Det startet med at jeg siden november 2018 ikke har følt meg bra. Jeg ble kvalm (særlig om morgenen og det ble bedre utover dagen), ør i hodet (som en slags drøm), trøtt og svimmel. Dro til legen og ble tatt blodprøver som viste alvorlig D-vitaminmangel så tar tilskudd. I en periode ble jeg bedre, men nå er det blitt ille igjen.

Jeg tror jeg har både leukemi, hjernesvulst, lymfekreft og munn/halskreft og beinkreft. Jeg begynner å bli mektig lei, og har startet med kognitiv terapi.

Mine symptomer per nå er at jeg 90% av tiden er kvalm om morgenen (går som regel over på formiddagen), svimmel/ør, slim i halsen, føler tungen min er blitt større (har bitemerker på siden). Har litt hodepine, men ikke slik at det plager meg like mye som de andre. Jeg er også ekstrem sliten og orker nesten ikke stå opp om morgenen. Den ene hånden min føles også stiv og "rar" (vanskelig å forklare, men føler den ikke er helt med).

Andre som sliter med helseangst med samme symptomer? Jeg prøver å si til meg selv at jeg mest sannsynlig ikke er syk, men på en annen side så har jeg ikke tatt noen tester heller (bortsett fra de enkle blodprøvene hos legen mtp. vitaminer).

Symptomer ja.. Det blir bare flere av de til mer du tenker og føler på de. Jeg har hatt ganske sterke symptomer i over fem mnder nå. De har avtatt fordi jeg har prøvd å fokusere på andre ting. Slik har det også vært når jeg har hatt diverse andre symptomer og trodd det ene og det andre. For en stund tilbake tenkte jeg pp kreft i magen eller bukspyttkjertelkreft. Fikk reelle smerter i mageområdet og ble selvfølgelig kjempe redd. Plutselig gikk det bare over når jeg fokuserte på andre ting. Det er lett å å si til andre og verre å gjøre det selv: men det beste er å fylle dagene med gode ting. Gjør det du må for å ha det bra. Fyll dagene med artige ting som kino, være med venner, hobby osv.. Til mer du gjør dette til mindre plass kan stygge tanker få....

Jeg tenker først og fremst hvor slitsomt det må være å være redd hele tida for at man har kreft og andre alvorlige sykdommer.Det må kreve mye krefter og energi spesielt å bekymre seg for noe man ikke kan gjøre noe med for alle kan få slike sykdommer.Jeg håper du blir bedre at du får det bedre for du må ha det så slitsomt.

Hvis man hele tiden tror man har det verste så stresser du deg selv og når du først stresser deg så tror du igjen det er noen av det verste.det går rundt i sirkel.sansynlighet for kreft og leukemi er såpass liten.Det er større sansynlighet å bli påkjørt på gata,slått ned til man besvimer mange andre ting som er langt mer sansynlig enn kreft leukemi og alle de mest alvorlige sykdommene som er nevnt her.

Slik har jeg det og akkuratt nå faktisk. Er så grådig irriterende. Jeg har slitt nå i ca 2 år. Var senest i Mai i fjor å gikk full undersøkelse av Hode med ct å mr samt ct mage å kolnoskopi å hele sulamitten. Å mens jeg nå ligger å er kvalm på 3 døgnet så er jeg overbevist om at jeg nå har alt av kreft å det som fins av uhelbredelige sykdommer. Er sikker på jeg skal dø. Selv om jeg her nå klarer å tenke meg frem til at for et år siden fant dem ingen antydninger til noe så da er nok sjangsen liten nå og. Men kroppen å hjernen klarer liksom ikke våre helt med på den tankegangen (ironisk nok) det irriterende led angsten er at vår egen logikk gjør den verre. For vi klarer ALLTID finne en forklaring mot det logiske.

Jeg har nå slitt i over 10 år med angst, og da på bakgrunn av mageproblemer. Jeg gikk til lege mange ganger og ble heldigvis fulgt opp og sjekket ut for potensielle sykdommer som kunne ligge til grunn. Underveis i denne perioden mistet jeg min gamle fastlege og fikk tildelt en ny. Mageproblemene fortsatte og jeg klarte ikke legge meg fra meg frykten for at det feilet meg noe alvorlig. Legen gjorde nok så godt hun kunne, men hun ville ikke sende meg til nye undersøkelser, da hun mente at prøvene de allerede hadde tatt, viste at det ikke var noe galt med magen min, annet enn at jeg led av Irritabel tarm. Takket være et forum på en nettside, der mennesker med samme problemer kunne snakke sammen, følte jeg at jeg etterhvert ble trygg på at det ikke var noe annet galt med magen min. Det var en lettelse å endelig kunne senke skuldrene og tørre å slappe litt mer av med angsten min for kreft. Men ikke lang tid etterpå, dukket en annen bekymring opp. Nå har jeg i noen uker vært litt plaget med irritasjon i en arm og det føles som om den "sovner" noen ganger og at jeg må riste i den. Samtidig merker jeg leamus i overarmen, som kommer og går. Når jeg leser på nettet og googler dette, kommer jeg selvfølgelig fram til det verst tenkelige - nemlig ALS. Det hjelper ikke å lese at dette er en ytterst sjelden sykdom, som kun rammer et fåtall mennesker i landet pr. år. Symptomene er der og jo mer jeg leser om symptomene, jo tydeligere kan jeg kjenne dem. Noen ganger innbiller jeg meg at jeg også snakker litt snøvlete, at ordene jeg vil si kommer feil ut av munnen min. Dette har jeg også lest kan være et symptom. Jeg jobber til vanlig på et kontor og sitter i 8 timer foran pc og skriver på tastatur. Det at det kan være tegn på slitasje eller en form for irritasjon i en nerve pga. belastningsskader, vil jeg ikke tenke på. Det velger jeg på en måte bort.Jeg kan også noen ganger merke at den høyre foten min "dovner bort" om jeg sitter i en spesiell posisjon eller sitter lenge på samme sted. Jeg er aktiv og går daglige turer. Føler meg sterk i armer og ben og merker ingen svakhetstegn der (ennå). Jeg føler at jeg er på vei ut på glattisen igjen, i form av nye katastrofe tanker som drar meg i gal retning. Jeg vil så gjerne kunne si til meg selv, at dette ikke er noe alvorlig og at man alle kan merke noe "vondter" rundt om i kroppen, som ikke trenger være en alvorlig sykdom. Men jeg klarer ikke å løsrive meg fra dette og kjenner at panikk følelsen knyter seg i brystet og jeg begynner å kaldsvette og blir kvalm jo mer jeg tenker på dette. Er det noen her inne som opplever lignende tanker og følelser og som har funnet en måte å takle disse på? Kan også nevne at jeg har en veldig hektisk hverdag, både på jobb og hjemme, med 3 barn som krever hjelp og oppfølging i hverdagen.

