Det startet med at jeg siden november 2018 ikke har følt meg bra. Jeg ble kvalm (særlig om morgenen og det ble bedre utover dagen), ør i hodet (som en slags drøm), trøtt og svimmel. Dro til legen og ble tatt blodprøver som viste alvorlig D-vitaminmangel så tar tilskudd. I en periode ble jeg bedre, men nå er det blitt ille igjen.

Jeg tror jeg har både leukemi, hjernesvulst, lymfekreft og munn/halskreft og beinkreft. Jeg begynner å bli mektig lei, og har startet med kognitiv terapi.

Mine symptomer per nå er at jeg 90% av tiden er kvalm om morgenen (går som regel over på formiddagen), svimmel/ør, slim i halsen, føler tungen min er blitt større (har bitemerker på siden). Har litt hodepine, men ikke slik at det plager meg like mye som de andre. Jeg er også ekstrem sliten og orker nesten ikke stå opp om morgenen. Den ene hånden min føles også stiv og "rar" (vanskelig å forklare, men føler den ikke er helt med).

Andre som sliter med helseangst med samme symptomer? Jeg prøver å si til meg selv at jeg mest sannsynlig ikke er syk, men på en annen side så har jeg ikke tatt noen tester heller (bortsett fra de enkle blodprøvene hos legen mtp. vitaminer).

Symptomer ja.. Det blir bare flere av de til mer du tenker og føler på de. Jeg har hatt ganske sterke symptomer i over fem mnder nå. De har avtatt fordi jeg har prøvd å fokusere på andre ting. Slik har det også vært når jeg har hatt diverse andre symptomer og trodd det ene og det andre. For en stund tilbake tenkte jeg pp kreft i magen eller bukspyttkjertelkreft. Fikk reelle smerter i mageområdet og ble selvfølgelig kjempe redd. Plutselig gikk det bare over når jeg fokuserte på andre ting. Det er lett å å si til andre og verre å gjøre det selv: men det beste er å fylle dagene med gode ting. Gjør det du må for å ha det bra. Fyll dagene med artige ting som kino, være med venner, hobby osv.. Til mer du gjør dette til mindre plass kan stygge tanker få....

Jeg tenker først og fremst hvor slitsomt det må være å være redd hele tida for at man har kreft og andre alvorlige sykdommer.Det må kreve mye krefter og energi spesielt å bekymre seg for noe man ikke kan gjøre noe med for alle kan få slike sykdommer.Jeg håper du blir bedre at du får det bedre for du må ha det så slitsomt.

Anbefaler boken Kinastudien.Den er om tidenes største undersøkelse av kosthold relatert til helse.Tror selv på mye av det som står i boken.Det er en viss mulighet at råd fra boken kan hjelpe deg, om ikke annet hindre ulike fremtidige sykdommer.

Hvis man hele tiden tror man har det verste så stresser du deg selv og når du først stresser deg så tror du igjen det er noen av det verste.det går rundt i sirkel.sansynlighet for kreft og leukemi er såpass liten.Det er større sansynlighet å bli påkjørt på gata,slått ned til man besvimer mange andre ting som er langt mer sansynlig enn kreft leukemi og alle de mest alvorlige sykdommene som er nevnt her.

Slik har jeg det og akkuratt nå faktisk. Er så grådig irriterende. Jeg har slitt nå i ca 2 år. Var senest i Mai i fjor å gikk full undersøkelse av Hode med ct å mr samt ct mage å kolnoskopi å hele sulamitten. Å mens jeg nå ligger å er kvalm på 3 døgnet så er jeg overbevist om at jeg nå har alt av kreft å det som fins av uhelbredelige sykdommer. Er sikker på jeg skal dø. Selv om jeg her nå klarer å tenke meg frem til at for et år siden fant dem ingen antydninger til noe så da er nok sjangsen liten nå og. Men kroppen å hjernen klarer liksom ikke våre helt med på den tankegangen (ironisk nok) det irriterende led angsten er at vår egen logikk gjør den verre. For vi klarer ALLTID finne en forklaring mot det logiske.

