Hei alle.
Ny her idag.

Sikkert mange som meg... Hvor mange er akkurat som meg? Det er ett spørsmål jeg stadig stiller meg. Noen som kjenner seg igjen?

Litt om meg først:
33 år, mann, flott kone, 4 vakre barn, bra jobb, bra hus og hjem. Men, jeg har en mørk side i livet... Angst.

Aldri tatt en paracet, eller rørt andre stoffer.
Aldri vært syk utenom forkjølelse.

Slitt periodevis med helseangst og gjør det nå for tiden. Sist for 2 år siden med en dårlig periode. Gikk til psykolog, følte meg bra i 2 år.

Nå en ny smell på gang!!!

Kommer helt uventet som en bølge som raser i kroppen i 5-30 minutter. Skikkelig uro, blir redd for hjertet, enorm pulsøkning, svimmel, nummen i armer, tungpust, svette, skjelve og tenker at NÅ DØR JEG hvert øyeblikk. Ringte ambulanse en gang i desperasjon. De roet meg over telefon...

Har dager med konstant uro i kroppen, overfølsom for vondter i kroppen, blir dårlig av å lese om hjerte og kreft sykdommer i aviser ect. Jeg føler meg som en overtrigga idiot, som vet at jeg er frisk etter å ha testet alt som testes kan, men klarer ikke å få det inn i hodet. Tenker alltid worst case, og klarer ikke stole på legene.

Min far fikk hjerteinfarkt for noen måneder siden, det løste ut et helvete i meg. Da tenkte jeg "Fuck, da har jeg det i slekta og kommer til å få det"

Jeg tar rotta på meg sjæl med de tankene jeg ikke klarer å styre. Alikevel aldri tenkt at jeg vil ende mitt egent liv. Jeg vet at hjelp, nettopp hjelper. Men hjelp ekke lett å få uten å betale for det selv.

Jeg tvinger meg igjennom fulle dager med mye ansvar på jobb, og mye ansvar hjemme. Oppussing av hus, unger hit og dit, lite søvn.

Går fast til Kiropraktor fordi jeg har vondt i nakke, rygg og venstre skulder/arm. Det tror jeg kommer av min egen uro og anspenthet.

Jeg sliter med tanken på kreft og hjerteproblemer. Redd for å fly, men gjør det likevel. Redd for å dø, men lever. Redd for å bli gal/miste kontroll, men har av en eller annen grunn kontroll. Redd for å besvime i folkemengder, men holder meg på beina.

Alt dette plager meg hele dagen igjennom, men jeg holder kjeft og klemmer til.
Til tross for alt dette, kan jeg trene hardt og få 200 i puls og synes det er deilig å kjenne at kroppen jobber hardt. Jeg føler meg som motsatte av det motsatte... Jeg merker at angsten hindrer meg i å føle meg skikkelig fri og energirik.

Noen som kjenner seg igjen?

Hehe, som å lese om kvardagen min det det:-D

Har slite eit par år no sjølv. Eg starta tett samarbeid med fastlegen min, og fekk full utredning for alt eg var redd for. Framleis redd, men det er lettare å roe seg no;-) Eg slit framleis med ekstraslag og slikt, i bøtter og spann, men eg veit at eg er betre utreda for rytmeforstyrrelsar enn dei fleste som faktisk HAR alvorlege rytmeforstyrrelsar, så då kan eg roe meg litt på det.

Strategien din med å begrave deg i jobb er godt kjent, og fungerer ikkje. Resultatet for meg vart agorafobi med panikklidelse. Snakk med lege og arbeidsgjevar om situasjonen.
Eg er igang med Kognitiv terapi hjå psykiater no, og det ser ut til å kunne funke. Var så heldig å finne ein psykiater med 10 års erfaring innan allmennmedisin :-D Perfekt for ein med helseangst.

