Hei. Jeg er en jente på 24 år som siden i vår har hatt det man kaller panikkangst og helseangst. Etter studieslutt i vår tok jeg en timeout i sommer for å komme meg til hektene igjen. Det virket positivt inn, og jeg følte meg mye roligere og mer harmonisk fram til vi skulle ta over nytt hus, i ny kommune, starte i ny barnehage og starte i ny jobb som sykepleier. Det var da jeg merket at jeg begynte å hige mye etter pusten og bli ganske sliten av angstpust. Rett før oppstart i ny jobb kom nye angstanfall. Deretter klarte jeg meg fint og faktisk ROLIG gjennom min første nattehelg som selvstendig og eneste sykepleier med ansvar for et helt sykehjem og brukere av hjemmesykepleie. Dette var forrige helg, og i ettertid har jeg hatt to angstanfall og fryktelig mye innvendig skjelving, nummenhet i bena, redsel for at hjertet skal stoppe og for hjerneblødning. Jeg er redd for hjernesvulst og kreft i bukspyttkjertelen. Redselen er så sterk når jeg er langt nede at jeg ikke kommer meg ut av den. Jeg blir derprimert og tung fordi jeg trodde jeg var på vei opp. Føler ledelsen i jobben forventer at jeg skal ta en del ekstra nattevakter enn de jeg har (som er hver tredje helg, og to hverdagsnetter hver sjette uke). Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Går til samtale med psykitrisk sykepleier, og har fått henvisning mtp antidepessiva. Bruker nå sobril 10 mg ved behov. Er svært skeptisk til medisiner, også fordi vi ønsker å bli gravid med nr 2 snart. Føler nå daglig på ubehag i brystet og føler meg som en tikkende bombe - snart har hjertet tenkt å gi seg. Eller så finner jeg ut for sent den snikende sykdommen med dødsdommen. Nå er jeg altså veldig redd igjen fordi angsten fremtrer på en ny måte enn slik den gjorde tidligere. Da var det hovedsakelig pusten, og etter rtg thorax og prøver ble jeg til slutt mer sikker på at det ikke var sykdom i lungene. Nå kommer det over mg i form av innvendig skjelving, indre uro/rastløshet, følelse av at kroppen under meg blir tung og litt bort fra meg, uggenhet.... Og stikkinger i brystet!! Lurer på om snus og kaffe kan ha innvirkning også..? Vet ikke helt hva jeg er ute etter her. Noen som leser og hører meg og som kanskje kan gi råd. Blir så redd og deppa..

mye snus og kaffe kan gjøre en sjelven. og få hjertebakk....
Anstsymtomene mine be faktisk bdre når jeg dakk mindre skaffe og i perioder dak kofeinfri....
Kjenner stikkinga i brystet i gjen jeg har tolket mine som muskelsmerter....

Ser at det er ikke å ha det slik, må være helt grusomt å være redd for sykdomer for kroppen klarer jo å mane fram symtomer selv og du som er sykepleier vet jo om de og farene.......

Håper du får hjelp for å takle og finner strategier som funker for deg :)

Om du vil kan du legge meg til så kan jeg i alle fall "lytte"

Først og fremst, "moro" å lese historien din. Den er jo selvfølgelig ikke moro, men du forteller en historie som er nesten helt lik min! Vi hadde samme symptomer, samme tankegang og har det samme yrket. (Innen helse)

Men det du skal vite er at jeg har kommet meg ut av denne dritten. 10 år med angst hadde jeg, før jeg innså at jeg ikke gidder å gå rundt å være redd lenger. Hvorfor være redd for alvorlige sykdommer, når dette er noe man ikke kan styre? Vi bor i en tøff verden, og alle skal en gang dø, og ingen kan styre når dette skal skje. Vi må bare være glad for hver dag vi har, og godta at livet er som det er! :)
Det høres kanskje hardt og brutalt ut, men det er sannheten!

Ta tak i tankene dine, skyv dem til siden, le av dem, kast dem ut vinduet, bare ikke gi dem energi, eller bensin på bålet som mange vil si.
Vær sterk for deg selv, vær sterk for barnet ditt og kos deg i hverdagen! Tenk når du er 40... Du vil vel ikke tenke da at "jeg har kastet bort livet mitt på være redd"?
Livet er for dyrebart til å gå rundt å være redd! Hiv deg ut i det, og nyt det! :)

Anbefaler deg å lese litt om kognitiv terapi! :) Det kan gjøre underverker! :)

Lykke til videre! ;)

Til Nokernok2; Helt enig med deg!. Utrolig flott svar. Denne burde du lese, trådstarter...les den flere ganger og fordøy budskapet...så vil du føle deg myyyye bedre. Det gjelder å tenke positivt ellers blir alt bare håpløst.

Til Nuttidammen; Helt enig med deg også!. Man burde nesten holde seg lang unna kaffe noen ganger. Det gjør en kjempe nervøs!!. Det er helt sinnsykt hvor mye helse-personell fyller på med kaffe til pasienter og ikke minst til ansatte. Det er jo helt feil!. En kopp 1 gang om dagen skulle være nokk..men når man går over til kopp 5-8 eller mer...ja da er det ikke så rart at man blir skjelven og nervøs!!. Kanskje på tide å gå over til Koffeinfri-kaffe når man allerede har fått i seg flere kopper fra før av??.
Lykke til!.