Sansynligheten får å bli påkjørt av bil er langt større enn alle disse andre tingene dere bekymrer dere for.du får ikke plutselig kreft.det er vanlig med irritabel tarm.det er ikke vanlig med alvorlige sykdommer at du plutselig får det.Hvis legen sier man ikke har kreft så har man ikke det.det å Google symptomer kan være positivt for noen men negativt for de som bekymrer seg hele tida for helsa si for da blir du enda mer stresset.Kroppen gir signaler hele tida det er vanlig.Man må tenke at sansynligheten at folk dør av andre ting er langt større enn sykdommene dere frykter.

ALs er veldig alvorlig og kreft er også veldig alvorlig du får ikke det plutselig uten grunn spesielt når man ofte drar til lege for å sjekke.det er interresant at de mindre alvorlige lidelsene nevner ingen mens alvorligste tror folk de automatisk har og jo mer dere tenker over det jo mer stresser du kroppen og kroppen gir signaler som dere igjen tror er symptomer på en lidelse.relax people plutselig blir man påkjørt av lastebil el blir matforgiftet el dør i tragisk ulykke.helseangst er veldig spesielt.

Det du skriver er som å lese om meg selv. Har også plager fra venstre arm. Jeg falt på den i høstferien i ei trapp og etter dette har den oppført seg kjempe rart. Etter et forferdelig panikkanfall fikk jeg indre skjelvinger i den armen. Det vibrerte så kraftig at når jeg holdt på tørkestativet så hørte jeg det vibrerte. Det fikk mer og mer bort før det ble skjelvinger om ikke kunne vises for andre. Denne vibreringen spredde seg så til venstre bein. Hadde også skjelvinger der en periode, men det ble plutselig borte. Har ikke særlig skjelvinger nå, men kan få det om jeg bærer mye på barna eller belaster den feil. Har vært hos legen tre ganger og tatt nevrologiske tester. Alt bra. Har vært hos nevrolog, alt bra. Jeg ble henvist til MR der det viser seg at jeg har senebetennelse. Greit nok.. Men slår jeg meg til ro... Neiiida. Her forestiller man seg det aller verste og går rundt med hjertebank, kvalme, smerter her og der og så videre. Nå (og i lengre tid) har de indre skjelvingene/vibreringene gått over til sitring eller kribling. Er på en måte små rykk i armen så og si hele tiden når jeg sitter i ro. Man kan ikke se det utenpå, men kjenner det godt. Panikken bare spiser meg opp innvendig.. Jeg har malt meg så langt inn i et hjørne at det virkelig har satt meg ut av spill. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette og det er så slitsomt!

Takk for tilbakemelding. Det hjelper meg utrolig mye bare å høre hvordan andre der ute opplever sin helseangst og hvordan de evt. klarer å takle den. Hos meg går det mye på å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke lider av en alvorlig sykdom, i dette tilfellet ALS. Men min svakhet er nok at jeg altfor lett tyr til google og der kan man jo lese om det meste og få de fleste symptomer som indikerer at noe feiler en. Jeg prøver å si høyt til meg selv, at hvis jeg hadde hatt noe alvorlig muskel sykdom, så ville jeg etterhvert ha merket en svikt eller svakhet et eller annet sted. Jeg er fortsatt sterk i min muskulatur, både i armer og bein, men kjenner altså på denne murringen i høyre arm og samtidig nedover i høyre fot. Har tenkt på om det kan ha sammenheng med min sittestilling på kontoret. Kan det være så enkelt som at jeg sitter litt feil og at det fører til at en nerve kommer i klem? Jeg sitter også med armene på tastaturet i 8 timer og er ikke alltid like flink til å riste løs og ta pauser. Men så er det en annen stemme i hodet mitt, som sier at hvorfor oppstår dette brått nå? Men en gang må jo noe oppstå, uten at det nødvendigvis trenger å være noe å bekymre seg over. Jeg kjenner meg jo frisk og rask ellers, bortsett fra at man er sliten i perioder med hektisk arbeidsdag og full fart hjemme med 3 barn og mye å gjøre. Men når panikken og krise tankene ikke vil slippe taket, er det ekstra slitsomt. Ikke bare for en selv, men også de man har rundt seg. Det siste jeg vil, er å påføre min helseangst til mine barn, slik at de også blir som meg og tenker det verste så snart et lite symptom melder seg.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Hvor lenge har du hatt symptomene? Jeg er også like sterk i kroppen og om jeg har en periode der jeg tenker lite på det, kjenner jeg at det slipper taket i kroppen. Det var mye verre før, men ble bedre rett etter jul da jeg hadde en god periode. Ble så og si borte for så å komme gradvis tilbake igjen nå fordi jeg tenker mye på det. Hadde det vært alvorlig vil jeg tro det ville eskalert og ikke blitt bedre. Det å ha så alvorlig helseangst som jeg har nå hadde jeg aldri trodd jeg ville fått. Det er vondt å gå kjenne på..

Disse symptomene dukket plutselig opp i påsken. Hadde sjelden leamus før men nå har det altså kommet og gått siden påsken. Hvis jeg er opptatt med å gjøre ting og har tankene andre steder, kjenner jeg ikke dette. Men så snart jeg setter meg ned, starter det opp igjen. Idag har jeg hatt en travel dag med bursdagsselskap og fullt opp med gjøremål. Men ikveld da jeg kunne sette meg ned og senke skuldrene, kom plutselig leamusen tilbake i armen og jeg kjenner meg sliten i armene og i bena. Prøver å tenke at dette bare er et tegn på at kroppen er sliten og at jeg nå har tid til å kjenne ekstra godt etter og la tankene komme. Igjen dukker ALS frykten opp, og jeg blir engstelig for at kroppen blir trøtt og sliten pga dette. Huff det er så slitsomt å ha det sånn og hele tiden gå med disse bekymringene. Har fått meg legetime om to uker, så da skal jeg nevne dette for henne og be om å få sjekket muskulatur og refleksene mine generelt, samt hvorfor jeg dovner i hånda mi og har denne leamusen

Ja, det er helt forferdelig å gå slik. Verre blir det når man blir sittende å kjenne etter for da blir man bare enda med fokusert på det og blir enda mer fokusert. Bra at du har fått deg en legetime. Jeg ser ikke poeng i å dra til lege eller spesialist igjen nå da det ikke er noe som er forandret. Har du hatt helseangst før ? Kan du se at huden beveger seg når du har leamus ?