Hjartet kjem til å slutte å slå ein dag, det er det einaste sikre i livet. Eg held på å overbevise meg sjølv om å tørre å leve mest mogeleg fram til då, i staden for å vente på det :-)

Da er vi 3. For min del har det vart i 3 måneder og føler virkelig jeg har vært på bedringens vei siste par uker. Aldri vært spes opptatt av mental helse og kona har omtrent måtte dytte meg til legen. Vi har nå 3 barn i alderen 0-4 og jeg merker at det er veldig travelt. Fikk et panikkanfall på jobb for ett år siden. Visste ikke da at det var det det var. Trykk i bryst, googlet infarkt og ble selvfølgelig overbevist om at min siste time var kommet. EKG og blodtrykk fint. Tenkte ikke så mye mer på det. Men kun få dager etter fødsel for sistemann for 3 mnd siden fikk jeg følelsen av at det var noe galt med hjertet. I tillegg ofte trykk i bryst og en veldig urolighet i kroppen. Pratet litt med en fagmann som er kompis. Leste meg opp på angst, stress, hypokonderi osv. Har lest Teange rom og åpne plasser og Sjef i eget liv. Har veldig tro på kognitiv terapi.
Har forstått at det er dømt til å mislykkes å tro at jeg kan få amnesti fra å dø i noen år. I tillegg tror jeg nå faktisk at det er angsten som herjer og at det ikke er farlig. Tok litt tid, men hjelper. Laget meg et huskekort basert på Wilhelmsen sin bok og det er nyttig å ta frem som motsvar til kvernetanker. Trener, men merker at jeg holder ørlite igjen, så der må jeg jobbe litt mer. Vet at angst er ufarlig, men er ubehagelig. Så kuttet kraftig ned på kaffe. Legger meg tidligere enn før for å ha nok overskudd til 3 små som er travelt og helger kan være laaange. Dagen derpå må også unngås, blir utsatt da. Vet ikke om det var til noe hjelp

Bra du er på veg!
Eg går på kurs om den kognitive modellen no.trur absolutt at den, forstått og brukt riktig, kan vere løysinga.

Helseangst er tungt, og det blir ikkje betre av seg sjølv. Få rask hjelp!

Hei!

Kjenner meg så veldig veldig godt igjen i det trådstarter beskriver og flere av dere andre gjør. Har helseangst og generalisert angst som plager meg daglig. Har hatt en lei periode på ca 5 måneder nå men jobber meg sakte men sikkert gjennom det. Tilbakefallene er grusomme og det er ikke alltid like lett å starte på scratch gang på gang.

Men, jeg vil bare si at noe som hjalp meg litt var å slutte med googling rundt symptomer eller sykdommer. Legen min sa en fin ting som jeg har tenkt mye på; "Dersom du kjenner et konkret symptom/smerte/ubehag, kan du i de aller fleste tilfeller vente 1 uke før du går til legen". Det jeg har erfart er at som regel går jo disse ubetydelige symptomene over etter 2-3 dager. Han fortalte også at de pasientene som FAKTISK får/har kreft også må vente i noen uker før de begynner med behandling.

Hei igjen. Det beste med å lese om andres symptomer er at det styrker meg i overbevisningen om at det er angsten som herjer og ikke reell hjertefeil. I tillegg med alt jeg har merket av symptomer i det siste, så burde jeg vel vært død for lengst. Men, her sitter jeg da. For min del tror jeg at dette har utviklet seg etter at jeg fikk 3 små barn og jeg innser hvor betydningsfull jeg er. Konsekvensen for de etterlatte blir dermed stor. Men jeg jobber med å forstå at jeg ikke kan kontrollere dette.

For min del er det uro i kroppen og trykk i bryst som er det verste. Da begynner kvernetankene og i tillegg er det jo ubehagelig selv om jeg klarer å forstå at det faktisk bare er angst.

Har dere merket at det å se for seg oppgaver som skal gjøres er mye tyngre enn hva de var før? Tror det kan ha sammenheng med at jeg har fått det når vi skal avgårde med hele familien på noe og jeg utålmodig stresser i vei. Holdningsendring må til.

