Hei. Har i mange år slitt med litt overdreven bekymring for egen helse, men de siste 7 mnd har midlertidig vært helt for jæ... Jeg føler tiden fra jeg står opp til jeg legger meg er et eneste stort angstanfall. Jeg sliter med mye hodepine, brystsmerter som kommer både ved fysisk aktivitet og i ro, kvalme, svimmelhet, utmattelse, muskelspenninger, dårligere syn. Pulsen er helt på bærtur til tider, og jeg føler jeg sliter med å puste (nett som jeg har glemt hvordan man gjør det, selv om det går vel på automatikk:)).
Dagene mine for tiden går i sykemelding fra jobb, telefoner til legevakten, kjører til helsesenteret og står utenfor der til alle døgnets tider i tilfelle «noe» skjer denne gangen. Klarer ikke være alene, spise skikkelig, sove, gjøre ting uten å ha med meg noen jeg er trygg på osv. Føler jeg har gått tom for plasser jeg føler meg trygg, og at jeg bare går å venter på at en akutt sykdom skal ramme pga hvordan jeg føler meg.

Har en samboer og en familie som støtter meg så godt de kan, men merker selvsagt at dette sliter de også ut. Er i tillegg til angsten og frykten for at det feiler meg noe fysisk livredd for at jeg er i ferd med å miste samboeren min også - grunnet situasjonen. Jeg tenker at NÅ er det på tide å ta et oppgjør med dette og tenke at det er angst, og lære meg å kontrollere den!! Men med en gang et nytt symptom melder seg, eller symptomene blir litt sterkere er jeg rett tilbake til tanken at det er noe fysisk som feiler meg.

Er så utrolig sliten og redd om dagen at jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Gikk til psykiater fra februar til mai og skal starte igjen i August (hun jeg gikk til sluttet). Men følte at terapien ikke hjalp noe særlig på problemet.

Noen som har er / har vært i lignende situasjoner som har tips, vil snakke eller hva som helst.

Jente 26

Hei. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har hatt det slik i 7 måneder nå, kjenner at jeg snart ikke orker mer. Har også vært inn og ut av sykehus, legevakt og lege. Har sjekket alt jeg kan sjekke, men klarer alikevel ikke å slå fra meg tanken om at det feiler meg noe. Det går skikkelig ut over livskvaliteten min. Prøver å tenke at det kun er angsten, men hjernen min vil ikke være med på den. Kjenner symptomer hele tiden og er sikker på at neste gang skjer det noe. Har dessverre ingen råd eller tips å komme med da jeg sliter selv med å finne ut av det, men er her om du trenger/vil snakke om det :-)

Kjenner meg igjen i det du skriver.... Bare send mld hvis du vil prate.

Denne tråden var akkurat det jeg trengte nå. Jeg føler det akkurat som deg og er usikker på hvirdan jeg skal komme meg ut av dette. Er livredd for å pushe så hardt at jeg går på en kjempesmell og samtidig livredd for å la angsten ta for stor plass. PR nå bruker jeg all energi jeg har for å ‘holde den i sjakk’. Jeg pleier å si til mannen min at jeg koker inni, men er rolig utapå. Skal til lege på mandag og skal be om å bli henvist til dps. Denne kampen greier jeg ikke alene lenger. Det er bare så synd det tar lang tid å gå hjelp. Jeg vil jo gjerne ha det nå.

Hei..

Jeg fikk komme inn på dps 14 dager etter henvisning. Angsten er relativt nytt for meg.. jeg fikk munn første anfall 2 juli... den satt i i 6 timer før den slapp..
Siden har jeg slitt med opp til 30 anfall om dagen..

Jeg fikk truxal som jeg skal ta 4 tab om dagen.. Denne tar de verste toppene. Nå sliter jeg mye med angst for angsten..


Be om kjapp henvisning, så får du nok det.

Jeg prater gjerne om du vil.. sliter veldig selv også:(

Sliter med mye av det samme, vær så snill og send meg melding om noen vil prate!