Ja jeg ser at huden dirrer/beveger seg. Men det virker som om det dukker opp når jeg har brukt armen mye. Jeg håper legen vil undersøke meg grundig men vet jo aldri. Kan hende hun bare snakker og ikke finner noen grunn til å foreta ytterligere undersøkelser

Så du får det ikke om du ikke har brukt armen mye? Hun tar sikkert noen nevrologiske tester på deg for å sjekke. Om hun ikke gjør det kan du jo be henne om det så du slipper å bestille en ny time.

Nei jeg opplever det som om det kommer hvis jeg har brukt armen mye. En annen ting er at jeg nå oftere føler at høyre hånd dovner / sovner litt oftere og at jeg føler for å måtte riste løs og massere den. Kan kjenne prikking i fingre om jeg sitter og feks skriver og bruker mobilen ofte. Har også googlet på noe som kalles Karpal syndrom samt MS. Mange tanker som raser rundt i hodet mitt. Prøver å si til meg selv at det kan ha en sammenheng med mange «ufarlige» årsaker, men samtidig griper panikken meg. I natt våknet jeg og innbilte meg at armen føltes helt iskald. Jeg kjente angsten komme krypende og ALS tankene dukket opp igjen. Huff disse tankene er fæle

Jeg leste en plass at skjelving og prikking utelukker ALS. Det var en nevrolog som skrev. 90% av tilfellene av denne sykdommen starter i føttene og som regel er leamus nesten alltid i forbindelse med tapt muskelkraft. Men jeg har jo prøvd å overbevise meg selv så hvordan kan jeg overbevise deg..

Jeg prøver å ikke kjenne for godt etter og heller sortere tankene over på alternative forklaringer. Kjenner at nakken min også er litt stiv så ser også på det som en sammenheng. Nummenhet i armer kan jo komme fra nakken. Nummenhet i bena kan være så enkelt som at jeg klemmer på en spesiell nerve om jeg sitter for lenge. Jeg har lyst til å kontakte en naprapat eller kiropraktor dersom dette ikke gir seg med det første.

Har hatt det rart med armen i 6,6 mnder snart. Er mektig lei og fokuserer på armen HELE tiden. Ikke et sekund jeg ikke tenker på den. Kanskje det er derfor jeg kjenner alt i den armen. Må til psykolog igjen kjenner jeg slik at jeg får sortert tankene. Hjelper heller ikke at det er så mye om ALS i media nå. Forferdelig slitsomt.

Nei det hjelper ikke når ALS dukker opp som du skriver. Bare fordi jeg har googlet artikler om ALS, dukker det opp lignende artikler bare fordi jeg har søkt på dette. Jeg våknet i natt av at armen hadde dovnet og var helt nummen. Den kjentes også kald ut. Tyder på at det er noe som trigger armen, en eller annen nerve som ligger i klem eller blir irritert. Men der og da klarte jeg ikke tenke rasjonelt og fikk bare ikke sovne. Tankene løp løpsk og jeg kjente at det knøt seg i brystet og pulsen steg. Ble lys våken og lå der med ville tanker om alt det fæle som var i ferd med å skje inne i kroppen min. Innbilte meg at jeg kjente leamus mange steder og at det dirret i fingrene helt av seg selv. Helt utmattet sto jeg opp grytidlig og kjente at jeg hadde fått altfor lite søvn. Jeg har nå fått meg time hos kiropraktor, for å starte i en ende og se hva de kan finne ut. Det er slitsomt å gå rundt med slike tanker som vi har. Håper du får hjelp hos psykologen til å sortere tankene dine!

Jeg føler så med deg kjære deg! Har vært akkurat der du er og kommer noen ganger der selv der panikken griper meg og tårene renner, hjerter dundrer og jeg ser for meg rullestol, sonde osv. Jeg bare hater at jeg har kommet inn i denne forferdelige boblen som jeg ikke får sprukket. Så bra at du har bestilt deg time hos kiropraktor. Det du forteller tyder nok på en overbelastning og at armen mest sannsynlig har fått noe i klem eller som med meg en væskeansamling i skulderen. Har vært hos manuellterapeut og fått treningsopplegg, men jeg glemmer å trene. Kjenner at smerten i armen blir bedre av trening, men så glemmer jeg det. Så må bli flinkere. Kjenner du at det dirrer konstant når du kjenner etter etter bruk av armen, eller er det rykk og napp i blant på samme sted ?

Det har ikke vært så ille tidligere idag, men ofte merker jeg det mest når jeg setter meg ned eller når jeg legger meg for kvelden. Leamusen kommer og går litt, det samme gjør nummenheten i armen. Kanskje det blir verre dess mer jeg anstrenger armen. Jeg gruer meg til natta kommer igjen. Redd for at frykten skal ta overhånd. Men får håpe jeg klarer å sovne og ikke våkner av de vonde tankene

Har veldig vondt i nakken jeg også og kiling fra nakken og ned mot ryggen. Har også vondt ved kragebein og frem mot brystkassa. Har du vært hos kiropraktor enda ?

Har time hos kiropraktor imorgen. Men er redd at han bare vil begynne å knekke her og der og så ikke noe mer. Nå har jeg merket leamus i venstre arm også, på nøyaktig samme sted som jeg kjente i høyre arm. Merker også fortsatt at beina dovner av litt når jeg sitter for lenge. Skjønner meg bare ikke på dette og prøver å holde angsten på avstand, men er ikke lett. Jeg vil ikke være redd, men vil veldig gjerne finne ut av hva det kommer av?