Ellers merker jeg det ofte når jeg kjører bil. Har alltid likt det, men nå vil jeg bare komme frem. Gir god plass til kvernetanker å sitte i bil.

Om morgenen merker jeg aldri noe. Har vel med at jeg har slappet godt av.

Kaffe og dagen etter 3-4 glass rødvin er triggere.

Fokuset nå er at når jeg merker noe så prøver jeg å erstatte kvernetanker med rasjonelle tanker. Angsten er jo i grunnen ganske absurd.

http://anxietynomore.co.uk/

Denne ble jeg tipset om og må si den var veldig bra. Jeg sverger til kognitiv terapi og ikke medisiner. Mitt inntrykk er at medisiner lindrer symptomer, mens kognitiv terapi er veien å gå for å bli kvitt dette.

Så nevnte side er bra, i tillegg til Wilhelmsens Sjef i eget liv.

Ellers skiller jeg mellom sikringsstrategier (som er totalt unyttige) og nyttige strategier som er de jeg vil ha i verktøykassen min. Sikringsstrategier avsløres fort dersom jeg stiller meg spørsmålet om jeg ville valgt å anbefale dette for en venn. Eksempelvis når jeg flyr liker jeg best midtgang og ikke stirre ned. Men, er det slik at dersom jeg sitter ved vindu og stirrer ned, så tenker piloten at nå har han tullingen satt seg ved vindu og i tillegg stirrer ned, så da kan vi like godt styrte. Selvfølgelig ikke - er jo helt absurd. Ellers er sikringsstrategier at jeg beveger meg saktere for ikke å overbelaste hjertet. Så kanskje jeg burde lage et skriv til alle småbarnsfedre med en anmodning om å bevege seg sakte så ikke hjertet kollapser og gjerne kontakte helsevesenet for å bli med på kampanjen? Tror ikke det!!

Det aller, aller viktigste for meg er å virkelig overbevise meg selv om at det kun er angst/tanker og ikke hjerteproblemer. Et hjerteproblem går ikke over ved at jeg skifter sittestilling eller puster noe dype drag. Og dette er virkelig essensen for meg, tørre å stole 100 % på at det er angst og skulle det ikke være det så tok jeg feil da. Har et veldig sterkt ønske om ikke å dø, men må rett og slett tåle å være dødelig. Og det er jo snodig at det for min del er hjertet det dreier seg om. Er jo millioner av andre ting å dø av, men de er jeg ikke redd for. Går dere rundt med hjelm i tilfelle dere skulle få en meteor i hodet?

Symptomene er ubehagelige, så bort med kaffe, hold igjen på alko(selv om deilig der og da, men dagen etterpå blir guffen), nok søvn og så må jeg bli enda bedre på å trene. En quick fix for meg når jeg kjenner på uroen, er å gå ut og løpe i 3-4 min. Hjelper ofte kortsiktig - føler at jeg brenner av litt.

Oppsummert, føler jeg at verktøykassen. Men, jeg må bli bedre til å bruke den og stole på den.

Jeg har blitt ganske fascinert av både min egen og andres hjerne til å "tenke på seg symptomer". Det som i de fleste tilfeller er felles for symptomene er jo at de er subjektive og kan ikke påvises av lege eller undersøkelser. Men like fullt, så er det ingen tvil om at symptomene oppleves reelt for oss som har angst og spesielt helseangst. De som "bare" har angst opplever de vanlige tingene som utløses i en fight-flight situasjon; svette, svimmelhet, kvalme, sug i magen, hjertebank osv. Stort sett når disse tingene en topp og går ned ettersom man får roet seg og hjernen lærer at det ikke er en virkelig fare på ferde.