Tusen takk for gode tilbakemeldinger.. det hjelper veldig å "treffe" på andre som vet hva jeg opplever! Føler meg noen gang så alene om alle mine daglige symptomer og tanker. Selvbildet blir ikke noe særlig.. føler meg skjør og sårbar og usikker og bare, blæ! Grusomt travel person.

Men dere har nok rett. Så sabla rett også. Jeg, og alle andre med en sånn angst, må åpne øynene og se på det livet vi har å glede oss over. Og ta det tøffe valget om å bestemme oss for å delta i det..
Jeg orker ikke å tenke tilbake på sønnen mins oppvekst og se at jeg har vært så redd og bekymra for ting at jeg kanskje attpåtil har påvirket hans opplevelser og erfaringer.. Jeg kan ikke gå og vente på å dø - det sier seg selv! Jeg vet jo at alle skal dø en gang, men ingen vet når. Hvorfor skal jeg være så opphengt i å finne ut dette.. egentlig.. når ingen andre heller får vite det.. Moren min mener at vi aldri får mer ubehag her i livet enn vi mestrer.
Jeg har flere dager på rad nå, hvor jeg føler at jeg liksom "kriger" oppi hodet mitt mot angstpusten og skjelvingen og kvalmen. Flere dager nå enn tidligere. Da var det flere av dem hvor angsten for lengst hadde vunnet over meg. Men i disse krigdagene så må jeg alltid lande litt, hvor jeg bare må stoppe opp og trekke pusten. Kjenner etter. Kjenner på redselen og ubehaget. Slike dager er dager hvor jeg føler meg helt utslitt i brystregion, kjeve (etter gjesping) og rygg, og ikke minst i hodet etter å ha forsøkt å ignorere alt denne angst-jævelen har med seg. Da får jeg enten en skikkelig grinedag, og hvis jeg ikke får til det, så føler jeg at det ofte utløper seg i mange sterke angstsymptomer, som gjerne munner ut i angstanfall. Noen ganger føler jeg meg roligere etter mye gråt eller et angstanfall, andre ganger må jeg ty til Sobril. Og så er det på'n igjen på ny med å stålsette seg. Gå der jeg ikke vil gå, gjøre det jeg ikke vil.. møte opp på jobb. Være ny på jobb. Være fersk sykepleier. Være yngst og den mest uerfarne. Føle meg usikker og føle at alle andre ser det. Føle at alle oppfatter angstpusten min i lunsjen. Møte sykdom og død - mine største fiender - og virke trygg i min sak.

For meg hjelper det å tenke på sønnen og samboeren min. Og mye sol i sommer har gjort dagene lettere å være glad i og nyte. Er litt skeptisk til at det går mot høst og mørke, noe jeg tidligere var kjempeglad i, men nå føler meg litt utsatt for å bli prega av..

Er det noen som har lært seg teknikker i forhold til angstpusting?
Da tenker jeg følelsen av å ikke å nok luft inn i lungene, fremkalling av gjesping, veldig mye innpust, og kanskje litt lite utpust.. ja, jeg vet jeg må puste med magen, men det er lettere sagt enn gjort!

Det høres isåfall ut som du har en veldig oppegående tankegang, og er klar over dine problem! Det er fundamentet for å komme seg ut av angsten (lære seg å takle angsten passer kanskje bedre, for litt angst vil sikkert alle oppleve en gang i blant uansett..).

Du sier du prøver å ignorere angsten, og jeg har vel forsåvidt kanskje sagt det selv, at jeg ignorerer angsten. Men i teorien er det vel ikke akkurat det man bør gjøre. Man må være klar over den, kjenne på den, vite den er der, og ikke minst vite at den er ufarlig!
Når man godtar at angsten er der, men ikke kan skade deg, så blir det mye lettere å få tankene over på noe annet.

Prøver man å tenke "jeg har ikke angst, jeg har ikke angst" så prøver man igrunn bare å skjule en elefant som står midt i rommet.
Det er bedre å gå til et annet rom, hvor elefanten ikke er! ;) Om du forstår hva jeg mener! :) Hehe :)

Du må altså lære deg å ikke vie energien din til tanker du får når du kjenner på angsten.

Jeg vil gjerne vise deg et lite eksperiment jeg gjorde på en kamerat av meg som også har angst! Han sa: "Det er ikke mulig å tenke på noe annet når jeg har angst..."

Da sa jeg: "Prøv å ikke tenk på en katt de neste 5 minuttene."
Hva var det første han tenkte på? Jo en katt.
Deretter: "Prøv å ikke tenk på en morsom historie vi har sammen"
Hva tenkte han på? Jo en morsom historie.

Dette her er jo ganske opplagte saker, men det viser jo bare hvor lett man kan få andre til å tenke på noe! Så det gjelder jo igrunn bare å bruke den samme teknikken på seg selv. Velg deg ut noe fint å tenke på, og bruk energien din på å se for deg den minste detalj av det du tenker på. Det høres dumt ut, men angsttankene får plutselig ikke like mye energi lenger da! ;)

Når det kommer til pusten din så har jeg aldri fått det til selv. Jeg vet mange bruker dette som et effektivt verktøy, men for meg handlet det mer om å endre tankegangen min enn å endre pusten! ;) Håper noen andre kan hjelpe deg med dette! :)

Lykke til videre! ;)