Hadde også i begge armene en stund fordi jeg begynte å fokusere på den andre armen. Det ble borte da jeg ikke fokuserte på den mer. Henger nok sammen med psyken og hvor fokuset ligger. Husk at den sykdommen du frykter starter ensidig. Rart om du har det i begge armene da. Har kjent på mye innvendig skjelving i armen igjen i det siste. Sikkert fordi jeg er mye redd og har brukt armen feil. Mulig jeg har spurt før, men har du skjelvinger i armen? På en måte innvendige ? Så bra det ble kiropraktor. Ei venninne med samme plager som deg gikk til seks behandlinger hos kiropraktor og ble bra igjen. Så det finnes håp. Hadde du smerter også?

Da har jeg vært hos kiropraktor. Først forklarte jeg hvordan jeg hadde det og så snakket vi en stund litt rundt dette. han undersøkte nakken og vred og tøyde litt på den. Jeg lå på en benk og så masserte han ganske hardt på et punkt mellom nakke og rygg. Da kjente jeg det stråle helt ned i fingertuppene, så han var helt klart borti noe der. Så knakk han litt på nakken min og på øverste del av ryggen. Han ville vi skulle fortsette med dette noen behandlinger. Han så ingen grunn til å henvise meg til MR nå og heller ikke nevrolog. Dette mente han vi kunne gjøre dersom denne behandlingen ikke førte frem og jeg ikke merket noen bedring. Han mente jeg ikke skulle bekymre meg for alvorlig sykdom. Dette med lemaus kunne ha sammenheng med irritert nerve eller muskel. Som regel betydde det ingenting, selv om man merket leamus rundt på kroppen. Da får jeg bare prøve å puste ut noen dager og krysse fingre for at vi finner ut av dette og at det ikke viser seg å være noe så alvorlig som ALS. Jeg kjenner ikke direkte skjelvinger, men det hender at det rykker litt til i en hånd i ny og ne- helt av seg selv.

Så flott at du har vært der og at du kjente det når han trykket. Siden du kjente det helt frem til fingertuppene vil jeg tro at han fant der plagene kommer fra. Håper virkelig dette vil hjelpe på symptomene dine og at du får forsont deg med at dette ikke er farlig.

Jeg håper også at han er inne på noe, selv om jeg ikke har tro på at han kan snu dette over natten. Jeg må også jobbe med tankene mine og det er neimen ikke lett. Skulle ønske jeg kunne slette de tre bokstavene ALS fra minnet mitt, slik at det ikke dukket opp mere

Du nevnte at du hadde ei venninne som hadde hatt de samme plagene som meg. Hvordan var disse plagene og hva kom de av?

Hun fikk det plutselig i nakken og som spredte seg ut i armen. Det prikket, kriblet og var veldig vondt. Hun var også nummen. Gikk til behandling hos en kiropraktor, tror det var rundt 6-7 ganger. Nå er plagene borte. Hun mener selv at det kom av feilbelastning. Hun har en jobb der hun ofte bærer tungt pluss at hun er småbarnsmor der hun bærer mye på mini.

Sliter nå med tankene hvis at, enn om og så kjenner jeg plutselig rykninger både her og der samt leamus i venstre lår. Jeg tar små treningsøvelser for å sjekke om styrken fortsatt er der. Jeg går med en angst i meg om at jeg plutselig merker svekkelse i en muskel. Jeg blir gal av å tenke slik og de rundt meg blir så lei av å høre om bekymringene mine. Hadde det enda vært en blodprøve man kunne tatt, som kunne avkrefte ALS mistanken, da hadde jeg slått meg til ro med en gang. Men denne uvissheten er forferdelig og den kryper inn i sjela mi og ødelegger en ellers fin hverdag.

Nå kjenner jeg at jeg er inne i en veldig vond sirkel og har det ganske vanskelig med tankene og frykten min. Jeg klarer ikke kvitte meg angsten for at jeg skal ha ALS. Prøver å unngå å lese artikler om dette eller google symptomer på nettet, men som sagt, har kommet inn i en ond sirkel. Går til kiropraktor for nummenhets følelsen i fingrene, vet ikke om det hjelper ennå så er nok for tidlig å si. Men det som bekymrer meg er denne leamusen som dukker opp litt over alt. Nå føles det som om det har "satt seg" i venstre lår og plutselig rykker det til der innimellom. Jeg klarer ikke slå meg til ro med at det "bare" er angst og frykt. Har også fått med meg et sted, at leamus kan være et forvarsel til alvorlig sykdom, selv om muskelen ikke har blitt svekket ennå. Så der er altså jeg nå. Tankene spinner rundt dette med leamusen som er starten og at det bare er å vente på at det etterhvert skal komme en svekkelse i en eller annen muskel i arm, hånd eller fot. Jeg kjenner jeg blir helt ko ko av dette og vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Har bestilt meg time hos fastlege, men må vente i over 2 uker før jeg får komme dit. Da skal jeg be henne om å ta en nevrologisk undersøkelse, så godt det lar seg gjøre. Er spent på om hun kommer til å henvise meg videre til nevrolog, det kommer vel an på hva hun finner ut. Men jeg håper ihvertfall det vil roe meg noe ned, dersom hun ikke finner noe unormalt. Men denne frykten er så grusom å gå rundt og bære på, det sliter en helt ut.

Leamus er ufarlig og forbigående, og det finnes ikke noen god forskning på området. Alle muskler i kroppen er avhengig av nervetilførsel for å kunne fungere normalt. Ved leamus antas det at en liten nervetråd, til en liten del av en muskel, er overfølsom eller irritert. Når nervetråder er overfølsomme kan de utløse falske eller unødvendige impulser, som igjen fører til en unødvendig muskelsammentrekning. 

Når jeg leser ulike artikler på nettet, har jeg også lest noen steder at symptomer på ALS kan være tilfeldig muskelrykninger spredt rundt på kroppen. Dette gjaldt også i muskulatur som ikke er svekket. Jeg har aldri før opplevd så mye leamus aktivitet som det jeg har gjort i løpet av den siste måneden. Det "popper" opp omtrent over alt for tiden, i en arm, på halsen, på kinnet, baksiden av leggen, på låret. Er dette virkelig normalt? Jeg har også merket at stemmen min har endret litt karakter i det siste, blitt litt mer hes på en måte. Da tenker jeg jo med en gang at dette også kan være et symptom på ALS. Tankene snurrer rundt og angsten griper meg enda hardere for hver dag. Jeg prøver febrilsk å tenke på naturlige og ufarlige forklaringer, men jeg klarer bare ikke roe meg selv ned. Vegrer meg for å kontakte fastlegen min på nytt, for å be om å komme til videre utredning hos nevrolog. Hun sier bare det er angst og at det ikke er noe å bekymre seg for.

