenfor, ville kanskje litt tilrettelegging gjort hverdagen litt enklere for deg?

Når det gjelder å ordlegge seg når man skal fortelle om det som skjer, vet jeg at dette er vanskelig. Man får det ikke alltid ut på helt riktig måte og opplever at ingen forstår helt hva en egentlig mener.
Det er vanskelig å sette ord på angsten når man ikke helt vet hva den kommer av. Jeg slet veldig med dette i starten under terapien, men lærte meg det på en måte etterhvert. Ble bedre kjent med meg selv og alt som skjedde i kroppen og hvorfor det kom når det kom. Så alt er mulig med litt trening, ikke gi opp :)

Vet ikke om du har noen å snakke med om dette, men det er mye god hjelp der ute man kan oppsøke. Eller så finnes det masse litteratur som nevnt ovenfor. Kanskje kan det bare hjelpe å skrive litt om det inne på slike forum som dette? Eller skrive i egen dagbok, da lærer man seg å sette ord på det som skjer med tiden :)