Jeg har nå slitt i over 10 år med angst, og da på bakgrunn av mageproblemer. Jeg gikk til lege mange ganger og ble heldigvis fulgt opp og sjekket ut for potensielle sykdommer som kunne ligge til grunn. Underveis i denne perioden mistet jeg min gamle fastlege og fikk tildelt en ny. Mageproblemene fortsatte og jeg klarte ikke legge meg fra meg frykten for at det feilet meg noe alvorlig. Legen gjorde nok så godt hun kunne, men hun ville ikke sende meg til nye undersøkelser, da hun mente at prøvene de allerede hadde tatt, viste at det ikke var noe galt med magen min, annet enn at jeg led av Irritabel tarm. Takket være et forum på en nettside, der mennesker med samme problemer kunne snakke sammen, følte jeg at jeg etterhvert ble trygg på at det ikke var noe annet galt med magen min. Det var en lettelse å endelig kunne senke skuldrene og tørre å slappe litt mer av med angsten min for kreft. Men ikke lang tid etterpå, dukket en annen bekymring opp. Nå har jeg i noen uker vært litt plaget med irritasjon i en arm og det føles som om den "sovner" noen ganger og at jeg må riste i den. Samtidig merker jeg leamus i overarmen, som kommer og går. Når jeg leser på nettet og googler dette, kommer jeg selvfølgelig fram til det verst tenkelige - nemlig ALS. Det hjelper ikke å lese at dette er en ytterst sjelden sykdom, som kun rammer et fåtall mennesker i landet pr. år. Symptomene er der og jo mer jeg leser om symptomene, jo tydeligere kan jeg kjenne dem. Noen ganger innbiller jeg meg at jeg også snakker litt snøvlete, at ordene jeg vil si kommer feil ut av munnen min. Dette har jeg også lest kan være et symptom. Jeg jobber til vanlig på et kontor og sitter i 8 timer foran pc og skriver på tastatur. Det at det kan være tegn på slitasje eller en form for irritasjon i en nerve pga. belastningsskader, vil jeg ikke tenke på. Det velger jeg på en måte bort.Jeg kan også noen ganger merke at den høyre foten min "dovner bort" om jeg sitter i en spesiell posisjon eller sitter lenge på samme sted. Jeg er aktiv og går daglige turer. Føler meg sterk i armer og ben og merker ingen svakhetstegn der (ennå). Jeg føler at jeg er på vei ut på glattisen igjen, i form av nye katastrofe tanker som drar meg i gal retning. Jeg vil så gjerne kunne si til meg selv, at dette ikke er noe alvorlig og at man alle kan merke noe "vondter" rundt om i kroppen, som ikke trenger være en alvorlig sykdom. Men jeg klarer ikke å løsrive meg fra dette og kjenner at panikk følelsen knyter seg i brystet og jeg begynner å kaldsvette og blir kvalm jo mer jeg tenker på dette. Er det noen her inne som opplever lignende tanker og følelser og som har funnet en måte å takle disse på? Kan også nevne at jeg har en veldig hektisk hverdag, både på jobb og hjemme, med 3 barn som krever hjelp og oppfølging i hverdagen.

Sansynligheten får å bli påkjørt av bil er langt større enn alle disse andre tingene dere bekymrer dere for.du får ikke plutselig kreft.det er vanlig med irritabel tarm.det er ikke vanlig med alvorlige sykdommer at du plutselig får det.Hvis legen sier man ikke har kreft så har man ikke det.det å Google symptomer kan være positivt for noen men negativt for de som bekymrer seg hele tida for helsa si for da blir du enda mer stresset.Kroppen gir signaler hele tida det er vanlig.Man må tenke at sansynligheten at folk dør av andre ting er langt større enn sykdommene dere frykter.

ALs er veldig alvorlig og kreft er også veldig alvorlig du får ikke det plutselig uten grunn spesielt når man ofte drar til lege for å sjekke.det er interresant at de mindre alvorlige lidelsene nevner ingen mens alvorligste tror folk de automatisk har og jo mer dere tenker over det jo mer stresser du kroppen og kroppen gir signaler som dere igjen tror er symptomer på en lidelse.relax people plutselig blir man påkjørt av lastebil el blir matforgiftet el dør i tragisk ulykke.helseangst er veldig spesielt.