Jeg tenker at angsten alene gjør at man fort blir anspent og at det alene kan føre til at musklene kan bli litt urolige.

Har du noe lavterskel psykologitilbud rundt deg? Jeg tror det vil virke mye bedre. Husk at de kommer til å be deg om å gå til lege om du mener symptomene dine er alvorlige.

Og så må du ikke glemme at kroppen din lever. Det skjer veldig mye rart her og der.

Jeg skjønner at angsten gjør at man blir anspent, men kan det virkelig sette i gang så voldsomt med leamus? Jeg har vurdert å få time hos psykolog, men frykter det er lang ventetid der. Jeg sliter med å overbevise meg selv om at det "bare" er angst og ikke noen underliggende nevrologisk sykdom. Men jeg er en katastrofe tenker og frykter det verste - helt til det motsatte er bevist. Det at folk sier til meg at jeg må ta meg sammen og ikke tenke slike tanker, hjelper meg ikke. Jeg vet at man ikke kan gardere seg mot alt av sykdommer, men jeg føler at jeg ikke klarer å slå meg til ro med dette før jeg får et konkret svar fra en nevrolog om at jeg er frisk. Men hva gjør jeg når legen min ikke vil sende meg dit?

Det finnes sikkert private nevrologer. Du kan sjekke aleris. Jeg er ikke sikker på om en lege vil henvise deg bare pga leamus. Det finnes grader av symptomer og det er ikke sikkert det er alvorlig nok. Jeg vil tro at grunnen til leamus er veldig mye, litt som hodepine.

Jeg håper ikke det er for provoserende å høre dette, men jeg tror problemet her er helseangsten. Jeg tror at hvis du blir henvist til nevrolog og han ikke finner noe galt så vil dette bare fortsette. Du vil bli redd for at han tok feil, eller bli sint fordi han ikke tok deg alvorlig og alt sånn.

Jeg tror problemet her er er psykologisk og derfor må behandlingen være psykologisk, hvis ikke vil ikke problemet ble løst

Jeg blir ikke provosert av det du skriver, men jeg ville nok følt meg mye tryggere om jeg fikk komme til en nevrolog. Jeg har aldri opplevd slike symptomer ved angst før, så for meg er det vanskelig å tro at det bare er leamus fordi jeg stresser opp meg selv. Nå sitter jeg og slapper av og ser på film. Allikevel kjenner jeg det rykke til i legger og lår. Det føles ubehagelig for meg og jeg har aldri hatt så mye leamus før, derfor engster det meg. Der høres kanskje rart ut, men om jeg bare får sjekket ut dette hos en nevrolog, så vil jeg prøve å få en time hos psykolog etterpå.

Så dra til lege. De biter ikke, men jeg er redd for at legen ikke tar deg så alvorlig. Ikke sikkert det er angsten. Jeg tror leamus er en slik ting som kan ha 1000 grunner og 999 av dem er ufarlige

Bunky det må være helt forferdelig slik du har det å være urolig og redd for dette med als men jeg er enig med Limbeck her dette høres mer psykisk ut og angst er alvorlig men du trenger en annen type for hjelp da trenger du psykolog.jeg håper du ikke blir irritert men alt dette kan føre at fastlegen din til slutt ikke tar deg på alvor lenger.Når man har angst blir hele kroppen påvirket spesielt på panikkangst musklene anspente føles man får hjerteinfarkt når det knyter seg altså hele kroppen blir påvirket og angst er aldri bare angst for noen kan det hemme hele livet.alle disse symptomer hvis man ser på dem kan det plutselig være noe helt annet.msn kan få nervøse rykk av angst man kan hyperventulere.Derfor sier jeg angst er ikke bare psykisk lidelse men ofte fysisk også fordi kroppen reagerer så mye.Men når det gjelder alt dette så trenger man psykolog hvis man hele tiden tror det er als så stresser du kroppen enda mer og får enda mer symptomer.Jeg er redd at du til slutt ikke lenger blir tatt på alvor.jeg tenker at du bør høre på Limbeck at du heller prater om du blir henvist til psykolog.Det må være slitsomt og frustrerende å ha det slik hele tiden som du har.

Jeg ser jo at dette sliter veldig på meg, men det er jo ikke innbilte symptomer jeg har. En annen ting, hvis ALS er så uhyre sjelden som de vil ha det til. Hvorfor skrives det da så mye om det på ulike nettaviser og vises på mange TV programmer? Det må jo være en grunn til at det fokuseres så mye på det? Jeg vil ikke påstå at jeg har ALS, men jeg synes bare det er veldig ekkelt og skremmende å kjenne at «noe» har skjedd med kroppen og jeg merker slike rare symptomer som jeg aldri før har hatt så mye av. Frustrerende å ha så mye leamus uten at noen kan forklare hvorfor. Får bare vite at det er veldig vanlig og helt ufarlig.

Angst er ikke innbilte symptomer.det er høyst alvorlig men det du beskriver høres mer ut som angst.man kan få leamus faktisk også når man er nervøs.det at det skjer ting ned kroppen at du merker man merker mye som foregår når man har panikkangst el tvangstanker det kommer masse fysiske symptommer.mange drar til legevakta fordi de er sikre at de har hatt hjerteinfarkt også viser det seg panikkangst.als er mye skrevet rundt om så det hsr du rett i men det er blitt populært mer og mer å skrive om fysiske og psykiske diagnoser man ser det mye av i serier for eks.syns bare du burde gitt det en sjanse og tenkt på å bli henvist til psykolog og se hvis det hjelper gjør det ikke det så ser du an videre.det som kan være frustrerende og fortvilelse er når man ikke får svar.man får ikke alltid svar så skjønner du blir frustrert da.dette tærer jo på deg og du må være så sliten av alle disse bekymringene men leamus er vanlig og de rykkene har jo mange men du trenger hjelp til å takle angsten fordi det høres ut det er helseangsten.og hvis du får riktig hjelp så blir det kanskje bedre det er ihvertfall verdt ett forsøk.jeg håper du ikke er fornærmet over at jeg skrev dette men jeg tenkte at det kanskje kan hjelpe deg å prøve terapi for du må ha en så vanskelig hverdag med så mye bekymringer for alt dette.

