Er det mulig å fortsatt være i utredning, snart 2 måneder. Tiden drar ut, har hatt under 1 time i uka siden begynnelsen av januar. Føler ikke jeg får den hjelpen jeg trenger. Veldig dårlig oppfølging når det gjelder medisinbruk. Føler ingen bryr seg, ikke fastlegen, psykologen, legen på poliklinikken, akutt-teamet, ingen. Den kontakten jeg har hatt med akutt-team har vært kortvarig, har en følelse av at de ikke vil snakke med meg. På en av de siste samtalene sa de at de ønsket et klart mål for samtalene, og psykologen sa neste time, ganske klart, at de kun ønsket å snakke om det var veldig akutt. Så jeg har ikke tatt kontakt, med unntak av når jeg nesten tok selvmord. Nå er jeg sint/frustrert/irritert på dem, og nekter å ta kontakt. Fuck alle.

Det var planlagt at jeg skulle begynne å snakke med psykologisk sykepleier mens jeg var under utredning, men plutselig ble det endret en dag eller to før. Fordi psykologen trengte mer tid til utredning. Hallo? Jeg går rundt hver dag med ekstrem angst og uro, håpløshet, irritasjon, sinne, hat, relasjonsproblemer, er sykemeldt, isolerer meg, ligger for det meste i senga. Hva er poenget? Hvorfor blir det ikke gjort mer?

Jeg har hatt sterk angst siden lørdag. Tok kontakt med legekontoret på mandag, fikk time for å snakke om det, men de kunne ikke hjelpe. Jeg skulle ta kontakt med psykologen/legen på poliklinikk. Jeg gjorde det, men ingen løsning av det heller. Ble bare bedt om å fortsette på medisinene som ikke funker, som gir mange bivirkninger. Så blir neste utredningstime utsatt med over en uke, uten videre oppfølging. Virker som de vil jeg skal ta livet mitt. Er jo faen likeverdig for dem hva som skjer med meg.

Det er et utrolig sterkt sinne jeg har inni meg i perioder. Ødelegger ting. Utagerer. Og ja, jeg er syk, om ikke det er åpenbart. Det er ekstremt mye galt med meg, psykisk. Men det burde ikke være for mye å kreve rask behandling og oppfølging