Jeg prøver å forstå meg selv bedre her! Jeg lurer litt på om det er flere som har generell angst her. Jeg er ikke diagnotisert! Men ljrer på om det kan passe meg mer eller mindre. Jeg synes det er så vanskelig å vøre trygg på meg selv(her må jeg også trene litt)! Spesielt når jeg er utenfor komfårsona mi. Jeg får lyst til å løpe å gjemme meg og fryser litt i meg selv. Hele kroppen stritter imot! Samtidig som negative tanker kommer!
Noen som har tips og triks til å takle det? Noen som har noen erfaringer for det er så fælt å føle seg alene om det!
Takknemlig for alle svar og lykkeønskinger!

Jeg har møtt få mennesker som er trygge på seg selv, og jeg har levd en stund. Det å føle motstand i seg selv mot å gjøre noe nytt eller ukjent er også normalt. Dersom du ønsker trene på selvkontroll er det tre tips som kan være greit å starte med. 1. Øv på å ta kontroll over pusten din. Pust langsomt ut og inn, jevnt, når du føler stressreaksjonen komme. 2. Rett deg opp, opp med haka, inn med magen og baken, se framover, ikke ned. 3. Tenk over hvordan du går. Øv på å bruke foten og hofta riktig. Rett ut benet i framskritt og rull på fot fra hel til tå. Nr. 3 er en hjemmeøvelse. Det ser rart ut inntil det tilpasser seg naturlig gange.
Disse tre tipsene er nyttige for hvordan kroppen din og du reagerer på andre og hvordan du føler deg selv. Tankemessig er det viktig å huske at du hverken er bedre eller verre enn andre. Vi later alle som, til en viss grad. Det er en del av det å tilpasse seg flokken.

jeg har bla mye angst
ofte av generell art
den typen jeg ikke vet
hvor kommer fra liksom
den er sykt jævlig
for den er vanskelig å bekjempe
da du ikke forstår hva den er
jeg tar beroligende ved behov
håper du har tilgjengelig også
noen ganger er det faktisk nødvendig

Til dere som tar dere tid til å svsre meg. Jeg setter utrolig stor pris på å få lese tips og erfaringer.
Neste spørsmål er om noen har opplevd mangel på tilhørighet i alderen 13-18 år. Tror det har hatt mange konsekvenser for angsten.
Vil føle litt ømhet og raushet til den tiden!

Jeg går nok ikke på medisiner, jeg skjønner det kan være godt noen ganger. Andre følelser som dukker opp er bktterhet. Det er også ett tems jeg lurer fælt på !

Mangel på tilhørighet i tenårene er ganske vanlig nå tror jeg. Det er også en alder hvor man i stor grad søker tilhørighet. I det moderne norske samfunnet legges lite til rette for tilhørighet, ut over presset til å delta i organisert aktivitet. De som ikke får hjelp til det, og heller ikke finner en "gategjeng" eller et gamermiljø å slutte seg til faller utenfor.

Bitterhet er en usunn, om enn veldig normal, reaksjon på livets urettferdighet. Det hjelper ofte å snakke om grunnlaget for bitterheten, med noen som bryr seg.
Det er bra du greier deg uten bedøvelsesmidler. De fleste medisiner løser ikke problemer, de demper symptomer. De kan i værste fall gjøre ting verre. Smerte, enten den er fysisk eller psykisk er kroppens måte å fortelle oss at vi må ta hensyn til, og prioritere å fikse, noe som er skjedd med oss selv.

Må si det er trist å lese det du skriver om at det er vanskelig å få tilhørighet nå fortiden. Siden jeg vet så inderlig hva konsekvensene er. Å ikke ha gode venner en kan støtte seg på er utrolig vanskelig!
En konsekvens er at en ikke får forståelse for alt som er vanskelig. Bitterhet f.eks så en ikke kan regylere seg underveis.
Ja prioritere å ta hensyn til seg selv!

Kanskje det kan hjelpe å tenke at du er verdens sentrum for deg på en måte og at andre også er det.At andre ikke er så opptatt av deg og har stort sett nok med seg og sitt.