Kjenner meg igjen.
Hos meg knekker det i brystet da man streker seg bakover(gjør jeg det ikke så er det vondt hele tiden)
Ribbein er såre og halsen snører seg.

Men felles for alt dette, er at det ikke er der hele tiden. Bare kommer til tider.

Helseangst er en undervurdert forferdelig tilstand. Da er panikkangst 100 ganger bedre. Siden man også sliter med det.

Ukjentogsliten panikkangst blir tatt mye mer på alvor da panikkangst sjelden kommer alene man har som oftest andre angstlidelser i tillegg så det er veldig alvorlig.sant det at helseangst blir ikke tatt på alvor det er sant.helseangst går mest på å berolige personen at de er friske.panikkangst er veldig komplisert fordi den sjelden kommer alene.sånn sett er det sant at det er undervurdert.også fins det spesifikk behandling for angstlidelser mens med helseangst du hører sjelden om det.

Jeg er til tider veldig sliten av dette og jeg er sliten av å gå med en følelse av dødsangst. Jeg hadde noen "gode" dager nå nylig, hvor jeg klarte å fokusere på andre ting og forsøke å slappe av. Men i dag da leamusen dukket opp i låret mitt, ble det verre igjen. Jeg henger meg veldig opp i en historie jeg har lest om ei dame på min alder som fikk ALS. Hos henne startet det med mye leamus, men da sammen med svekkelse. Jeg har vært veldig opptatt av å sjekke styrke i armer og ben hele tiden og går hele tiden med en frykt om at det plutselig skal kjennes at noe har endret seg. Alle rundt meg prøver å roe meg ned. De sier at jeg bare må ta det med ro, og at det ikke er noe sånt som feiler meg. Jeg kommer til å kontakte fastlegen min og forklare henne hvor mye dette sliter på meg, både fysisk og psykisk. Håper jeg får en henvisning til nevrolog, bare for å muligens finne en forklaring på hvorfor jeg har så mye leamus. Men jeg kommer i tillegg til å be om få komme til en psykolog. For jeg trenger virkelig å få tatt tak i mine helsebekymringer. Det som er så rart, er at når jeg har vært engstelig før og bekymret meg for noe. Så har det alltid satt seg i magen min. Aldri i form av leamus. Men som sagt i løpet av den siste måneden, har det vært leamusen som har dominert alle steder, i lårmuskelen, i leggene, i armene, i kinnet. mange steder.Aldri opplevd slike symptomer i en sånn mengde før.

Hei Bunky 1974

Jeg vet alt om helseangst. Jeg hadde for 10 år siden problemer med en arm. Jeg var sikker på at det kunne være MS. Angsten er altoverslukende. Men jeg kan trøste deg med at når det gjelder leamus, som et symptom på ALS, så er forekommer dette som et resultat av allerede svekkede muskler. Disse leamusene kommer gjerne på mange steder samtidig og er blafrende på de utsatte stedene. At det rykker i en legg, lår, mage eller skulder er ikke symptomer på ALS. En lege fortalte at leamus heller ikke er første symptom, men et sent et etter at muskelsvakheten er helt uttalt. Har du prøvd magnesiumtilskudd? Evt kan du ta en blodprøve hos legen for å sjekke om du har noe eleketrolytt eller magnesiummangel som kan gi økt forekomst av leamus.

Prøv å senke skuldrene. Jeg vet det er vanskelig, men er så verdt det når man får det til :)

Jeg kjenner at angsten og bekymringene kommer i bølger. Hadde noen dårlige timer tidligere idag. Da rykket det til i låret mitt i flere timer og jeg kjente også rykning i kinnet. Jeg kjente meg uvel i hele kroppen og var i skikkelig sykdoms modus. Men så klarte jeg å få fokus over på noe annet og ting roet seg litt. Håper virkelig at jeg klarer å skyve bekymringene mer og mer bort fra meg. Bare det å klare å bli kvitt ALS frykten, hadde vært en stor seier for meg.

Bunky jeg skulle så gjerne gjort noe for at du ikke er i smerter at du ikke skal være redd for als.du har det kjempe tøft.og det er jo som ukjent sier her undervurdert.de fleste tenker jo ikke på helseangst som angst man hører aldri om det.tenker på deg.krysser fingre for deg at det blir bedre.

Takk for det mrsfreak1983. Ingenting jeg heller vil enn å komme meg ut av denne angst bobla. Jeg må bare tørre å godta at man aldri får gardert seg mot noe 100% usikkerheten vil alltid være der, men må bare klare å ikke bekymre meg hele tiden. Jeg bruker så mye tid og krefter på bekymringstanker. Vil heller tenke gode tanker.

Jeg har i dag vært hos kiropraktor pga. noen plager jeg sliter med og da tok jeg opp dette med leamus. Jeg forklarte at jeg var litt stressa pga. dette og at det føltes som om det rykket til titt og ofte, spesielt når jeg satt eller lå rolig. Han hadde egentlig ingen forklaring på hvorfor man har leamus, han hadde det også sa han. Jeg fikk et tips om å prøve å trene litt mer i måneden som kom og prøve å pushe meg selv litt ekstra. Da kunne vi snakkes igjen, og da ville jeg også få avklart litt mer i forhold til leamusen, hadde den blitt verre, hadde den blitt borte eller om den var slik som nå. Jeg kjenner at jeg trenger trygghets bekreftelse fra noen, på at jeg ikke trenger å være redd for ALS. Legen min tok jo en del nevrologiske tester som var helt normale og blodprøvene mine var også normale. Mitt magnesium nivå lå veldig innenfor det som var helt fint. Jeg må allikevel ha noe å gripe fatt i, som kan gi meg trygghet på at jeg er frisk og "bare" sliter med angst. I dag tidlig våknet jeg grytidlig og begynte med en gang å kjenne på leamusen som poppet opp her og der. Da jeg prøvde å legge hånda på låret der jeg kjente rykningen, ble det brått borte, men så snart jeg tok bort hånden igjen, kom rykket tilbake. Det syns jeg var litt rart?

