Hei trådstarter :)

Først og fremst vil eg takke deg for følgende utsagn i slutten av tråden din: "Jeg merker at angsten hindrer meg i å føle meg skikkelig fri og energirik."

Du trakk spikeren på hodet der - i hvertfall for min del. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i din erfaring i å leve med helseangst/dødsangt.
Jeg har levd med min i snart 3 år, og det er de 3 j**ligste årene i mitt liv! Paradoksalt nok skulle det nok ha vært de 3 beste årene, da jeg har fått mitt andre barn, har en fantastisk samboer, god og trygg jobb og bygger nytt hus - som snart er innflytningsklart. Jeg er en 28 år gammel jente, trener ikke, men er slank og i fysisk aktivitet store deler av dagen.

Likevel hindrer angsten min meg i å se glede i noe som helst. Jeg klarer ikke å glede meg over å flytte inn til våren for eksempel, da jeg er sikker på at jeg ikke lever lengre når den tid kommer. Jeg ser heller en annen verden, hvor min samboer flytter inn i vårt nye hjem, med våre 2 barn, sammen med en annen, fordi jeg ikke er tilstede lengre. Det er grusomt. Jeg blir kvalm. Gråter mye og føler meg helt maktesløs.

Denne angsten er så altoppslukende - så hemmende! Og selv om jeg har hatt lignende symptomer tidligere (og fortsatt lever!), så klarer jeg ikke tenke rasjonelt. Som en annen her skrev i en annen tråd, så er det jo også slik at når en tenker for mye på disse symptomene og sykdommene som en KAN ha, så kommer det nye symptomer igjen. Og vips så er vi på startstreken igjen, og all rasjonell opparbeidet tankegang er vekk.

Jeg sliter også som deg, med mye angst for hjertet. Jeg kjenner etter min egen puls hver eneste dag. Tar blodtrykket mitt x flere for uken. Min bestefar på farsiden og alle hans søsken har vært hjerteoperert i ung alder. Min far og onkel har begge vært sjekket pga brystsmerter, uten noe funn. Pga dette er jeg 100 % sikker på at jeg også kommer til å få hjertetrøbbel. Jeg har mye "symptomer" på hjerteproblemer; går med en konstant ekkel, trykkende følelse i brystet. Mye ekstraslag, av og til strålende smerter ut i venstre arm. Den trykkende følelsen er nok den verste. Den er så og si konstant, og jeg bare venter på at det skal "smelle".
Jeg har vært innlagt pga mine symptomer, hatt 24t EKG, hvile EKG og arbeids-EKG, ultralyd av hjertet og røntgen av hjerte og lunger, uten funn selvsagt. Sist EKG ble tatt for ca 4 mnd siden.

Angsten hindrer meg i å leve. Den hindrer meg i å se glede i noe som helst. Den ødelegger alt av livsgnist og selvfølelse og er totalt altoppslukende. Og som du sier så utrolig bra; DEN HINDRER MEG I Å FØLE MEG FRI. Jeg føler meg stikk motsatt, nemlig fanget.
Jeg går til psykolog, men pga en travel hverdag, går det ofte en stund mellom hver gang.

Sender deg en varm klem, fra en "angster" til en annen, og håper av hele meg at det ordner seg for deg :)

Registrerte meg på nettsiden som jeg ikke et noe om bare for å svare på denne gamle posten å si:

Jeg har sosial angst og «helse angst» og er innflyttet til ny kommune med ny fast lege og som nevnt.... sosial angst og hater å treffe nye mennesker. Møtt legen et par ganger . Men jeg googler symptomene mine i timevis til jeg finner den minst dødelige eller alvorlige sykdommen nettet sier jeg har før jeg går til lege. Og hadde nettop panikk anfall og denne posten roet meg ned.

Tommel opp

Jeg sitter nå på 3 uka og er sikkert på at jeg har dyr als eller annen dødelig drit. Armene og bena prikker, leamus og muskelrykninger og føler meg slapp I hele kroppen.. altså I mitt hode, alle tegn!!! Skal faktisk til nevrolog (privat) i kveld, som ikke kjenner til min angst historie. Prøver å tenke på hva legen min ser (som faktisk også er nevrolog) at det er angst osv men jeg klarer ikke slappe av å stole på det

Møkkaside, tar jo bort halve teksten hver gang jo

Samma her, har så mye leamus og rykninger i muskler at det er helt sykt. Skal ta nevrografi men vet ikke når.

Mine rykninger sitter mye i overarm og lår, og leamus under øyet og rundt begge knær/legg.