Det du skriver er som å lese om meg selv. Har også plager fra venstre arm. Jeg falt på den i høstferien i ei trapp og etter dette har den oppført seg kjempe rart. Etter et forferdelig panikkanfall fikk jeg indre skjelvinger i den armen. Det vibrerte så kraftig at når jeg holdt på tørkestativet så hørte jeg det vibrerte. Det fikk mer og mer bort før det ble skjelvinger om ikke kunne vises for andre. Denne vibreringen spredde seg så til venstre bein. Hadde også skjelvinger der en periode, men det ble plutselig borte. Har ikke særlig skjelvinger nå, men kan få det om jeg bærer mye på barna eller belaster den feil. Har vært hos legen tre ganger og tatt nevrologiske tester. Alt bra. Har vært hos nevrolog, alt bra. Jeg ble henvist til MR der det viser seg at jeg har senebetennelse. Greit nok.. Men slår jeg meg til ro... Neiiida. Her forestiller man seg det aller verste og går rundt med hjertebank, kvalme, smerter her og der og så videre. Nå (og i lengre tid) har de indre skjelvingene/vibreringene gått over til sitring eller kribling. Er på en måte små rykk i armen så og si hele tiden når jeg sitter i ro. Man kan ikke se det utenpå, men kjenner det godt. Panikken bare spiser meg opp innvendig.. Jeg har malt meg så langt inn i et hjørne at det virkelig har satt meg ut av spill. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette og det er så slitsomt!

Takk for tilbakemelding. Det hjelper meg utrolig mye bare å høre hvordan andre der ute opplever sin helseangst og hvordan de evt. klarer å takle den. Hos meg går det mye på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke lider av en alvorlig sykdom, i dette tilfellet ALS. Men min svakhet er nok at jeg altfor lett tyr til google og der kan man jo lese om det meste og få de fleste symptomer som indikerer at noe feiler en. Jeg prøver å si høyt til meg selv, at hvis jeg hadde hatt noe alvorlig muskel sykdom, så ville jeg etterhvert ha merket en svikt eller svakhet et eller annet sted. Jeg er fortsatt sterk i min muskulatur, både i armer og bein, men kjenner altså på denne murringen i høyre arm og samtidig nedover i høyre fot. Har tenkt på om det kan ha sammenheng med min sittestilling på kontoret. Kan det være så enkelt som at jeg sitter litt feil og at det fører til at en nerve kommer i klem? Jeg sitter også med armene på tastaturet i 8 timer og er ikke alltid like flink til å riste løs og ta pauser. Men så er det en annen stemme i hodet mitt, som sier at hvorfor oppstår dette brått nå? Men en gang må jo noe oppstå, uten at det nødvendigvis trenger å være noe å bekymre seg over. Jeg kjenner meg jo frisk og rask ellers, bortsett fra at man er sliten i perioder med hektisk arbeidsdag og full fart hjemme med 3 barn og mye å gjøre. Men når panikken og krise tankene ikke vil slippe taket, er det ekstra slitsomt. Ikke bare for en selv, men også de man har rundt seg. Det siste jeg vil, er å påføre min helseangst til mine barn, slik at de også blir som meg og tenker det verste så snart et lite symptom melder seg.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hvor lenge har du hatt symptomene? Jeg er også like sterk i kroppen og om jeg har en periode der jeg tenker lite på det, kjenner jeg at det slipper taket i kroppen. Det var mye verre før, men ble bedre rett etter jul da jeg hadde en god periode. Ble så og si borte for så å komme gradvis tilbake igjen nå fordi jeg tenker mye på det. Hadde det vært alvorlig vil jeg tro det ville eskalert og ikke blitt bedre. Det å ha så alvorlig helseangst som jeg har nå hadde jeg aldri trodd jeg ville fått. Det er vondt å gå kjenne på..

Disse symptomene dukket plutselig opp i påsken. Hadde sjelden leamus før men nå har det altså kommet og gått siden påsken. Hvis jeg er opptatt med å gjøre ting og har tankene andre steder, kjenner jeg ikke dette. Men så snart jeg setter meg ned, starter det opp igjen. Idag har jeg hatt en travel dag med bursdagsselskap og fullt opp med gjøremål. Men ikveld da jeg kunne sette meg ned og senke skuldrene, kom plutselig leamusen tilbake i armen og jeg kjenner meg sliten i armene og i bena. Prøver å tenke at dette bare er et tegn på at kroppen er sliten og at jeg nå har tid til å kjenne ekstra godt etter og la tankene komme. Igjen dukker ALS frykten opp, og jeg blir engstelig for at kroppen blir trøtt og sliten pga dette. Huff det er så slitsomt å ha det sånn og hele tiden gå med disse bekymringene. Har fått meg legetime om to uker, så da skal jeg nevne dette for henne og be om å få sjekket muskulatur og refleksene mine generelt, samt hvorfor jeg dovner i hånda mi og har denne leamusen

Ja, det er helt forferdelig å gå slik. Verre blir det når man blir sittende å kjenne etter for da blir man bare enda med fokusert på det og blir enda mer fokusert. Bra at du har fått deg en legetime. Jeg ser ikke poeng i å dra til lege eller spesialist igjen nå da det ikke er noe som er forandret. Har du hatt helseangst før ? Kan du se at huden beveger seg når du har leamus ?