Bunky dessverre er det slik at selv de som skal hjelpe har ikke alltid ett svar.Man får ikke alltid ett svar på alt spesielt på de tingene som er normale som leamus.Kropp er mysterium og kroppen gjør rare ting.det at du satt hånda på bein og det roet seg det hsr skjedd mange ganger når jeg har vært urolig at det roer seg ned da.Man får ikke alltid ett svar på ting tenk bare hvorfor drømmer vi.ingen vet egentlig hvorfor alle drømmer noen drømmer husker vi andre husker vi ikke.Jeg tror uansett at du kommer alltid til å være usikker uansett hvir gode svar du til og ned får fordi du har helseangst.ingen er beskyttet mot sykdom.kroppen gir signaler hele tida.det er frustrerende når du ikke får svar kan tenke meg at du blir stressa.

Jeg prøver å berolige meg selv med, at det er pga. angst og stress rundt evt. sykdom som gjør at jeg har mye leamus. Jeg har prøvd å finne andre årsaker til leamus i lår og legger. Det eneste jeg kommer på, er at jeg går daglige turer (blant annet på asfalt) og når jeg klemmer på leggene, så kjennes de på en måte litt støle. Jeg er ikke hoven i leggene eller har strekk eller smerter, men de er bare altså litt ømme når jeg klemmer. Akkurat som om man har tatt en tung treningsøkt og kjenner stølhet etterpå. Sitter og sorterer spørsmål og svar i hodet mitt hele tiden. Det jeg er mest redd for, er at jeg ikke skal få sove om kvelden, fordi at angsten griper meg. Jeg kjenner noen kvelder leamus i lår og legger, men da prøver jeg å bare ignorere det og forsøke å slappe av. Heldigvis er det ikke så mye av dette, men et rykk i ny ne hver dag kjenner jeg.

Men for å stille deg et spørsmål som psykologen min nevnte var fornuftige spørsmål. Tro meg jeg har vært redd for å ha mange alvorlige lidelser... Men har enda ikke hatt dem på ordentlig. INGEN av dem har vært reelle...

Akkurat nå (helt sant) så ligger jeg i senga etter å ha tatt et bad. Jeg har sikkert hatt leamus ca 10 ganger på 15 minutter. I siden på magen, begge leggene, bak på overarmen og i høyre skinke + yttersiden av høyre fot. Jeg er ofte plaget med leamus og har begynt på magnesium i håp om at det forsvinner. Tror du jeg har ALS? Ville du ha vært bekymret på mine vegne selv om jeg hadde fortalt deg at jeg har vært hos flere nevrologer og leget som friskmelder meg hver gang og som er langt unna å være bekymret? (Jeg har ikke vært hos legen for lesmus, men jeg har VELDIG mye leamus og har hatt det i mange mange år). Hva er årsaken til at din leamus er potensielt mer alvorlig enn min? Jeg har også hatt store rykninger i de store lårmusklene pga leamus. Jeg hadde leamus i pannen i over 1 mnd som fikk øyenbrynene mine til å trekke seg sammen (når man så nærme). Jeg har hatt leamus rett over hoftekammen i 3 dager i strekk. KRAFTIG leamus som skikkelig sparker til.

Er dine leamusperioder allikevel verre og mer alvorlige enn mine og er du redd for at jeg kan ha den alvorlige sykdommen basert på mine symptomer?

Slike spørsmål kan være fornuftige å stille seg når det stormer som verst. Det lærte psykologen min meg. Det kan også hjelpe til med å illustrere hvor irrasjonell man er når man har helseangst. Og tro meg.. jeg er OFTE irrasjonell. Jeg har nå hatt lokal smerte mellom venstre armhule og midt på venstre brystmuskel. Kjempevondt i 2 mnd. Krise ved bevegelse. Men det blir ikke verre (enda heldigvis). Det bare går lsm ikke helt over :-( Og da tenker jeg det verste... kreft! Selv om 4 leger mener dette er muskel/skjelettrelatert og IKKE farlig.

Det er håpløst vanskelig... I know! Og jeg trenger også hjelp til å finne teknikker som gjør at jeg reduserer bekymringene mine. Det gjør at jeg er anspent og er nå kjempestiv i nakke og skuldre.

Det som er forskjellen med ditt tilfelle og mitt tilfelle, er at du har fått hjelp til å tenke rasjonelt og takle angsten, ved å snakke med psykolog. Jeg har hittil vært nødt til å takle mine egne tanker på egen hånd og det har ikke gått veldig bra. Du har også vært hos flere nevrologer, noe som kanskje gjør det litt lettere å takle bekymringene når de kommer, da du vet at du har spurt ekspertisen om hjelp. Jeg ønsker virkelig å komme til en nevrolog, dette tror jeg vil hjelpe også meg til å takle leamusen bedre og kanskje klare å slappe av mer. Jeg tror ikke du har ALS, men jeg må oppriktig innrømme at jeg frykter jeg selv har det. Samtidig kjenner jeg at leamusen dukker opp mye hyppigere dess mer stressa og engstelig jeg blir. Til og med på kinnet dukker det opp. Samtidig har jeg dessverre lest en artikkel om ei dame som hadde ALS. Hun forklarte at hun opplevde blant annet leamus på kinnet, på ett spesifikt sted på en hånd osv. Jeg henger meg opp i slike detaljer og sammenligner det med min tilstand. Jeg finner alle likhetstrekk som måtte dukke opp og bygger meg opp min egen teori. Det er dette jeg vil til livs. Jeg håper virkelig at min lege vil se alvoret i hva jeg sliter med og sende meg videre. Jeg klarer ikke takle dette alene stort lenger.

Hei!

Hvordan går det med deg? Jeg sliter også med angst, og spesielt helseangst - og har vært plaget i over 10 år. Det er ingen tvil om at den kontinuerlige angsten og bekymringen skaper symptomer. Både fysiske og psykiske. Symptomene jeg har i en dårlig periode forsvinner ved en god periode. Jeg vet det er vanskelig, men jeg kan nesten forsikre deg om at dine problemer er psykiske, selv om det kan være vanskelig å godta. Argumentasjonen bak dette er at jeg kjenner meg nesten utelukkende igjen i dine problemer.

Videre vil jeg anbefale deg å bli henvist til psykolog hos fastlegen din. Spør om kognitiv/megakognitiv behandlingsterapi. Dette har meget godt prognoser, og hjelper deg med å lære deg å "leve" med angsten! Det er ikke flaut å ha en psykisk lidelse, ei er det flaut å gå til psykolog. Jeg spår at antallet som får angst vil øke i tiden som kommer, forankret i økt prestasjons- og kunnskapsterskel.