Så hva med disse andre symptomene om nevnes her.. tett nese, trykk i hodet, svimmelhet osv. Hvordan kan man tenke på seg dette? Det synes jeg lenge var rart inntil jeg lærte litt om hvordan kroppen fungerer sånn på det enkle nivået. Jeg opplever en del svimmelhet og trykk i hodet selv, og det er ikke tvil om at mitt økte fokus på disse områdene får dette til å eskalere voldsomt. Men, det som har fått meg til å undre er; det må jo være en form for denne følelsen der i utgangspunktet slik at man har noe å "bygge" på? Og dette stemmer.. Ta f.eks blodårer og nerver som sitter i nakke/hals regionen.. disse leverer stadig vekk signaler og blod til hjerne/hode etc. med andre ord er det stadig vekk aktivitet i disse områdene. Når vi først begynner å legge merke til denne aktiviteten, så opprettes det en ny forbindelse i hjernen som ber den om å overvåke dette området nøye og slik har man starten på dette som kan karakteriseres som en tvangstanke.

I Ingvard Wilhelmsens bok som nevnes her, kan man lese om en dame som var overbevist om at hun var i ferd med å få hjerteinfarkt fordi hun hadde så mye smerter som strålte ut i høyre arm. Det var ikke før hun ble fortalt at det (som hovedregel) er venstrearm man får smerter i ved hjerteinfarkt at smertene opphørte.

For å summere; vi må aldri undervurdere hjernens kraft til å skape problemer, men ikke minst, den har nøyaktig samme kraft til å skape løsninger selv om de ikke alltid er åpenbare.

Helseangst kan fort bli en vond spiral. Stresset i kroppen utløser masse forskjellige symptomer som kan gi helt spesifikke problemer som stiv nakke, vond skulder, hodepine, hjertebank, pustevansker, press i brystet(flere med press i brystet har faktisk reflux). Disse symptomene vil opprettholde stresset i kroppen og man går med en vedvarende angst. Jeg har hatt perioder med angst/uro i kroppen hele dagen. Litt som følelsen man får etter man holder på og krasje med bil, men følelsen sitter der hele dagen sammen med hjertebank tungpust etc. Min vei ut av dette har vært, ikke vanedannende innsovingstabletter for å få stabil søvnrytme, gåtur på dagtid, mindre kaffe, kognitiv terapi.

Har fortsatt å bruke en del tid på Wilhelmsen sine bøker og et filmet foredrag. Kjenner at jeg 1) aksepterer mer at jeg er dødelig og 2) ikke monitorerer kroppen hele tiden og 3) stoler på at hjertet funker. Så i går kjørte jeg ei fotballøkt i over 1 time og ingen negative tanker, kun positive i den forstand at jeg var lykkelig over at det gikk så fint. Holdt ikke igjen noe som helst heller. Utrolig deilig når man kjenner at angsten slipper. Kjempedag så langt i dag også.

Det som fungerer for meg, er å tenke på det som legen min sa til meg.
Er du alvorlig syk, så har du vondt hele tiden på samme plass. Om du får lindring av å sitte, ligge, gjøre andre ting så er sjangsen veldig liten for at det er noe alvorlig. Mest sannsynlig er det musklene som er litt stive og sure.
Så jeg kan ligge i sengen og plutselig få hjertebank også tenker jeg nå er det infarkt eller kreft eller hva det måtte være.
Snur litt på meg, også er hjertebanken borte.. og da klarer jeg og roe meg ned igjen.
Har punktert lungen 4 ganger tidligere, og da hjalp ingenting før jeg fikk morfin på sykehuset :p for det var vonde greier..
Og mest sannsynlig den utløsende faktoren for at jeg krisemaksimerer når jeg kjenner en uidentifisert smerte.
Sånn at det absolutt viktigste man kan gjøre er å identifisere angsten og ikke den kroppslige reaksjonen.
Tar man kontroll over angsten, så forsvinner det kroppslige ubehaget også. Men det krever mye trening, og det som kalles for eksponering. Helt sikker på at du får dette under kontroll =) Lykke til ^^