Ja jeg ser at huden dirrer/beveger seg. Men det virker som om det dukker opp når jeg har brukt armen mye. Jeg håper legen vil undersøke meg grundig men vet jo aldri. Kan hende hun bare snakker og ikke finner noen grunn til å foreta ytterligere undersøkelser

Så du får det ikke om du ikke har brukt armen mye? Hun tar sikkert noen nevrologiske tester på deg for å sjekke. Om hun ikke gjør det kan du jo be henne om det så du slipper å bestille en ny time.

Nei jeg opplever det som om det kommer hvis jeg har brukt armen mye. En annen ting er at jeg nå oftere føler at høyre hånd dovner / sovner litt oftere og at jeg føler for å måtte riste løs og massere den. Kan kjenne prikking i fingre om jeg sitter og feks skriver og bruker mobilen ofte. Har også googlet på noe som kalles Karpal syndrom samt MS. Mange tanker som raser rundt i hodet mitt. Prøver å si til meg selv at det kan ha en sammenheng med mange «ufarlige» årsaker, men samtidig griper panikken meg. I natt våknet jeg og innbilte meg at armen føltes helt iskald. Jeg kjente angsten komme krypende og ALS tankene dukket opp igjen. Huff disse tankene er fæle

Jeg leste en plass at skjelving og prikking utelukker ALS. Det var en nevrolog som skrev. 90% av tilfellene av denne sykdommen starter i føttene og som regel er leamus nesten alltid i forbindelse med tapt muskelkraft. Men jeg har jo prøvd å overbevise meg selv så hvordan kan jeg overbevise deg..

Jeg prøver å ikke kjenne for godt etter og heller sortere tankene over på alternative forklaringer. Kjenner at nakken min også er litt stiv så ser også på det som en sammenheng. Nummenhet i armer kan jo komme fra nakken. Nummenhet i bena kan være så enkelt som at jeg klemmer på en spesiell nerve om jeg sitter for lenge. Jeg har lyst til å kontakte en naprapat eller kiropraktor dersom dette ikke gir seg med det første.

Har hatt det rart med armen i 6,6 mnder snart. Er mektig lei og fokuserer på armen HELE tiden. Ikke et sekund jeg ikke tenker på den. Kanskje det er derfor jeg kjenner alt i den armen. Må til psykolog igjen kjenner jeg slik at jeg får sortert tankene. Hjelper heller ikke at det er så mye om ALS i media nå. Forferdelig slitsomt.

Nei det hjelper ikke når ALS dukker opp som du skriver. Bare fordi jeg har googlet artikler om ALS, dukker det opp lignende artikler bare fordi jeg har søkt på dette. Jeg våknet i natt av at armen hadde dovnet og var helt nummen. Den kjentes også kald ut. Tyder på at det er noe som trigger armen, en eller annen nerve som ligger i klem eller blir irritert. Men der og da klarte jeg ikke tenke rasjonelt og fikk bare ikke sovne. Tankene løp løpsk og jeg kjente at det knøt seg i brystet og pulsen steg. Ble lys våken og lå der med ville tanker om alt det fæle som var i ferd med å skje inne i kroppen min. Innbilte meg at jeg kjente leamus mange steder og at det dirret i fingrene helt av seg selv. Helt utmattet sto jeg opp grytidlig og kjente at jeg hadde fått altfor lite søvn. Jeg har nå fått meg time hos kiropraktor, for å starte i en ende og se hva de kan finne ut. Det er slitsomt å gå rundt med slike tanker som vi har. Håper du får hjelp hos psykologen til å sortere tankene dine!