Mvh, M26

Hei Porcelain
Jeg sliter fortsatt med helseangst, har gode og dårlige dager. Noen ganger føles det som om angsten «griper» meg og jeg kan omtrent få panikk. Prøver å ikke Google for mye, særlig ikke på ALS, da dette fører meg inn i en ond sirkel igjen. Jeg kjenner at jeg har leamus, men merkes mest når jeg sitter og slapper av eller har lagt meg. Er så redd for at det plutselig skal slå til, enten med svekkelse i fot eller arm. Kjenner på alle «vondter» rundt omkring i kroppen og lever på vakt hele tiden. Vil så gjerne slappe av og gi f.. men neimen ikke lett.

Hva slags symptomer opplever du å ha, hvordan jobber du deg igjennom de dårlige dagene? Er god hjelp i å lese om andres erfaringer og opplevelser rundt dette med helseangst

Hei!

Hos meg oppstår symptomene stort sett når jeg slapper av, og derav, får tid til å gruble. Symptomene mine er stort sett det samme som dine! I gode perioder merker jeg stort sett ingen symptomer, og dette gjør at jeg har blitt overbevist om at det kun er helseangsten som er problemet. Hvis jeg fokuserer på et punkt, eller "tror" jeg har vondt der, så får jeg vondt der. Dette gjelder også om jeg leser om symptomer etc. på diverse diagnoser, da hender det at jeg får noen av de samme symptomene selv. Jeg har derfor sluttet å google det meste av "farligheter" inntil jeg er på bedringens vei :-). I forbindelse med dette har jeg min første psykologtime neste uke. Gleder meg!

Pt pitrer hender og føtter.
Pga kul jeg har på halsen, som er en inflamert spyttkjertel og lymfe tror jeg at jeg nå har spyttkjertelkreft. Har ikke vært vondt før, nå stråler det mot kjeven, gor øreverk og tannverk på ene siden av ansiktet. Pitrer også i ansikt og hode generelt.
Nummen og verk i skuldre. En legg som har verket i snart et halvt år på et bestemt punkt.
I dag er jeg mer sliten og kjørt enn på lenge. På fredag fikk jeg skikkelig angstanfall. Var helt grusomt. Aldri hatt før, men er så sikker på at jeg nå er syk at jeg er livredd. Vet ikke om det er reelt eller angst:(
Har vondt overalt. Sover også dårlig om dagen, så klarer ikke å hente meg inn. Har det helt grusomt. Als-angsten min slapp i februar, da tok brystkreft over, pga kjempevondt i den ene puppen. Sting og verking. Mammografi og UL hjalp å avkrefte det, og ny UL ga meg spyttkjertelkreft-angsten... oooff.. vet ikke min arme råd. Går til psykomotorisk fysio, føler nesten at det bare gjør det verre... det som er helt grusomt er jo at jeg går med kronisk verking og vondt i hele kroppen. Noe jeg nø har gjort i 6 år. Det blir bare verre og verre. Dette hjelper jo ikke på helseangsten heller da. :( noen råd??

Leamusen oppfører seg så rart hos meg. På kvelden når jeg har lagt meg, har jeg brukt å ta på magnesium spray/olje. Opplever at denne hjelper litt og får sovet godt om natta. Så snart jeg våkner om morgenen og tankene kommer, kjenner jeg at det "napper" litt i leggene, og kanskje i en lårmuskel eller begge. Når jeg sitter på jobb, kjenner jeg også en del leamus, kommer litt sporadisk rundt omkring i kroppen, men det føles noen ganger som om det "bobler" i leggene eller kribler og så denne små nappingen. Så kan jeg kjenne det i en lårmuskel igjen og jeg prøver å massere litt. Kjenner også at muskelen i låret kjennes litt anspent og stramt og gjør litt småvondt. jeg blir jo stressa med en gang og tenker at nå er det musklene som kjemper mot ALS monsteret og at nedbrytingen er i gang. Hva kan dette komme av? Lege fant ikke noe unormalt men det må jo være NOE som medfører denne forbaska leamusen, som nå har holdt det gående i over en måned.

Helseangst gir visst da leamus, pitring og nummenhet. :/

Er ikke det gode nyheter da? Det betyr at vi med høyst sannsynlighet kan understreke hva problemet er, og agere deretter.

Jo det er supre nyheter det. Og hadde alle trodd på akkurat det så hadde vi jo ikke vært her inne og snakket om problemene heller..

At det mest sannsynlig ikke er noe alvorlig galt, «kun» hjernen vår som produserer alt av vondter og tanker, er iallfall noe jeg selv sliter fælt med å slå meg til ro med.. og når det til stadighet dukker opp fysiske plager og symptomer som en aldri hadde forestilt seg kunne dukke opp i en slik sammenheng, da er det virkelig ikke så enkelt heller.

Det er det som gjør dette så vanskelig. At man kjenner fysiske symptom. Men det er jo hjernen som tuller med oss som regel..

Uff, ja det er jo helt fryktelig:(
Skulle gjerne hatt noen øvelser innen kognitiv terapi jeg kunne brukt.. føler snart jeg går nedenom og hjem. Har så mye fysiske symptomer at jeg ikke vet hva som er reelt eller angst lenger.. og det gir bare enda mer angst. :(

Merker nå at det er mest leamus i kjeven/kinnet, av alle steder. Bruker magnesium spray på legger og lår, håper det hjelper. Ekkelt å ha det i kinnet. Kjenner det stresser meg opp.

Jeg har klart å sånn halvveis blir kvitt leamusa. Men jeg kunne også få den i kinnet. :/ Men kommer tidvis hvis jeg er veldig stressa og bekymra. Ohså andre steder.. Verste for meg om dagen er en konstant følelse av at det «stråler» fra kulen på halsen/under kjeven og mot øret på samme side. Nummenhet/prikking hele siden av kjeven og vondt i øret. Sikker på at jeg har fått spyttkjertelkreft. :/ kjenner det verker opp mot øret hver gang jeg svelger. Konstant. Nummen i skulder og bryst på samme side også.. sånn mauringdølelse. Blir sprø av det her.
Har vondt i den ene leggen også. Hatt i månedsvis..Tror det er kreft det også. Spredning. Er helt fryktelig det her altså. Fikk skikkelig angstanfall her om dagen. Følte at jeg kom til å dø.