Ja, ser vi er mange. Stiller meg i rekken! Jeg fikk alvorlig vondt brystet i mars, og det ga seg ikke. Etter litt over en uke klappa jeg sammen på legevakten, og de var sikre på at det var blodpropp. Men ingen funn, men da startet sykdomsjakten.
Ser mange av dere anbefaler Wilhelmsens bøker, og ja, det gjør jeg og. Foredraget som ligger ute er også veldig bra. Det er både morsomt, trist og fantastisk.
Jeg kjenner det skikkelig nå som jeg er blitt alenemor, at det å være alene på kvelden, liker jeg dårlig.
Har en helt forferdelig følelse av at noe akutt skjer, som en hjerneblødning eller at hjertet stopper. Jeg vet jo innerst inne at det mest sannsynligvis ikke skjer, men frykten gir ikke slipp. Forferdeling tungvinn tankegang, og jeg er drit lei. Jeg vil videre med livet, flørte, le, og ha det gøy.

Angående angst så har jeg ikke så mye å tilføre utover det som alerede har blitt skrevet. men angående kiropraktikk så har dette ingen dokumentert virkining utenfor placebo. Placebo kan selvsagt være gull, Men det kan være lurt å være klar over det er alt man får, før man åpner lommeboken.
Det kommer nok overaskende på mange, at vi faktisk har en alternativ behandlingsform i det offentlige helsetilbudet.
Men hvem som helst kan få oppgradert sin status til "autorisert helsepersonell" så lenge det godkjennes i Stortinget.

Hvordan går det med dere alle her?

Tenker det er interessant å høre om hva som har funket/ikke funket.

For min del har jeg hatt to gode uker. Lite kroppslige symptomer som uro i kroppen og trykk i bryst (de symptomene jeg merker best). Har til og med dristet meg til et par kopper kaffe... .

Et lite set back for to dager siden. Merket at jeg plutselig så uskarpt på avstand. Fant ut at jeg var litt stiv i nakken og at det kom etter at jeg hadde sett ned. Så da ga jeg blaffen. I morges også litt uro og pustet bare med brystet, men har klart å mestre det vekk - tørre å være dødelig, anerkjenne tanker som ufarlige, et par magadrag. Deilig å kjenne at det gir seg og lite slår mestringsfølelsen.

Jeg svarer jeg, selv om jeg ikke var en av de første. :P
Jeg har også hatt en litt god periode, men siden samboeren min har flyttet ut, er jeg nå redd for å være hjemme alene. Tenker på at noe skal skje når jeg er alene, og det er lite som kan distrahere meg. Bøkene og det foredraget til ingvard Wilhelmsen har hjulpet meg veldig, han setter det så på spissen, og jeg ler meg halvt i hjel. (hehe)
Men jeg tror det viktigste er å akseptere det at vi er udødlige, og det er lite vi kan gjøre med sykdommen, hvis den kommer. Man må bare nyte livet mens man har det. (Jeg har jo teorien inne, men vanskelig å sette det ut i praksis tydeligvis)

Helt enig med deg, Fronjaponja. Her må vi bare trene, trene og trene.

Lykke til

Dette er akkurat det samme jeg har slitt med i mange år, flott å lese om andre som har akkurat den samme utfordringen i hverdagen som jeg har hatt. Kjenner meg så utrolig godt igjen i alt du skriver. Let go of control and it will set you free.

Har det akkurat som deg libra1985!
Har i 2 år hver eneste dag nå hatt småe muskelkramper å uro i spesielt leggene! Men Kunn når jeg sitter i ro, er forferdelig lei av dette. Forstyrrer nattesøvn hver eneste natt.
Er det Kunn når du er i ro også?

Hei trådstarter :)

Først og fremst vil eg takke deg for følgende utsagn i slutten av tråden din: "Jeg merker at angsten hindrer meg i å føle meg skikkelig fri og energirik."