Jeg føler så med deg kjære deg! Har vært akkurat der du er og kommer noen ganger der selv der panikken griper meg og tårene renner, hjerter dundrer og jeg ser for meg rullestol, sonde osv. Jeg bare hater at jeg har kommet inn i denne forferdelige boblen som jeg ikke får sprukket. Så bra at du har bestilt deg time hos kiropraktor. Det du forteller tyder nok på en overbelastning og at armen mest sannsynlig har fått noe i klem eller som med meg en væskeansamling i skulderen. Har vært hos manuellterapeut og fått treningsopplegg, men jeg glemmer å trene. Kjenner at smerten i armen blir bedre av trening, men så glemmer jeg det. Så må bli flinkere. Kjenner du at det dirrer konstant når du kjenner etter etter bruk av armen, eller er det rykk og napp i blant på samme sted ?

Det har ikke vært så ille tidligere idag, men ofte merker jeg det mest når jeg setter meg ned eller når jeg legger meg for kvelden. Leamusen kommer og går litt, det samme gjør nummenheten i armen. Kanskje det blir verre dess mer jeg anstrenger armen. Jeg gruer meg til natta kommer igjen. Redd for at frykten skal ta overhånd. Men får håpe jeg klarer å sovne og ikke våkner av de vonde tankene

Har veldig vondt i nakken jeg også og kiling fra nakken og ned mot ryggen. Har også vondt ved kragebein og frem mot brystkassa. Har du vært hos kiropraktor enda ?

Har time hos kiropraktor imorgen. Men er redd at han bare vil begynne å knekke her og der og så ikke noe mer. Nå har jeg merket leamus i venstre arm også, på nøyaktig samme sted som jeg kjente i høyre arm. Merker også fortsatt at beina dovner av litt når jeg sitter for lenge. Skjønner meg bare ikke på dette og prøver å holde angsten på avstand, men er ikke lett. Jeg vil ikke være redd, men vil veldig gjerne finne ut av hva det kommer av?

Hadde også i begge armene en stund fordi jeg begynte å fokusere på den andre armen. Det ble borte da jeg ikke fokuserte på den mer. Henger nok sammen med psyken og hvor fokuset ligger. Husk at den sykdommen du frykter starter ensidig. Rart om du har det i begge armene da. Har kjent på mye innvendig skjelving i armen igjen i det siste. Sikkert fordi jeg er mye redd og har brukt armen feil. Mulig jeg har spurt før, men har du skjelvinger i armen? På en måte innvendige ? Så bra det ble kiropraktor. Ei venninne med samme plager som deg gikk til seks behandlinger hos kiropraktor og ble bra igjen. Så det finnes håp. Hadde du smerter også?

Da har jeg vært hos kiropraktor. Først forklarte jeg hvordan jeg hadde det og så snakket vi en stund litt rundt dette. han undersøkte nakken og vred og tøyde litt på den. Jeg lå på en benk og så masserte han ganske hardt på et punkt mellom nakke og rygg. Da kjente jeg det stråle helt ned i fingertuppene, så han var helt klart borti noe der. Så knakk han litt på nakken min og på øverste del av ryggen. Han ville vi skulle fortsette med dette noen behandlinger. Han så ingen grunn til å henvise meg til MR nå og heller ikke nevrolog. Dette mente han vi kunne gjøre dersom denne behandlingen ikke førte frem og jeg ikke merket noen bedring. Han mente jeg ikke skulle bekymre meg for alvorlig sykdom. Dette med lemaus kunne ha sammenheng med irritert nerve eller muskel. Som regel betydde det ingenting, selv om man merket leamus rundt på kroppen. Da får jeg bare prøve å puste ut noen dager og krysse fingre for at vi finner ut av dette og at det ikke viser seg å være noe så alvorlig som ALS. Jeg kjenner ikke direkte skjelvinger, men det hender at det rykker litt til i en hånd i ny og ne- helt av seg selv.

Så flott at du har vært der og at du kjente det når han trykket. Siden du kjente det helt frem til fingertuppene vil jeg tro at han fant der plagene kommer fra. Håper virkelig dette vil hjelpe på symptomene dine og at du får forsont deg med at dette ikke er farlig.

Jeg håper også at han er inne på noe, selv om jeg ikke har tro på at han kan snu dette over natten. Jeg må også jobbe med tankene mine og det er neimen ikke lett. Skulle ønske jeg kunne slette de tre bokstavene ALS fra minnet mitt, slik at det ikke dukket opp mere

Du nevnte at du hadde ei venninne som hadde hatt de samme plagene som meg. Hvordan var disse plagene og hva kom de av?