Du trakk spikeren på hodet der - i hvertfall for min del. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i din erfaring i å leve med helseangst/dødsangt.
Jeg har levd med min i snart 3 år, og det er de 3 j**ligste årene i mitt liv! Paradoksalt nok skulle det nok ha vært de 3 beste årene, da jeg har fått mitt andre barn, har en fantastisk samboer, god og trygg jobb og bygger nytt hus - som snart er innflytningsklart. Jeg er en 28 år gammel jente, trener ikke, men er slank og i fysisk aktivitet store deler av dagen.

Likevel hindrer angsten min meg i å se glede i noe som helst. Jeg klarer ikke å glede meg over å flytte inn til våren for eksempel, da jeg er sikker på at jeg ikke lever lengre når den tid kommer. Jeg ser heller en annen verden, hvor min samboer flytter inn i vårt nye hjem, med våre 2 barn, sammen med en annen, fordi jeg ikke er tilstede lengre. Det er grusomt. Jeg blir kvalm. Gråter mye og føler meg helt maktesløs.

Denne angsten er så altoppslukende - så hemmende! Og selv om jeg har hatt lignende symptomer tidligere (og fortsatt lever!), så klarer jeg ikke tenke rasjonelt. Som en annen her skrev i en annen tråd, så er det jo også slik at når en tenker for mye på disse symptomene og sykdommene som en KAN ha, så kommer det nye symptomer igjen. Og vips så er vi på startstreken igjen, og all rasjonell opparbeidet tankegang er vekk.

Jeg sliter også som deg, med mye angst for hjertet. Jeg kjenner etter min egen puls hver eneste dag. Tar blodtrykket mitt x flere for uken. Min bestefar på farsiden og alle hans søsken har vært hjerteoperert i ung alder. Min far og onkel har begge vært sjekket pga brystsmerter, uten noe funn. Pga dette er jeg 100 % sikker på at jeg også kommer til å få hjertetrøbbel. Jeg har mye "symptomer" på hjerteproblemer; går med en konstant ekkel, trykkende følelse i brystet. Mye ekstraslag, av og til strålende smerter ut i venstre arm. Den trykkende følelsen er nok den verste. Den er så og si konstant, og jeg bare venter på at det skal "smelle".
Jeg har vært innlagt pga mine symptomer, hatt 24t EKG, hvile EKG og arbeids-EKG, ultralyd av hjertet og røntgen av hjerte og lunger, uten funn selvsagt. Sist EKG ble tatt for ca 4 mnd siden.

Angsten hindrer meg i å leve. Den hindrer meg i å se glede i noe som helst. Den ødelegger alt av livsgnist og selvfølelse og er totalt altoppslukende. Og som du sier så utrolig bra; DEN HINDRER MEG I Å FØLE MEG FRI. Jeg føler meg stikk motsatt, nemlig fanget.
Jeg går til psykolog, men pga en travel hverdag, går det ofte en stund mellom hver gang.

Sender deg en varm klem, fra en "angster" til en annen, og håper av hele meg at det ordner seg for deg :)

Registrerte meg på nettsiden som jeg ikke et noe om bare for å svare på denne gamle posten å si:

Jeg har sosial angst og «helse angst» og er innflyttet til ny kommune med ny fast lege og som nevnt.... sosial angst og hater å treffe nye mennesker. Møtt legen et par ganger . Men jeg googler symptomene mine i timevis til jeg finner den minst dødelige eller alvorlige sykdommen nettet sier jeg har før jeg går til lege. Og hadde nettop panikk anfall og denne posten roet meg ned.

Tommel opp

Jeg sitter nå på 3 uka og er sikkert på at jeg har dyr als eller annen dødelig drit. Armene og bena prikker, leamus og muskelrykninger og føler meg slapp I hele kroppen.. altså I mitt hode, alle tegn!!! Skal faktisk til nevrolog (privat) i kveld, som ikke kjenner til min angst historie. Prøver å tenke på hva legen min ser (som faktisk også er nevrolog) at det er angst osv men jeg klarer ikke slappe av å stole på det

Møkkaside, tar jo bort halve teksten hver gang jo