Hun fikk det plutselig i nakken og som spredte seg ut i armen. Det prikket, kriblet og var veldig vondt. Hun var også nummen. Gikk til behandling hos en kiropraktor, tror det var rundt 6-7 ganger. Nå er plagene borte. Hun mener selv at det kom av feilbelastning. Hun har en jobb der hun ofte bærer tungt pluss at hun er småbarnsmor der hun bærer mye på mini.

Sliter nå med tankene hvis at, enn om og så kjenner jeg plutselig rykninger både her og der samt leamus i venstre lår. Jeg tar små treningsøvelser for å sjekke om styrken fortsatt er der. Jeg går med en angst i meg om at jeg plutselig merker svekkelse i en muskel. Jeg blir gal av å tenke slik og de rundt meg blir så lei av å høre om bekymringene mine. Hadde det enda vært en blodprøve man kunne tatt, som kunne avkrefte ALS mistanken, da hadde jeg slått meg til ro med en gang. Men denne uvissheten er forferdelig og den kryper inn i sjela mi og ødelegger en ellers fin hverdag.

Nå kjenner jeg at jeg er inne i en veldig vond sirkel og har det ganske vanskelig med tankene og frykten min. Jeg klarer ikke kvitte meg angsten for at jeg skal ha ALS. Prøver å unngå å lese artikler om dette eller google symptomer på nettet, men som sagt, har kommet inn i en ond sirkel. Går til kiropraktor for nummenhets følelsen i fingrene, vet ikke om det hjelper ennå så er nok for tidlig å si. Men det som bekymrer meg er denne leamusen som dukker opp litt over alt. Nå føles det som om det har "satt seg" i venstre lår og plutselig rykker det til der innimellom. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at det "bare" er angst og frykt. Har også fått med meg et sted, at leamus kan være et forvarsel til alvorlig sykdom, selv om muskelen ikke har blitt svekket ennå. Så der er altså jeg nå. Tankene spinner rundt dette med leamusen som er starten og at det bare er å vente på at det etterhvert skal komme en svekkelse i en eller annen muskel i arm, hånd eller fot. Jeg kjenner jeg blir helt ko ko av dette og vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Har bestilt meg time hos fastlege, men må vente i over 2 uker før jeg får komme dit. Da skal jeg be henne om å ta en nevrologisk undersøkelse, så godt det lar seg gjøre. Er spent på om hun kommer til å henvise meg videre til nevrolog, det kommer vel an på hva hun finner ut. Men jeg håper ihvertfall det vil roe meg noe ned, dersom hun ikke finner noe unormalt. Men denne frykten er så grusom å gå rundt og bære på, det sliter en helt ut.

Leamus er ufarlig og forbigående, og det finnes ikke noen god forskning på området. Alle muskler i kroppen er avhengig av nervetilførsel for å kunne fungere normalt. Ved leamus antas det at en liten nervetråd, til en liten del av en muskel, er overfølsom eller irritert. Når nervetråder er overfølsomme kan de utløse falske eller unødvendige impulser, som igjen fører til en unødvendig muskelsammentrekning. 

Når jeg leser ulike artikler på nettet, har jeg også lest noen steder at symptomer på ALS kan være tilfeldig muskelrykninger spredt rundt på kroppen. Dette gjaldt også i muskulatur som ikke er svekket. Jeg har aldri før opplevd så mye leamus aktivitet som det jeg har gjort i løpet av den siste måneden. Det "popper" opp omtrent over alt for tiden, i en arm, på halsen, på kinnet, baksiden av leggen, på låret. Er dette virkelig normalt? Jeg har også merket at stemmen min har endret litt karakter i det siste, blitt litt mer hes på en måte. Da tenker jeg jo med en gang at dette også kan være et symptom på ALS. Tankene snurrer rundt og angsten griper meg enda hardere for hver dag. Jeg prøver febrilsk å tenke på naturlige og ufarlige forklaringer, men jeg klarer bare ikke roe meg selv ned. Vegrer meg for å kontakte fastlegen min på nytt, for å be om å komme til videre utredning hos nevrolog. Hun sier bare det er angst og at det ikke er noe å bekymre seg for.

Jeg tenker at angsten alene gjør at man fort blir anspent og at det alene kan føre til at musklene kan bli litt urolige.

Har du noe lavterskel psykologitilbud rundt deg? Jeg tror det vil virke mye bedre. Husk at de kommer til å be deg om å gå til lege om du mener symptomene dine er alvorlige.

Og så må du ikke glemme at kroppen din lever. Det skjer veldig mye rart her og der.

Jeg skjønner at angsten gjør at man blir anspent, men kan det virkelig sette i gang så voldsomt med leamus? Jeg har vurdert å få time hos psykolog, men frykter det er lang ventetid der. Jeg sliter med å overbevise meg selv om at det "bare" er angst og ikke noen underliggende nevrologisk sykdom. Men jeg er en katastrofe tenker og frykter det verste - helt til det motsatte er bevist. Det at folk sier til meg at jeg må ta meg sammen og ikke tenke slike tanker, hjelper meg ikke. Jeg vet at man ikke kan gardere seg mot alt av sykdommer, men jeg føler at jeg ikke klarer å slå meg til ro med dette før jeg får et konkret svar fra en nevrolog om at jeg er frisk. Men hva gjør jeg når legen min ikke vil sende meg dit?

Det finnes sikkert private nevrologer. Du kan sjekke aleris. Jeg er ikke sikker på om en lege vil henvise deg bare pga leamus. Det finnes grader av symptomer og det er ikke sikkert det er alvorlig nok. Jeg vil tro at grunnen til leamus er veldig mye, litt som hodepine.

Jeg håper ikke det er for provoserende å høre dette, men jeg tror problemet her er helseangsten. Jeg tror at hvis du blir henvist til nevrolog og han ikke finner noe galt så vil dette bare fortsette. Du vil bli redd for at han tok feil, eller bli sint fordi han ikke tok deg alvorlig og alt sånn.

Jeg tror problemet her er er psykologisk og derfor må behandlingen være psykologisk, hvis ikke vil ikke problemet ble løst

Jeg blir ikke provosert av det du skriver, men jeg ville nok følt meg mye tryggere om jeg fikk komme til en nevrolog. Jeg har aldri opplevd slike symptomer ved angst før, så for meg er det vanskelig å tro at det bare er leamus fordi jeg stresser opp meg selv. Nå sitter jeg og slapper av og ser på film. Allikevel kjenner jeg det rykke til i legger og lår. Det føles ubehagelig for meg og jeg har aldri hatt så mye leamus før, derfor engster det meg. Der høres kanskje rart ut, men om jeg bare får sjekket ut dette hos en nevrolog, så vil jeg prøve å få en time hos psykolog etterpå.

Så dra til lege. De biter ikke, men jeg er redd for at legen ikke tar deg så alvorlig. Ikke sikkert det er angsten. Jeg tror leamus er en slik ting som kan ha 1000 grunner og 999 av dem er ufarlige

Bunky det må være helt forferdelig slik du har det å være urolig og redd for dette med als men jeg er enig med Limbeck her dette høres mer psykisk ut og angst er alvorlig men du trenger en annen type for hjelp da trenger du psykolog.jeg håper du ikke blir irritert men alt dette kan føre at fastlegen din til slutt ikke tar deg på alvor lenger.Når man har angst blir hele kroppen påvirket spesielt på panikkangst musklene anspente føles man får hjerteinfarkt når det knyter seg altså hele kroppen blir påvirket og angst er aldri bare angst for noen kan det hemme hele livet.alle disse symptomer hvis man ser på dem kan det plutselig være noe helt annet.msn kan få nervøse rykk av angst man kan hyperventulere.Derfor sier jeg angst er ikke bare psykisk lidelse men ofte fysisk også fordi kroppen reagerer så mye.Men når det gjelder alt dette så trenger man psykolog hvis man hele tiden tror det er als så stresser du kroppen enda mer og får enda mer symptomer.Jeg er redd at du til slutt ikke lenger blir tatt på alvor.jeg tenker at du bør høre på Limbeck at du heller prater om du blir henvist til psykolog.Det må være slitsomt og frustrerende å ha det slik hele tiden som du har.

Jeg ser jo at dette sliter veldig på meg, men det er jo ikke innbilte symptomer jeg har. En annen ting, hvis ALS er så uhyre sjelden som de vil ha det til. Hvorfor skrives det da så mye om det på ulike nettaviser og vises på mange TV programmer? Det må jo være en grunn til at det fokuseres så mye på det? Jeg vil ikke påstå at jeg har ALS, men jeg synes bare det er veldig ekkelt og skremmende å kjenne at «noe» har skjedd med kroppen og jeg merker slike rare symptomer som jeg aldri før har hatt så mye av. Frustrerende å ha så mye leamus uten at noen kan forklare hvorfor. Får bare vite at det er veldig vanlig og helt ufarlig.